*Nettavisen* Nyheter.

Offsprings beste siden «Smash»

Poppønk selger fortsatt som hakka møkk. Og her kommer jommen Offspring, en av sjangerens veteraner, med sitt beste avkom på nesten ti år.

03.12.03 11:59

The Offspring
Splinter
Columbia/Sony

Offspring har fått mye tyn, hovedsakelig med rette, for sin vrælende, hyperventilerende powerpop, pønkpop eller hva du vil kalle den.

For de har gitt ut usedvanlig mye enerverende slarv, Offspring. Med noen få, men heftige unntak, når de treffer med grisefengende melodier, på samme måte som etterfølgere som Sum 41 og til og med Blink-182 kan få til med ujevne mellomrom.

Albumet ”Smash” fra 1994 var faktisk temmelig velfylt av slike medrivende popeksplosjoner, og plata førte da også til at Offspring tok helt av fra Alta til Kathmandu (der jeg tilfeldigvis i sin tid kjøpte albumet i form av en piratkopiert kassett).

Påfølgende sommer kunne man oppleve bandet på Roskilde, og det er faktisk en av de farligste konsertene undertegnede har vært på, et ugjendrivelig bevis på at det ikke bare var platesalget som tok fullstendig av. Det gjorde i sannhet også bandets publikum.

”Splinter” er Offsprings sjuende plate, og det er i grunn ganske hyggelig at de igjen lager gode låter, etter at en rekke i beste fall mediokre album har gjort sitt til at man nesten har lagt bandet for hat.

Selvfølgelig skriker Dexter Gordon i vei som før med sin flate gnålestemme, samtidig som låtstruktur og alt annet er akkurat som det alltid har vært. Men det gjør liksom ikke så mye når vi får låter vi selv griper oss i å gnåle med på.

”Race Against Myself” og ”(Can’t Get My) Head Around You” er kanskje de vi skriker oss hesest til, men det er flere her.

Når til og med en stupid skalåt om bakrus har en viss sjarm, da er det bare å konstatere at Offspring har funnet tilbake til godformen, selv om vi også får noen spor vi hadde klart oss bedre uten på den vesle halvtimen det tar å spinne gjennom ”Splinter”.

Nettavisen ønsker en åpen og levende debatt.

Her kan du enkelt bidra med din mening.