Gå til sidens hovedinnhold

Om å gjøre gråstein av gull

Det er ikke slik at statlig subsidiering av norsk kraftfôr gir oss billigere eller bedre mat. Det gjør det bare mindre lønnsomt å benytte seg av de ressursene vi har.

Det er mange ting jeg ikke forstår - det er jeg gjerne den første til å innrømme. Som hvorfor norsk idrett ønsker å forbli avhengig av et statlig monopol for pengespill for eksempel. Men det får bli til en annen gang.

Noe av det jeg forstår aller minst av er norsk landbrukspolitikk. Det vil si - jeg forstår en god del av den - men jeg forstår virkelig ikke hvorfor man fortsetter å gå i den samme retningen man har stabbet og gått i de siste 20-30 årene. Som til tross for gode intensjoner gir oss mindre bruk av norsk landbruksareal, lavere utnyttelse av norske ressurser, økende sentralisering, økende volumproduksjon, økende gjeld og lavere selvforsyningsgrad. Det henger jo ikke på greip. På noe greip. Og det merkeligste er at norsk landbruk selv velger å bevege seg i retning av noe som ligner mistenkelig på alt annet landbruk - når utgangspunktet vårt er nesten helt unikt! Det er ikke klokt, for å si det sånn.

For norsk landbruk har - enn så lenge - noen nesten unike egenskaper og da må vi sørge for å forsterke disse. Ikke svekke de. Det eneste vi oppnår med å svekke egenarten er å sage over den tynne grenen norsk landbruk sitter på. For når norsk landbruk og matproduksjon ikke skiller seg nevneverdig fra landbruket i våre nærområder, er det fint lite igjen. Av norsk landbruk. Da er ikke norske forbrukere villige til å betale for det lenger. Noe som er helt forståelig. De er ganske rasjonelle folk. Stort sett.

Og til de som tror det finnes stordriftsfordeler i landbruket er det bare å si: disse finnes ikke. I virkeligheten. For jorda ligger der den ligger og har ikke tenkt å flytte på seg. Ikke én centimeter, faktisk. Ergo må norsk landbruk- og matproduksjon foregå der disse enestående ressursene finnes. Og ikke andre steder. Det er heller ikke slik at statlig subsidiering av norsk kraftfôr gir oss billigere eller bedre mat. Det gjør det bare mindre lønnsomt å benytte seg av de ressursene vi har. Fra før.

For hvis jeg var bonde og fikk valget mellom billig eller dyrt kraftfôr, hadde jeg selvsagt valgt billig. Også fordi dette krever mindre arbeidsinnsats - på en gård som ikke lønner arbeidsinnsats i nevneverdig grad - og fordi det gir den effektiviteten i produksjonen som trengs for å kunne overleve. Sånn noenlunde. Så kanskje det er en dårlig idé å overlate dette ansvaret til bøndene selv. Kanskje noen politikere må ta ansvar og sørge for at det virkelig blir lønnsomt å benytte seg av det norske ressursgrunnlaget - på kort og lang sikt. Sånn at det er liv laga for norsk matproduksjon.

Men enn så lenge er det visst ingen politikere som føler ansvar utover å tildele en slump med penger - og overlate resten til bøndene og deres organisasjoner selv.

Er det virkelig å forvente at disse vil prioritere det store bildet? Fremfor de kortsiktige perspektiver, der arbeidet skal gjøres og regninger betales? Og gården overlates i bedre stand til neste generasjon. Jeg tror ikke det.

Jeg tror vi må få litt skikkelig landbrukspolitikk. Og ikke bare administrering av landbruket. Slik vi har i dag. Dette er ikke godt nok. Det gjør at norsk landbruk går i feil retning. Dessverre.

Kommentarer til denne saken