*Nettavisen* Nyheter.

Fred Heggen

Om tre år vil bruk av belter være ulovlig

seng med belter for utagerende pasienter

Foto: (Håkon Mosvold Larsen/ NTB scanpix)

Det er i dag tillatt å fatte vedtak om bruk av ulike typer tvangsmidler på lukkede, psykiatriske sengeposter. Ett av disse tvangsmidlene er beltefiksering, som kan benyttes ved fysiske utageringer.

For at et slikt vedtak skal kunne fattes, må det foreligge en nærliggende fare for at den psykotiske pasienten skal skade personale eller seg selv. Eller at vedkommende skal ramponere avdelingen.

Før beltefiksering blir aktuelt, har man selvfølgelig forsøkt å roe ned pasienten med verbale virkemidler. Man har også forsøkt å holde pasienten fysisk fast, i håp om at han skal falle til ro.

Kun dersom ingenting nytter, og pasienten vurderes å utgjøre en nærliggende fare for egen sikkerhet eller andre menneskers sikkerhet, velger man å gjennomføre en beltefiksering av pasienten. Beltene er festet til en spesialisert seng, slik at pasienten vil ha en horisontal stilling idet beltene er festet.

Les også: Fred Heggen vrangtenker om ny tvangslov

Inngripende tiltak

Det er utvilsomt pasienter som opplever beltefikseringen som krenkende, ja, nærmest som et overgrep. Andre pasienter faller imidlertid til ro idet de blir beltelagt, som om de finner en slags trygghet i den fastlåste posisjonen.

Det skal alltid være personale til stede i samme rom som en beltefiksert pasient. Hver 8. time skal beltestatus sjekkes av lege, der man blant annet kontrollerer om beltene sitter for stramt om håndledd eller legger.

Samtale i etterkant

Som helsepersonell er man i dag pliktig til å ha en samtale med pasienten når beltefikseringen opphører, hvor man informerer om bakgrunnen for tiltaket. Samtidig får pasienten anledning til å formidle sin opplevelse av å bli beltefiksert.

Her kan du lese flere innlegg av Fred Heggen.

Pasientens uttalelse skal så nedtegnes i pasientens journal. Pasienten vil også få anledning til å påklage vedtaket om beltefiksering til Kontrollkommisjonen.

Beltefiksering er ikke et tiltak som benyttes i tide og utide. Tiltaket anses som en siste utvei i en nødsituasjon, og skal opphøre med en gang pasienten har roet seg ned.

Den utagerende mannen:

«Mannen med en kjent paranoid schizofreni var godt kjent på avdelingen. Også denne gangen innkom han med uttalte psykosesymptomer, etter langvarig amfetaminmisbruk og egenbestemt seponering av antipsykotisk medisin.

Han motsatte seg innleggelsen så sterkt at han fikk rom på skjermet avsnitt, hvor det var enklere å gi ham tett oppfølging og iverksette tryggende tiltak.

Les også: Hva er psykose?

En dag slo han, uten forvarsel, en sykepleier i ansiktet med knyttet neve, før han sparket en annen sykepleier i skrittet.

To personer kom til, holdt ham i hver sin arm, og forsøkte å geleide ham inn på rommet hans. Han motsatte seg dette intenst, og alle tre falt i gulvet, hvor det ble et kort basketak.

Pasienten ble liggende på rygg, med tre personer over seg, som holdt ham fast. En fjerde persona holdt et håndkle foran pasientens munn, for å hindre at spyttklysene traff kollegene.

Hele tiden gjorde man forsøk på å snakke pasienten til fornuft, og oppfordret ham gjentatte ganger til å roe seg ned. Pasienten ble imidlertid økende aggressiv, og viste ingen tegn til å ville etterkomme disse oppfordringene.

Etter 30 minutter ble det derfor bestemt at man skulle fatte vedtak om beltefiksering. Pasienten ble deretter lagt i belter. Han fikk så tilbud om en beroligende tablett, noe han aksepterte. Noen minutter senere falt pasienten til ro.

Fire timer senere formidlet han at han følte seg rolig, og at han ønsket å samarbeide om behandlingsopplegget. Som en konsekvens av dette ble han løst ut av beltene».

Beltefiksering i fremtiden?

Tvangsbegrensnings-utvalget som har lagt frem et omfattende forslag til ny lov, som også skal gjelde psykisk helsevern, ser muligens at beltefiksering i visse tilfeller kan være hensiktsmessig.

Les også: En reformering av psykiatrien, eller en oppskrift på kaos?

Men når man som utvalg har fått navnet, Tvangsbegrensnings-utvalget, og man har fått i oppgave å lage en ny lov, som for sikkerhets skyld skal hete Tvangsbegrensnings-loven, kan man selvfølgelig ikke anbefale at et slikt tiltak blir videreført. (Den nye loven skal altså erstatte Psykisk helsevernloven, som man nå tenker å skrote fullstendig.)

Utvalgets løsning blir derfor som følger:

«§4-3 Bruk av særlig inngripende tiltak som skadeavverging i nødsituasjoner: Hjemmelen om bruk av mekaniske innretninger, herunder beltefiksering, skal gjelde i tre år fra lovens ikrafttredelse. Unntaket skal være tvungen ernæring ved spiseforstyrrelser».

Pasientene skal få utagere i ytterligere tre år

I tre år skal man altså kunne beltefiksere fysisk utagerende pasienter som utgjør en umiddelbar fare for personale eller medpasienter.

Hva skjer med utagerende pasienter når det har gått tre år fra lovens ikrafttredelse? Slutter de da å være utagerende, eller tenker man at de bare skal slippes ut av sykehusene hvis de blir truende eller voldelige? Må politiet tilkalles i slike situasjoner?

Jeg er spent på løsningen utvalget forhåpentligvis vil presentere for oss.

Kortvarig fastholding

Samtidig som tvangsbegrensnings-utvalget vil fase ut beltebruken - fordi den anses som inhuman, vil jeg tro - vil ikke utvalget gå med på at «kortvarig fastholding» av pasienten skal regnes som et særlig inngripende tiltak.

Det skal derfor ikke være nødvendig å fatte vedtak når fysisk fastholding skjer.

Det kan da være greit å minne om at såkalt kortvarig fastholding ikke har noen tidsbegrensning. Tiltaket kan derfor godt vare i en time eller to.

I eksemplet ovenfor varte fastholdingen, som stort sett foregikk med pasienten liggende på gulvet, i 30 minutter. Jeg tenker vel at det er noen som vil karakterisere denne brytekampen som et særlig inngripende tiltak.

Bedre med isolasjon?

Personlig mener jeg beltefiksering er et tvangsmiddel som det vil være nødvendig å beholde. Alternativet vil være at pasienten fysisk geleides inn på et spesialbygget isolasjonsrom, hvor han må oppholde seg alene bak en låst dør, til han før eller senere faller til ro.

Isolasjon bak låst dør benyttes knapt nok i norsk psykiatri i dag, da man anser dette tiltaket som mer inngripende enn en beltefiksering. Dessuten har man ingen kontroll med hva som skjer bak den låste døren, og man kan risikere at pasienten bedriver alvorlig selvskading.

Les også: Bruk av tvang kan dessverre være nødvendig ved psykoser

Skulle dette skje, vil man ikke ha annet valg enn å forsøke å holde pasienten fast fysisk, siden beltefiksering altså ikke lenger skal være tillatt.

Det vil fortsatt være behov for tvangsmidler

Det er dessverre ikke slik at behovet for å benytte tvang i psykiatrien forsvinner, bare man forbyr tvangsbruk. Det er trist at man ikke klarer å innse at den systematiske nedbyggingen av det psykiske helsevernet i Norge, heller forsterker behovet for tvang.

Fjerning av sengeplasser, med en påfølgende nedbemanning, samt en pasientpopulasjon som på innleggelsestidspunktet nå fremstår som sykere enn hva som var tilfelle for 2-3 år siden, lar seg dessverre ikke forene med mindre tvangsbruk.

Jeg skulle ønske det såkalte tvangsbegrensnings-utvalget hadde forstått dette.

Studien på Lovisenberg

Ekstra trist er det når studien som ble gjennomført på Lovisenberg Diakonale Sykehus i tidsrommet 2013 - 2014, trekkes frem som et eksempel på at det går an å redusere tvangsbruken i psykiatrien.

I løpet av ett år klarte man riktignok på Lovisenberg å redusere beltefikseringene med 85 prosent. Men i stedet måtte man benytte seg av fysisk fastholding, hvor minst to personer holdt den utagerende pasienten fast.

Det denne studien forteller oss, er at det kan være mulig å redusere bruk av belter på psykiatriske avdelinger, hvis man har tilstrekkelige ressurser, kunnskaper og ikke minst, kompetanse, til å intervenere med fysisk fastholding.

Det studien ikke viser, er en reduksjon i antall tvangstiltak. Bortsett fra at tiden en pasient må fastholdes før vedkommende roer seg, som oftest vil være kortere enn den tiden pasienten sannsynligvis ville blitt liggende beltefiksert, klarer ikke denne studien å påvise en nedgang i tvangsbruken.

Les også: Seks ektepar forteller sin historie: Derfor valgte vi hverandre

Behovet for tvangsmidler var i løpet av dette året nøyaktig like stort som før studien tok til. Det var kun typen tvangsmiddel som ble byttet ut.

Stortinget må avgjøre

Fysisk fastholding kan i mange tilfeller erstatte beltefiksering, noe vi da også erfarer på lukkede psykiatriske avdelinger over hele landet. Det er ikke dermed sagt at man ikke lenger har behov for også å kunne beltefiksere utagerende pasienter.

Dessuten må det være lov å spørre om det virkelig er slik at fysisk fastholding er så mye mer humant enn å benytte belter. En pasient som tidligere i livet har opplevd seksuelle overgrep, vil sannsynligvis oppleve fysisk fastholding som mer invaderende enn å bli lagt i belter.

Nå får det bli opp til stortingspolitikerne å avgjøre om det også i fremtiden skal være mulig å bedrive velutprøvde, skadeavvergende tiltak på en psykiatrisk avdeling. Ingen ønsker vel at pasienter eller ansatte skal påføres skader, som en følge av fysiske utageringer.

Kanskje er det greit å beholde muligheten for beltefiksering, også når tre år har gått?

Nettavisen ønsker en åpen og levende debatt.

Her kan du enkelt bidra med din mening.