*Nettavisen* Nyheter.

Friske meninger

Norge er på kreftmedisin-bunnen i Europa

Finn Helge Quist:

Finn Helge Quist var initiativtaker da kreftsyke i 2018 demonstrerete foran Stortinget for raskere godkjenning av livreddende medikamenter mot kreft.  Foto: Håkon Mosvold Larsen (NTB scanpix)

I en fersk rapport dokumenteres det at Norge er blant de tregeste landene i Vest-Europa med å innføre nye og livreddende medisiner. Helseminister Bent Høie er dermed blant de dårligste i klassen.

Av Finn Helge Quist, pårørende

Den internasjonale rapporten for 2018, utarbeidet av IQVIA*, ble publisert i februar 2019.

Her dokumenteres det at Norge stadig sakker akterut. Videre dokumenteres det at norske pasienters tilgjengelighet til de nye behandlingene er på bunnivå i Europa, og at kun enkelte land i øst-Europa ligger bak oss på listen.

Det er dermed et faktum, at saksbehandlingstiden i fellesorganet Nye Metoder/Beslutningsforum er uakseptabel lang. Det er også et faktum, at Norge i økende grad sier nei til nye kreftbehandlinger, som andre land det er naturlig å sammenligne oss med velger å innføre.

Jeg og mange andre, har over flere år søkt å rette søkelyset på den uholdbare situasjonen som norske kreftpasienter opplever. Situasjonen er spesielt krevende for pasienter med alvorlig og livstruende kreft, som er helt avhengig av å få tilgang på nye medisiner for å leve videre.

Pasientene vet at medisinene de trenger for å leve finnes, men de samler støv på lager mens Nye Metoder/Beslutningsforum åpenbart ikke har det travelt med å vurdere godkjenning.

Byråkratiet i Norge er tregest i hele Europa. Og når de får bestemt seg, sier de på sett og vis følgende til alvorlige syke norske kreftpasienter:

«Siden du er norsk, så får du ikke denne livreddende kreftbehandlingen. Hadde du vært svensk eller dansk, så hadde du naturligvis fått den kreftmedisinen du trenger for å leve»

Situasjonen i Norge er prekær for alle EU-godkjente legemidler. Ser vi på den totale statistikken for alle nye og EU-godkjente legemidler, (ikke kun kreft) er Norge på bunn i hele Vest-Europa. Ser vi på hele Europa inkludert det gamle Øst-Europa, finner vi kun land som Makedonia, Serbia, Kroatia, Tyrkia, Bulgaria, Polen, Estland og Ungarn bak oss.

Klikk på bildet for å forstørre.

For blodkreft-området, som min familie er rammet av, ser vi det samme skremmende bildet. Norge kommer også i denne del-statistikken meget dårlig ut.

Klikk på bildet for å forstørre.


Og for å ytterligere synliggjøre hvor ille det er, så avslo Beslutningsforum så sent som forrige uke en ny kreftbehandling, denne gang Ixazomib (Ninlaro).

Denne meget gode kreftbehandlingen er godkjent for lengst i land som Danmark, Sverige og England. Norge sakket dermed ytterligere etter så sent som forrige uke. Danmark og Sverige , som ikke har oljeinntekter, har råd til å tilby denne kreftbehandlingen til sine lands innbyggere, men vi i Norge har det altså ikke. Er det noen som forstår dette?

Det er et stort sprik mellom det som våre ledende helsepolitikere sier og har som ambisjon, og det som er den faktiske situasjon. Ja, det er ikke bare et stort sprik, det er et hav mellom de ord politikerne uttaler, og det de faktisk gjør:

Like før Stortingsvalget, sto Siv Jensen på torget i Stavanger under et valgmøte, og sa at Fremskrittspartiet ønsket raskere innføring av nye kreftmedisiner. Dette skulle være et prioritert område for Fremskrittspartiet ble det sagt.

Mitt eget parti Høyre, som jeg er medlem av og tidligere tillitsvalgt i, var også på banen før Stortingsvalget for snart to år siden, og lovte å innføre en rekke nye tiltak, som skulle sikre en bedring av situasjonen.

Nå vil det være urettferdig å «henge ut» kun Frp og Høyre, siden samtlige politiske partier på Stortinget har vist en unnfallenhet i denne saken som er under enhver kritikk.

Men i den lange rekken av handlingslammede politikere, er det en mann som har et større ansvar enn andre. For det er nå engang slik, at det er den til enhver tid sittende helseminister som har ansvaret.

Og når vi har hatt samme helseminister i mange år, og Norge i hans regjeringstid synker stadig lengre ned på listen over land som innfører nye kreftbehandlinger, kan det ikke være andre konklusjoner enn at hans innsats står til stryk-karakter.

Jeg har allerede hatt to møter med helseminister Bent Høie. I vårt første møte i august 2017 innfridde han tre av fire krav, i forkant av kreftdemonstrasjonen som jeg arrangerte foran Stortinget. På dette tidspunkt var jeg oppløftet over det helseministeren kommuniserte til meg i møtet, og ikke minst det vi faktisk ble enige om, og tok hverandre i hånden på.

Se denne lenken: https://www.tv2.no/a/9297003/

Ett av tiltakene Høie innfridde i møte med meg i august 2017, var et «hurtigspor» i godkjennings-prosessen for nye og livreddende kreftmedisiner. Men i de to årene som har gått siden vårt første møte, er det vanskelig å se at det er innført noe «hurtigspor».

Men Høie fortsetter likevel sin billige retorikk. For i regjeringsplattformen som ble fremforhandlet i forbindelse med at KrF gikk i regjeringen nå i 2019, så står det på nytt at «regjeringen vil innføre et hurtigspor».

Det må da være lov å spørre seg:

Du lovte meg og min kreftaksjon allerede i august 2017 å innføre dette «hurtigsporet». Kreftaksjonen ble støttet av et stort flertall av pasientforeningene i Norge.

Hvorfor har du ikke innført dette hurtigsporet allerede, slik du lovte og tok meg i hånden på, i de to årene som snart har gått siden vårt første møte? Du må forstå, at det er lite troverdig at du nå lover det samme en gang til i den nye regjeringsplattformen , to år etter vårt møte?

Bent Høie og jeg har også skrevet brev til hverandre. Og vi hadde et oppfølgingsmøte i juni 2018. Bent Høie kommuniserte da de samme ord og forslag, om at «regjeringen jobber med tiltak, og at dette er en prioritert sak for regjeringen».

Bent Høie sier de samme ordene år etter år, og han skriver de samme formuleringer i brev til meg. Men mens han snakker og skriver, år etter år, sakker Norge stadig mer akterut.

Situasjonen for fortvilte pasienter og deres nærmeste blir mer og mer desperat. «Handlekraft» synes å være et fremmedord for vår helseminister.

Jeg har i møter og skriftlig kommunikasjon med helseministeren fremmet flere forslag som kunne bidra til å få snudd utviklingen. Nå er jeg kun en pårørende, og jeg har på ingen måte svar og løsninger på alt.

Men når Norge sakker stadig mere akterut, forstår jeg i motsetning til helseministeren at nå må det handles fort og virkningsfullt. Jeg foreslår derfor følgende tiltak:

Det bør settes ned et «meget hurtigarbeidende utvalg, som bl.a. vurderer følgende forslag, for hurtig implementering:

1) Midlertidlig godkjenning

Norge bør innføre en midlertidig godkjenning av livreddende medikamenter som allerede er godkjent av EU (EMA). Ordningen bør innbefatte at legemiddelindustrien tar en forholdsmessig del av finansieringen av ordningen. Det finnes flere modeller for en slik ordning. Jeg har selv fremmet og overlevert et konkret forslag til helseministeren i vårt møte den 18 juni 2018. Dette forslaget var støttet av enkelte legemiddelselskap i Norge.

Også Kreftforeningen har fremmet et liknende forslag, som bør vurderes nøye. Kreftforeningens forslag ble publisert i en artikkel i Dagens Medisin den 20 mars 2019, i et intervju med Kreftforenings generalsekretær Anne Lise Ryel.

2) Ansette flere folk

I følge mine informasjoner er det bemanningsmangel i Nye Metoder og Statens Legemiddelverk. Dette synes å være en (av mange) årsaker til at det går så sent i Nye Metoder/Beslutningsforum. Dette forhold må umiddelbart adresseres.

3) Få på plass hurtigsporet

Det hurtigsporet/hurtigløpet som Bent Høie lovte meg å innføre i vårt møte 2017 må innføres umiddelbart. Regjeringen har gjentatt løftet om hurtigspor i den nye regjeringsplattformen nå i år. Det er imidlertid helt uforståelig at det ikke er innført for lengst, ref. at Høie lovte dette offentlig helt tilbake allerede i aug. 2017.

4) Enklere prosesser

Prosessene i forbindelse med metodevurdering i Nye Metoder/Beslutningsforum må forenkles, og dette arbeidet må fremskyndes.

5) Midlene bør øremerkes

Det er mitt inntrykk at spesialist-helsetjenesten er underfinansiert. Finansieringen av nye legemidler i helsetjenesten bør øremerkes, og ikke som i dag gis direkte til de fire helseforetakene. Helseforetakene har mange utgifter, som vedlikehold av bygg, innkjøp og en lang rekke kostnader.

De personene som har budsjettansvaret for disse utgiftene i helseforetakene, er de samme personene som sitter i Beslutningsforum. Pengene til eksempelvis nye bygg og nye kreftmedisiner tas fra samme budsjett.

Med stramme budsjetter havner dermed de som skal ta avgjørelsen i en krevende situasjon. Hva skal man bruke det samme budsjettet til? Nye kreftmedisiner eller eksempelvis vedlikehold av bygg? Hvis man øremerker midler til nye legemidler, havner ansvaret der det hører hjemme, og det er på Stortinget.

Nå har det vært nok prat, møter og brev Bent Høie. I dine seks år som helseminister har Norge sakket stadig mer akterut. Situasjonen er prekær, og norske kreftleger bekrefter at «pasienter dør mens de venter».

Problemstillingene er tatt opp med helseminister Høie ved en rekke anledninger de siste år. Men Høie havner ofte fort i skyttergraven, og skal forsvare egen utilstrekkelige politikk. Fremfor å rydde opp i byråkratiet, fremstår han heller som «byråkratiets fremste forsvarer».

Hvis ikke Bent Høie nå viser handlekraft, håper jeg at Stortinget kjenner sitt ansvar, og viser ham den mistillit som han nå faktisk fortjener.

* IQVIA utgir årlig en av verdens mest anerkjente rapporter innen statistikk innen internasjonale helsetjenester: Rapporten omtales ofte som den årlige «WAIT-rapporten»

Nettavisen ønsker en åpen og levende debatt.

Her kan du enkelt bidra med din mening.