Gå til sidens hovedinnhold

Nittini kjipe netter

Actionspillet «Ninety Nine Nights» på Xbox 360 imponerer ikke.

(Spillmagasinet): På papiret høres «Ninety Nine Nights» (fra nå av bare «N3») ut som drømmespillet. En historie så borti natta gæren at den får Gry Jannicke Jarlum til å virke normal, et herlig harry utvalg figurer, og løfter om utrolige mengder action pakket inn i flott nestegenerasjonsgrafikk.

Og for en gangs skyld stemmer det som står på papiret. Du kommer til å elske historien om to grupper som kriger mot hverandre i et fantasiland. De mange figurene du kan styre er så barske at du ofte får lyst til å brøle (eller skrike, hvis du spiller som en av damene).

Pupper som Pamela

Hva sier du for eksempel til en enorm prest som drasser rundt på den største slegga vi noensinne har sett? Eller en kvinne med pupper som Pamela Anderson og kampferdighetene til Bruce Lee?

Kampene er et kapittel for seg selv. «N3» byr på feider mot flere hundre, om ikke tusen, fiender samtidig, og du får bruke en lang rekke heftige og utrolig flotte angrep. Ofte er du redd for at maskinen skal bryte sammen fordi det skjer så mye på en gang.

Mye feil

Dessverre er «N3» såpass fullt av feil at alt det positive blir som en dråpe i havet. Feil som visstnok også finnes i den japanske utgaven som kom for lenge siden.

Irriterende mellomsekvenser

De ulike figurene, både de du styrer og de du møter, har noen helt grusomme stemmer. De klarer ene og alene å dra historien ned i søla, og gjør mellomsekvensene til en prøvelse. Hvis du orker å se gjennom en hel mellomsekvens, er du en bedre mann enn meg eller bare ekstremt god til å lukke ørene.

Mellomsekvensene dukker for øvrig opp når de føler for det. «N3» bryr seg midt i et visst sted om du holder på med en lang angrepskombinasjon eller ei, du må se mellomsekvensene når spillet sier at du skal det.

Kjipe kamper

Selvom spillet er pent, er det langt ifra teknisk perfekt. I tillegg til at «N3» elsker å hakke, ligger kameraet hele tiden såpass tett opptil det som skjer at du mister oversikten.

Resultatet er at en eller annen tass du ikke ser dreper deg. Da må du, takket være det at du ikke kan lagre underveis på et oppdrag, begynne om igjen. Og når enkelte oppdrag varer i en time eller mer, sier det seg selv at akkurat det er så lite morsomt som noe kan få blitt.

Duste lagekamerater

Du har riktignok noen lagkamerater som både skal forsvare og kjempe for deg, men de like flinke til å slåss som en død meitemark er til å bevege seg. Det kan fort gå en halvtime fra de begynner å hakke løs på en fiende og til den er død.

Den virkelige spikeren i kista er likevel det at kampene blir veldig kjedelige. Du bare trykker på de samme knappene hele tiden, lader opp spesialangrepet, bruker det og begynner forfra igjen. Ingen utfordring, ingen innlevelse og ingen ferdigheter kreves, alt går på autopilot.

Ødelagt

Det som redder «Nintey Nine Nights» fra eneren, er at når alt klaffer så er det en actionfest uten like. Dessverre skjer det altfor sjeldent, og takket være alle feilene havner spillet på toeren.

Reklame

Her får du oversikt over alle salgene