Denne kommentaren ble først publisert i Nordnorsk Debatt.

Vi har alle observert og lest om folk som opplever alt fra ubehagelig adferd som tenderer mot rasisme, til eksempler på åpen, aggressiv og uakseptabel rasisme. Dette bør gi grunnlag for nasjonal selvrefleksjon.

Men å trekke dette ut i nasjonal kollektiv selvpisking, er det liten grunn til.

Kommentar: Krenkes av filmer, statuer og malerier: Dette må ikke få fotfeste i Norge

Ifølge integreringsbarometeret 2020 som ble presentert torsdag denne uken er det ingen av funnene som tyder på at rasisme er særlig utbredt i Norge.

De aller fleste nordmenn (86 prosent) svarer at de blir opprørt av rasisme. Nordmenn har også en meget liberal og avslappet holdning til nasjonal identitet. Det betyr at det er stor aksept for å være norsk, fullstendig uavhengig av etnisitet.

Dog stiller nordmenn noen krav til at den som kommer hit for å bo her, må være villig til å la seg integrere og dele ett sett med felles verdier.

Les også: Legger seg paddeflat etter å ha brukt ordet «indianer»: – Det er helt latterlig

Undersøkelsen viser imidlertid at nordmenn er skeptiske til religioner. Det er ikke spesielt oppsiktsvekkende, Norge er tross alt et av verdens mest velfungerende sekulære samfunn.

Funnene i Integreringsbarometeret er interessante sett i lys av den nye aktivismen her hjemme, og påstandene om at rasismen mer eller mindre er allestedsnærværende.

Spørsmålet blir hva det er som får enkelte til å sammenlikne dagens innvandring med slavetiden. For innvandrere til Norge blir ikke behandlet som kveg når de kommer hit til landet

Les også: Historisk episode fra «Hotell i særklasse» fjernes i Storbritannia

Selvfølgelig finnes det eksempler på rasisme i Norge. Alt fra skjult «hverdagsrasisme» til åpen og aggressiv idelogisk rasisme. Men likevel må vi ha evne å framheve en annen observasjon - at alt tyder på Norge er åpent, inkluderende og i sum blant de aller minst rasistiske landene i verden.

Demonstrasjonene i Norge har sitt utspring i et USA som ikke fungerer lenger. Det liberalismen lovet av muligheter for alle, er ikke lenger oppnåelig. Den amerikanske drømmen er død.

Ulikhetene i USA er astronomiske, og de øker. Middelklassen i USA opplever at gulvet svikter under dem. Det er ikke det minste rart at - spesielt yngre mennesker - er sinte og har mistet troen på systemet. Det rammer ikke bare svarte, men også andre grupper.

Les mer: Opprop for å fjerne Churchill-statue møter kraftig motbør: – Ytterliggående vås

Når de som vil rive statuer støter sammen med den etnopolitiske nasjonalismen, og det er trolig bare et spørsmål om tid, kan alt som minner om sentrum bli feid vekk i en flodbølge av sterke følelser

Men hva er løsningen? Hvordan får man til de reformene som er nødvendig? Først og fremst må man skaffe seg politisk makt til å gjennomføre dem. For å få politisk makt må man ha evnen til å samle mennesker i en koalisjon. Altså folk som ikke er helt like, og ikke alltid har sammenfallende interesser. For deretter å finne et felles mål gjennom kompromisser. Det er dette vi kjenner som den liberale, demokratiske veien.

Når man i stedet setter gruppe mot gruppe, svarte mot hvite, menn mot kvinner, og transer mot alt og alle, blir det til slutt helt umulig å finne sammen i et fellesskap.

Nå prøver deler av den norske antirasistiske bevegelsen å importere dette tankegodset til Norge. Spørsmålet blir hva det er som får enkelte til å sammenlikne dagens innvandring med slavetiden. For innvandrere til Norge blir ikke behandlet som kveg når de kommer hit til landet.

Her kan du lese flere innlegg fra Skjalg Fjellheim.

Demonstrasjonene i Norge har sitt utspring i et USA som ikke fungerer lenger. Det liberalismen lovet av muligheter for alle, er ikke lenger oppnåelig. Den amerikanske drømmen er død

Tvert imot får de ta del i en raus og rik velferdsstat som strekker seg langt for å sørge for at disse gruppene skal bli godt integrerte, med fulle demokratiske rettigheter, og få muligheter til å skape seg gode liv i Norge. Dette er også viktige nyanser, når vi skal gjøre opp status og snakke om hvordan våre innvandrere blir behandlet av Norge som land. Det unnskylder selvfølgelig ikke uakseptabel rasisme, men det forteller oss at bildet er mer sammensatt enn de som nå roper høyest skaper inntrykk av.

Kommentar: Ytringsfrihet er å tåle ytringer du ikke liker

Norge er nemlig ikke USA. Vår historie er en helt annen. Innvandrere til Norge, og deres etterkommere, ble ikke fraktet hit med tvang. De fleste har kommet hit av egen fri vilje, til et av verdens beste og mest likestilte samfunn.

Det finnes uten tvil et oppriktig og velment engasjement mot rasisme i samtiden. Men det ser ut til at noen forsøker å utnytte situasjonen til å gå løs på fortiden. Målet synes å være å gjennomføre en slags kulturrevolusjon og renske fortiden for det man ikke liker. De historieløse kravene om å rive statuer av Winston Churchill er en del av dette bildet.

Når man i stedet setter gruppe mot gruppe, svarte mot hvite, menn mot kvinner, og transer mot alt og alle, blir det til slutt helt umulig å finne sammen i et fellesskap

Dersom en viljesterk person som Churchill ikke hadde levd i 1940, er det ikke usannsynlig at vi hadde snakket tysk i dag, alle sammen.

Hvilken ironi er det ikke at da hadde verken frie ytringer eller tillatelse til demonstrasjoner kommet på tale.

Lederskribent Ivar Arpi i Svenska Dagbladet har en presis observasjon av hva kjernen i dette er: En slags puritansk kvasi-religiøs renhetskult, der mennesker skal underkaste seg og be om unnskyldning for at de er født med en hudfarve, som om det dreier seg om en medfødt synd.

Det er en kjennsgjerning at motsetninger og ytterfløyer livnærer seg av hverandre.

Når de som vil rive statuer støter sammen med den etnopolitiske nasjonalismen, og det er trolig bare et spørsmål om tid, kan alt som minner om sentrum bli feid vekk i en flodbølge av sterke følelser.