*Nettavisen* Nyheter.

Skjalg Fjellheim

Nord-Norge kan ikke bare være en vond fortelling om tap og offer

Narvik Arctic Eagles Benjamin Byrkjeland på isen i Furuset Forum i Oslo.

Narvik Arctic Eagles Benjamin Byrkjeland ypper seg mot Vålerenga i eliteserie-kampen i ishockey i Furuset Forum i Oslo i september. Hovedstadslaget gikk seirende av isen med 3-1. Men en drøy måned senere i Narvik fikk Vålerenga bank med sifrene 6-3. En av sesongens virkelige store overraskelser. Foto: Stian Lysberg Solum (NTB scanpix)

Vi i Nord-Norge snakker stadig mindre om de som får det til og som lykkes.

Når det nordnorske året skal oppsummeres, er det lett å peke på lyspunkter som også er viktige symboler.

Bodø har blitt europeisk kulturhovedstad, byen har også et glimrende fotballag som presterer på nasjonalt toppnivå. Narvik er på sin side på god vei til å sikre seg et verdensmesterskap i alpint og begeistrer med annen toppidrett, som første nordnorske lag i ishockey-ligaen.

LES OGSÅ: Tragediene og åpenheten la grunnlaget for Bodø/Glimts eventyrsesong

Tromsø har styrket sin posisjon som arktisk hovedstad, og har blitt et reiselivsprodukt i verdensklasse. Det er fint å høre alle språkene som snakkes på byens økende utvalg av kafeer, hoteller og restauranter.

For ikke å snakke om små og store bedrifter, både langs kysten og i innlandet, alle de som lykkes i et knalltøft internasjonalt marked. Dette er heltene i et næringsliv i nord, som bare blir mer og mer lønnsomt.

Det er altså mye å glede seg over. Men det drukner ofte i den vonde historien om tap og offer.

De dominerende sakene i media har vært fylkessammenslåingen mellom Troms og Finnmark, krisen i luftambulansetjenesten, situasjonen for høyere utdanning på Helgeland, og Frode Berg-affæren, der et lokalsamfunn følte seg mishandlet av de hemmelige tjenestene. Året sluttet med at Equinor brøt sitt løfte om å føre oljen fra Johan Castberg-feltet i land til Nordkapp.

LES OGSÅ: Equinor dropper oljeterminal til Nordkapp: - Føles som et bedrageri

Alt dette har i sum slitt ned tilliten mellom sentralmakt og Nord-Norge.

Valgresultatet i september, der Senterpartiet ble fluepapir for misnøyen, viser virkningen på opinionen. Norge kan være på vei inn i et farvann som minner om det vi har sett i USA og i Europa, nå senest i Storbritannia, der befolkningen i de store byene og i periferien skiller lag. Kulturelt, politisk, økonomisk. Klimasaken og MDG sin økende innflytelse i norsk politikk kan komme til å forsterke dette bildet.

Men protesten fra nord har også fungert som lynavleder for en selvransakende debatt om den virkelig store samfunnsutfordringen i landsdelen, nemlig det synkende folketallet og forgubbingen.

Hver eneste dag flytter minst et dusin mennesker ut av Nord-Norge, mens fødselstallene stuper. Om bare 10 år vil 20 prosent av nordlendingene være 67 år eller eldre. Det er dramatiske tall, og de færreste har tatt konsekvensene inn over seg.

LES OGSÅ: Nordlendingene flokker til Senterpartiet fordi det er ingen andre som forstår dem

Dette henger jo muligens sammen. Altså befolkningsutviklingen og tonen i det nordnorske ordskiftet. Det vi trenger er jo flere folk. Men dersom vi legger til grunn at også andre utenfor landsdelens sørlige grense følger med i kommentarfeltene våre, er spørsmålet om vi virkelig fremstår som attraktive, som et lag, som noen som heier på hverandre og trekker i flokk, i samme retning?

Sitter det familier i Oslo eller Drammen og tenker at disse vennlige menneskene vil jeg gjerne bo sammen med?

Det vet vi ikke. Det vi imidlertid vet, er at det er krevende å lukke øynene for de store globale trendene, som peker i retning av forsterket urbanisering. Har vi i Nord-Norge, i et slikt landskap, råd til å fortsette å hakke på våre egne byer?

Spørsmålet er også: Hvis vi ikke klarer å hindre ungdommen vår i å flytte fra bygdene, vil vi helst at de skal dra til Oslo, eller foretrekker vi at de stopper i Alta, Tromsø, Bodø, Rana? Det er en diskusjon Nord-Norge åpenbart må ta med seg selv.

Nord-Norge er selvsagt helt avhengig av at nasjonalstaten har en aktiv strategi for å bygge livskraftige samfunn i nord. Men de som styrer de største virksomhetene i nord kan selv ha godt av å ta noen vanskelige valg, og ikke skyve alt av problemer foran seg. Å late som man kan bygge store sykehus på hvert nes uten et pasientgrunnlag, og med ekstrem mangel på medisinsk personell, er et eksempel på den dype fornektelsen som sitter i ryggmargen hos nordnorske maktmennesker.

LES OGSÅ: Senterpartiets vekst og kommende fall

Det er mye smertelindring i å gi noen utenfor oss selv skylden for alt av problemer. Men det kan også hende at det Nord-Norge har aller størst behov for i 2020, er en helt ny fortelling om seg selv.

Innlegget ble først publisert i Nordlys. Nettavisen har tillatelse til å bruke innlegget.

Nettavisen ønsker en åpen og levende debatt.

Her kan du enkelt bidra med din mening.

Annonsebilag