Gå til sidens hovedinnhold

Også en ærlig, lojal sliter kan framstå som bitter og sutrete

Arbeiderpartiet er faen ikke noen søndagsskole, sa tidligere partisekretær Haakon Lie. Det kan Thorbjørn Jagland skrive under på. Problemet er at han så mange år etterpå kan framstå som sutrete.

Dette er en kommentar. Det er skribentens meninger som kommer til uttrykk

Onsdag morgen utkom første del av Torbjørn Jaglands selvbiografi Du skal eie det selv - memoarer fra et politisk liv.

Da var allerede flere av «godbitene» omtalt i mediene, særlig om oppgjøret med Jens Stoltenberg. Mer om det senere.

Først skal sies at den tidligere statsministeren, stortingspresidenten og lederen i Nobelkomiteen, for bare å nevne noe, har skrevet en lesverdig bok som kan gi innsikt i opptil flere politiske nærkamper, dolkestøt og intrikate maktspill.

Den kan også fortelle noe om Arbeiderpartiets stadige og vedvarende fall i valg og på meningsmålinger.

Les også: «De folka har faen meg stelt til mye elendighet. Dette er ikke realt. Det er ynkelig opptreden»

Jagland skriver rørende om en nøktern oppvekst i Lier, om solidaritet mellom arbeidsfolk og småbrukere, og om skammen da familien ble truet med tvangsauksjon.

Om hvordan bestefaren plutselig en dag fortalte familien at de fra da av skulle hete Jagland. Selv var bestefaren sønn av en svensk «lausunge» og rallar med navn Johan Öberg, og bar følgelig navnet Johansen. Etternavnet Jagland hadde betegnende nok ingen annen bakgrunn enn at det sto i oppslagsboka Forslag til 2000 slektsnavn.

Til tider skriver Thorbjørn Jagland springende, om sommerturer til Vestlandet, sommerjobber med luking på gårdene og potetplukking på høsten, og fisketurer. Noen ganger er han farlig nær klisjeene om gode gamle dager:

«Når vi fisket i bekkene og elvene, var fiskestanga laget av et lite bjerketre eller en grein. Snøret med krok var festet i enden og lett å slenge ut», skriver han.

Et påfallende trekk er hvor tidlig arbeidersønnen fra Lier, som senere stiger helt til topps i norsk og europeisk politikk, inntar offerrollen.

Det går ikke lenge før vi får lese om en av de første gangene han kommer opp på partikontoret på Youngstorget sammen med bestevennen Martin Kolberg, og kontorsjefen hilste på Kolberg - men ikke på ham.

Les også: Støre kun nevnt to ganger i Jaglands nye bok

«Han tok Martin i handa og sa hvor glade de var for å få ham tilbake. Ikke en hand eller et ord til meg».

Den manglende hilsingen skal ifølge Jagland være at han var for kritisk til Arbeiderpartiets sikkerhetspolitikk.

På samme måte husker Jagland fremdeles at han en gang ikke fikk hotellrom på Hamar, under et partilandsmøte der. I stedet måtte han dra helt til Elverum for å sove.

«Det var ikke måte på hvilke små kjepphester man kunne stille i veien for en som ble sett på som Reiulf-venn», skriver han da.

Også en bitteliten hendelse fra 2015 trekker han fram, da en rådgiver i Kunnskapsdepartementet sa at han var glad for at «klovnen Jagland» endelig var ute av Nobelkomiteen.

Du skulle kanskje tro at en daværende generalsekretær i Europarådet bare kunne blåse av en slik fornærmelse fra en perifer rådgiver i lille Norge. I stedet er han stolt av sin søster som går ut i Dagsrevyen og krever slutt på «mobbingen» av lillebroren.

Det er som om han samler på hvert eneste lille nederlag, på en måte som svekker posisjonen, når han senere i boka skal skrive om de virkelige dolkestøtene.

Det er synd, for dermed er Jagland best når han ikke er personlig.

Han er nemlig god som historieforteller om Vietnamkrig, 68-opprør, atomopprustning og kald krigen. Han skriver interessant om skepsisen mot CIA og Nato innad i AUF, begynnende kvinnekamp og om polariseringen rundt EF-striden.

Ett sted i boka viser han til og med tilløp til humor.

Det dreier seg om en biltur med selveste landsmoder Gro Harlem Brundtland, der Jagland forteller muntert om sitt møte med FN-hovedkvarteret i New York.

Les også: Jagland forsvarer 36,9

«En dag talte Saudi-Arabias FN-ambassadør. Han het Barudi, men ble også kalt Parodi. Han innledet med å si at han ikke skjønte alt snakket om kvinners rett til å stemme; i hans land hadde heller ikke mennene stemmerett. Så der var det likestilling nok, mente ambassadøren. Gro så på meg og sa: «Thorbjørn, synes du dette er morsomt?» Jeg skyndet meg å forsikre om at jeg naturligvis ikke gjorde det».

Jagland skriver også godt om om det historiske møtet mellom Reagan og Gorbatsjov i Reykjavik i 1986, om Murens fall i 1989, og om hvordan han gradvis ble EU-tilhenger.

Og om det dramatiske landsmøtet i 1992, da Gro gikk av som partileder på grunn av sønnens selvmord, og Jagland ble valgt til leder. Mens hans senere erkefiende Jens Stoltenberg tilsynelatende tok til takke med posisjonen som nestleder sammen med Hill-Martha Solberg.

Etter min mening er det liten tvil om at Thorbjørn Jagland har en stor del av æren for at Arbeiderpartiet klarte å framstå som samlet etter det sviende EU-nederlaget i 1994. Vi får også høre sterkt rosende om Jaglands første regjeringsdannelse i 1996, der det noe pompøse begrepet «Det Norske Hus» ble lansert - og senere latterliggjort i store deler av pressen.

En liten pussighet er at Jagland fortsatt skriver i sterkt rosende ordelag om vennen Terje Rød-Larsen - mannen som måtte gå av etter bare noen få uker som planleggingsminister på grunn av påstått fiskefusk, som senere påtok seg den tvilsomme æren for Oslo-avtalen mellom israelerne og palestinerne, og som nå er delvis skandalisert på grunn av sitt samarbeid med Jeffrey Epstein.

Kanskje er det fordi Jagland vil framstå som lojal. Eller så er det fordi han er lojal.

Kanskje er det også derfor han reagerer så sterkt på det han etter hvert oppfatter som illojalitet eller svik, og at han ser ut til å ta alle nederlag personlig.

Han mener tidlig å finne bevis for samrøre mellom den mange ganger omtalte partisekretær Haakon Lie og VGs tidligere politiske redaktør Olav Versto - utelukkende med det formål å sverte ham.

Flere ganger avslører han det han oppfatter som urent trav og illojalt spill av andre, noe som topper seg med spillet i kulissene for å få ham til å trekke seg som partileder i 2002.

Jagland skriver om et tidlig møte med Karin og Thorvald Stoltenberg, der Karin skal ha sagt at «du står i veien for Jens».

Han skriver om de hemmelige møtene på Bislett, der Jens Stoltenberg og landbruksminister Bjarne Håkon Hansen og statssekretær Jan-Erik Larsen er hovedarkitektene bak sin egen «valgkomite» og konspirerte for å få ham vekk.

Jagland selv visste ikke noe om dette før han leste Stoltenbergs biografi mange år etterpå, skriver han, og fikk dermed bekreftet både de mange ryktene de anonyme lekkasjene til pressen.

«Jeg tenkte tilbake på den vonde tiden da ondsinnede karakteristikker haglet nesten hver dag. Jeg fikk gradvis mindre og mindre selvtillit. Til slutt trodde jeg at jeg faktisk var så håpløs som det ble skrevet».

Han skriver om innleggelsen på Rikshospitalet, og om det nå velkjente kyllingstuntet der NRKs Bård Tufte Johansen dukket opp i gul kyllingdrakt, mens TV 2-reporter Elin Sørsdahl intervjuet gjester på direkten.

I ettertid kom det fram at stuntet egentlig ville gjøre narr av det mange mente var medienes og partikollegenes dobbeltmoral, men familien Jagland tok det svært tungt. Jagland skriver også om sin kone Hanne Grotjords opplevelse da hun var og samlet sammen sin manns eiendeler etter innleggelsen.

«Da en av Jens’ medarbeidere kom ut i korridoren og spurte om det var noe Jens kunne gjøre, måtte Hanne brekke seg».

Senere beskriver han også det han oppfatter som svik fra sin mangeårige venn, partisekretær Martin Kolberg, som ifølge Jagland godkjente de illegitime angrepene mot ham:

«Partisekretæren, jobben som jeg selv hadde definert som å være sekretær for hele partiet, bekreftet at de konspiratoriske møtene «var nødvendig». Han aksepterte også at det ble holdt møter i partiledelsen uten partilederen. Jeg fikk pustebesvær. Hvordan ville partikulturen bli etter dette?»

Akkurat her er det nok strid om hvem som svek hvem, og vi utenforstående har igjen fått bekreftet Haakon Lies ord om at Arbeiderpartiet er faen ikke noen søndagsskole.

Så gjenstår spørsmålet:

Enten er første del av Jaglands memoarer en bekreftelse på en litt for selvhøytidelig og bitter mann som fortsatt gjemmer på sine nederlag, og som gjennom hele karrieren har tatt beinhard - men ganske vanlig - politisk strid litt for personlig.

Eller så beskriver han ærlig og oppriktig det som bare er begynnelsen på en parti-ukultur der bakholdsangrep, svik og personmotsetninger i dag har ført Arbeiderpartiet ned mot 20-tallet på meningsmålingene, og noen ganger under. Der Jagland selv krevde 36,9 - men havnet på «bare» 35 prosent.

Kanskje er begge deler rett.

Den neste delen av memoarene skal handle om Thorbjørn Jaglands tid som stortingspresident, leder i den norske nobelkomiteen og generalsekretær i Europarådet.

Jeg er redd det kan bli rom for bitterhet også her.

-

Thorbjørn Jagland
Du skal eie det selv
- memoarer fra et politisk liv (1)
Cappelen Damm 2020

Kommentarer til denne saken