Gå til sidens hovedinnhold

Norsk monument for døde tyskere?

Krigshistorie:

I Danmark ble det forrige uke avduket en minnestein for 11 tyske soldater - som to dager etter krigens slutt - ble henrettet. Burde ikke tyske nazi-motstandere omsider få et monument i Norge?

Av Asbjørn Svarstad, journalist med base i Berlin

Dette er en kommentar. Det er skribentens holdning som kommer til uttrykk.

Den tyske minesveiperen M 612 lå den 5. mai til kai i den danske byen Sønderborg, da det kom ordre om at de skulle sette ut. Mannskapet hadde kvelden i forveien hørt på radio om den tyske delkapitulasjonen i Nord-Europa, med unntak av Norge.

Det var altså fred, de hadde overlevd - og nå ville kapteinen ut på en hemningsløst risikabel ekspedisjon for å samle opp tyske flyktninger fra sovjetokkuperte områder langs Østersjøkysten.

Nettavisen Pluss: Kronprins Olavs lekekamerat ble minister for Vidkun Quisling

«Mytterister» skutt og dumpet i sjøen

Gastene sperret sjefen sin inne og bestemte seg for å gå til Kiel, der de var sikre på at freden - også i praksis - var inntrådt. Men båten ble stoppet av to andre krigsskip, som tvang «kaprerne» tilbake til Sønderborg. Der ble 20 mann utpekt som ansvarlige og stilt for standrett bestående av offiserer fra de to andre skipene.

11 mann - alle under 24 år - ble dømt til døden for «militært mytteri». Midt på natta til 6. mai, ble de to og to ført opp på dekk og skutt. Det ble festet metallstykker til likene, før de ble dumpet midtfjords.

Torsdag forrige uke var noen dusin mennesker samlet på havna i Sønderborg - blant dem søstre og brødre av de unge karene som ble henrettet.

En eldre og sterkt beveget kvinne fortalte om broren sin, og mente at han nå - omsider - har fått verdigheten sin tilbake.

Minnesmerke på plass

Ildsjelen Siegfried Matlok er en gammel presse-ringrev med mange år på baken som sjefredaktør for avisa «Der Nordschleswiger».

Som danmarks-elskende grenseland-beboer, har han i årtier mast på lokalhistorikere om at tiden måtte være moden for et minnesmerke. Men han ble alltid møtt med iskald motstand. Et monument for folk som hadde vært i Danmark som okkupasjonssoldater?

Nettavisen Pluss: Lille Inger reddet av motstandsfolk - mens moren ble gasset i Auschwitz

Så sent som i 2009 ble dommene over tyske desertører opphevet av Forbundsdagen - og selv så mange år etterpå - med en følelsesladet debatt og sterk motstand fra borgerlig hold.

Blant kristeligdemokratene fantes det tallrike røster som mente at desertering er ensbetydende med forræderi mot eget land og folk - og derfor aldri kan tilgis. Selv ikke når krigsherren heter Adolf Hitler, mente de.

I dag tror jeg denne fløyen har få gjenlevende talsmenn.

Mye har skjedd i Tyskland

Mye har skjedd i Tyskland de siste årene, hva synet på krigen angår.

Gjerningsmennenes generasjon er så godt som borte, den siste SS-soldaten fra Auschwitz har stått for retten - og det går an å vise TV-serier der de tyske soldatene begår grusomme krigsforbrytelser - uten at leserbrevspaltene i ærverdige Franfurter Allgemeine Zeitung tyter over med ukvemsord og beskyldninger om kunstnerisk landssvik.

Les også: Gatenavnet som blir borte

Ja, for 10 år siden reiste en utsending fra den tyske ambassaden i Oslo til Narvik for å si offisielt «unnskyld» for at tyskerne i 1940 angrep Norge. Bare det - et «unnskyld».

Og siden deltar tyske militærattascheer og ambassadører på alle offisielle krigsmarkeringer i byen. Jeg har selv opplevd en tysk oberstløytnant kaste krans på fjorden, der det polske krigsskipet Grom ble senket av tyske fly.

Standrett, dødsdommer og henrettelse

I Signaldalen utenfor Narvik ble fire østerrikske bergjegere henrettet den 11. mai 1945 - altså tre dager etter at freden også hadde nådd Norge. De tilhørte en større gruppe soldater som drepte to tyske offiserer og stakk over til Sverige - fordi de fryktet å bli tvunget til å slåss videre mot Den røde hær.

En mindre gruppe ble tatt før den nådde grensa. Det ble standrett, dødsdommer - og umiddelbar henrettelse. Finn H. Andreassen skrev i sin tid en fantastisk spennende «doku-roman» om hendelsen.

En østerriksk historiker spurte meg i vinter om jeg tror det går an å få lov til å sette opp en minnestein på stedet hvor de fire ble skutt. Ikke noe digert og prangende, men en naturstein med navnene deres på. De etterlatte ville sette utrolig stor pris på det.

Om noe slikt kunne utløse lokal motstand og ubehagelige reaksjoner? Jeg reagerte nøyaktig slik som Finn H. Andreassen, da jeg stilte akkurat ham spørsmålet: «Det kan jeg ikke tenke meg!»

Nettavisen Pluss: SS-general Reinhard Heydrich var nazi-apparatets mest forhatte mann. I Norge kunne en grov tabbe kostet ham karrieren

Støtter minnesmerke for Hitler-opprørere

Terje Emberland på Holocaustsenteret syns ideen er god - rett og slett fordi de henrettede var mennesker som hadde gjort opprør mot Hitler-regimet.

De gjorde det sent, men de gjorde det.

Emberland minner også om alle de tyske soldatene i Norge som var her sterkt mot sin vilje, og ikke ville bøye seg for øvrigheten, fordi de var pasifister, humanister, kristne, sosialdemokrater eller kommunister. Mange - uten at vi kjenner tallene - tok enorme sjanser da de inngikk samarbeid med norske motstandsfolk.

De som ble tatt, måtte regne med dødsstraff eller en lang tukthusstraff - gjerne til avtjening i strafferegiment ved fronten.

«De begikk samtidig landsforræderi, i samme øyeblikk som de bestemte seg for å gjøre motstand - og gikk æreløse i graven.Til tross for at de visste at de måtte regne med at det kunne koste dem livet, utførte de modige handlinger som de følte seg forpliktet til», påpeker historikeren.

Ekeberg bør være stedet

Det finnes for eksempel historien om purunge tyske matroser som møttes på en sørlandsk holme og tente bål for å ære ei tysk jente som nylig var blitt henrettet for å ha spredd nazifiendtlige løpesedler i Berlin.

Les også: Dette er Berlin fra verdensrommet. Ser du hva som er spesielt?

De ble angitt, anholdt og stilt for retten. Også de norske ungdommene fikk drakoniske straffer - men et par av tyskerne ble dømt til døden og hengt om bord på skipet sitt.

«Vi burde få opp et felles - og offisielt - minnesmerke for alle de tyskerne som mistet livet i Norge under krigen fordi de hadde vært i opposisjon til Hitler-styret. Jeg foreslår at det plasseres et monument på Ekeberg i Oslo - der hvor tyskerne under krigen hadde sin æreskirkegård», sier Terje Emberland.

Så dermed er terningen kastet. Eller skulle jeg heller si granaten?

Kommentarer til denne saken