Fra Kirkenes, som er endepunktet for både Hurtigruten og E6, tar det 15 minutter å kjøre til grensa til Russland og 40 minutter til den russiske grensebyene Nikel, mens den norske nabokommunen Nesseby er nær to timer unna.

Siden den kalde krigen var over, har mye handlet om samarbeid over grensa.

Men da Russland invaderte Ukraina 24. februar, endret forholdet til naboen i øst seg brått. Sør-Varanger-ordfører Lena Norum Bergeng (Ap) forteller at hun kjente på sorg og avmakt.

– Jeg tenkte: Hva gjør vi nå i Sør-Varanger? Vi har jo bygd opp masse industri som har inntektene sine fra Russland. Som mange sier, det er like naturlig for å oss å reise til Nikel som det er for folk i Halden å reise til Svinesund. Det var helt surrealistisk. Hele samfunnet er jo blitt endret, og vi er preget, sier hun til NTB.

Ordføreren sier at kommunen var rask med å kontakte Utenriksdepartementet (UD) om hvordan de skulle forholde seg til samarbeidskommunene i Russland. UD anbefalte at alle avtaler skulle fryses og legges i bero.

– Det har vi gjort. Vi har ikke snakket med våre russiske kollegaer siden 24. februar.

– Viktig å snakke sammen

I Kirkenes' gater ligger fremdeles snøen i april. Det står sparkstøttinger på gatehjørnene, hvor det også er skilt skrevet både på norsk og russisk. I byen har nær 400 innbyggere russisk bakgrunn. Det bor også en del ukrainere i Kirkenes.

Mange er bekymret over hva som foregår i hjemlandet, forteller Bergeng. Det skaper også en del utfordringer at folk i Russland har en annen oppfatning av hva som foregår i Ukraina enn det vi i Norge har, sier hun.

Siste nytt om invasjonen av Ukraina her

Godt over en måned inn i krigen føler ordføreren at hverdagen har begynt å sige innover Kirkenes-samfunnet igjen, men samarbeidet over grensa vil det ta lang tid før blir normalisert, tror hun.

– Kan det bli normalisert og forholdet til Russland bli det samme?

– Jeg vet ikke. Det er vanskelig å tro på det nå, men vi håper jo at den dagen krigen tar slutt, at man kan ta opp igjen dialogen og samarbeidet. Jeg ble veldig glad da jeg hørte at statsministeren vår hadde snakket med Putin – selv om det kanskje ikke kommer så mye konkret, er det å snakke sammen et skritt i riktig retning, og det må man aldri undervurdere, sier hun.

Næringslivet rammet

Kirkenes-samfunnet er tett sammenvevd med giganten i øst. Omtrent 670 arbeidsplasser i en arbeidsstokk på 5.000 i kommunen er på en eller annen måte involvert med Russland, forteller daglig leder Magnus Mæland i Kirkenes Næringsforening til NTB.

– Personlig har jeg følt meg veldig liten. Det er ganske sårt å snakke om hvordan sanksjoner påvirker norske bedrifter når man ser de fryktelige bildene fra Ukraina, sier han.

Norge har etter invasjonen sluttet seg til sanksjoner rettet blant annet mot den russiske finanssektoren, energisektoren og transportsektoren. Det har gitt betydelige konsekvenser for noen bedrifter, særlig hardt har det rammet Øst-Finnmark.

– Det vi er bekymret for, er dersom det blir en total isolasjon av Russland. Da snakker vi kanskje om at 300 arbeidsplasser vil forsvinne over natta, sier Mæland.

Advarer mot å ta for hardt i

Blant bedriftene som jobber opp mot Russland i Kirkenes, er skipsverftet Kimek, som har 70 ansatte. Bedriftene har fortsatt arbeid, forteller Mæland, men det er mer usikkerhet. Det er også utfordringer med å få betalt.

Han sier at samfunnene i Øst-Finnmark også berøres sterkt av det han kaller private sanksjoner. Det er han kritisk til.

– Målet med sanksjonene er å ramme Putin og hans krets. Begynner vi med private sanksjoner, kan det skape mer fiendtlige holdninger til vanlige russere som er her i gatene våre og som får vanskeligheter med å betale for seg eller å sende penger hjem til familiemedlemmer, sier han.

Les også: Vatikanet kritiseres for russisk-ukrainsk samarbeid i påskeprosesjon

Mæland advarer også norske myndigheter mot å ta i hardere enn nødvendig når det gjelder sanksjonering, og han advarer norske selskaper mot å kutte alle bånd til Russland.

– Vi håper at man klarer å holde hodet kaldt og hjertet varmt i en sånn situasjon. Vi ønsker som alle andre at krigen vil ta slutt, og at Russland vil gå i en mer demokratisk retning.

Tette bånd

I Kirkenes er det ikke første gang det er vanskelige tider. Bare de siste knappe ti årene har næringslivet blitt rammet i forbindelse med sanksjoner da Russland annekterte Krim i 2014, av rubelfall, gruvekonkurs i 2015, oljeprisfall, pandemi og nå en krig.

– Vi har gjort et grovt anslag på at vi har mistet 1.500 jobber. Når så mange jobber forsvinner, burde vi også ha vært mange tusen færre folk. Det viser at vi er hardføre, at vi kan stå i det og gå videre. Det eneste som kan hjelpe oss framover, er oss selv, sier Mæland.

Han tror det er vanskelig for folk andre steder i Norge å forstå hvor tette båndene er mellom Øst-Finnmark og Nordvest-Russland.

– Det er 700.000 mennesker i Murmansk Oblast. Vi er blitt venner, ektefeller, handelspartnere, vi har spilt fotball og vært på fest sammen. Det er som å bo i Halden og reise til Strømstad. Å skape en forståelse for det har vært utfordrende. Jeg tror det er mange i Norge som ikke er klar over at vi har en grense til Russland.

Samarbeid på is

En som har brukt mye tid på norsk-russisk samarbeid de siste årene, er Lars Georg Fordal. Han er daglig leder i Barentssekretariatet. Trønderen har tilbrakt mye tid i nord og har et nært forhold til både Russland og Ukraina.

Tidligere har han blant annet jobbet med grenseboerbeviset på det norske konsulatet i Murmansk, og fra 2014 til 2016 var han internasjonal observatør for OSSE i Ukraina.

– Jeg var i Donetsk i april 2014 da et fylke gradvis ble okkupert av væpnede folk uten noen kjennetegn på uniformen sin. Vi håpet at det skulle gå i fredelig retning, men det har det ikke gjort, sier han til NTB.

I Barentshuset i Kirkenes, hvor Barentssekretariatet ligger, jobber alle på en eller annen måte med norsk-russisk samarbeid. Samarbeidsformen som sekretariatet jobber med, kaller de for folk-til-folk-samarbeid.

Les også: Har bedt om kampfly. Nå kan Ukraina få Nato-hjelp

Det kan være idrettslag som krysser grensa for å konkurrere eller trene, skoler og elever som besøker hverandre og utveksler erfaringer eller kultursamarbeid og teater. Men nå er det stopp.

– På én dag ble jobben en helt annen. Vi har gjort det vi har gjort i Barentssekretariatet fordi vi ønsker å jobbe med fredsarbeid, og plutselig må vi forholde oss til en krig, sier Fordal.

Det vakte stor oppsikt da Storbritannias og Ukrainas statsminister tok seg en «søndagstur» i den ukrainske hovedstaden:

– Press for å være for

I tillegg til de elleve ansatte i Kirkenes har Barentssekretariatet tre kontorer i utlandet – i Arkhangelsk, Murmansk og Nenets-regionen i Russland.

Fordal forteller at hans inntrykk er at handlingsrommet for den jevne russer har blitt veldig innskrenket siden krigen begynte. Han peker på at mange uavhengige medier har forsvunnet eller blitt blokkert, at det har blitt straffbart å kalle det man ser i Ukraina, for en krig og at det er strenge reaksjoner for dem som markerer at de er imot det som skjer.

Les også: Sveriges statsminister vil inn i Nato – leverer søknad innen kort tid

– Mitt inntrykk er at det er et press for å være for dette her, mens det er mindre og mindre handlingsrom for å vise motstand. Jeg tror at det bidrar til en sterk polarisering i det russiske samfunnet, sier Fordal.

Komplisert å få til

De siste årene har Barentssekretariatet gjennomført mellom 150 og 200 norsk-russiske prosjekter i året. Nå leter de etter muligheter, men det er ikke lett på grunn av sanksjonene som sier at man ikke kan ha samarbeid med russiske myndigheter – det vil si stat, kommune og fylke.

– Idrettssamarbeid har ofte gått gjennom en idrettskomité i et russisk fylke, kultursamarbeid og teater er ofte eid av et fylke – det stopper veldig mye. Hva som er mulig, har vi egentlig ikke svaret på. Det vi vet, er at det er så komplisert at vi tar ett prosjekt av gangen og må lete oss fram.

Initiativ fra enkeltpersoner er imidlertid blant tingene som fortsatt kan være mulig, og sekretariatet har allerede bidratt til digitale møter mellom kunst- og kulturaktører.

– Digital aktivitet er en løsning framover. Vi vil ha langt færre samarbeidsprosjekter, men vi vil bruke mer tid på å se hva vi kan få til. Dessverre har det blitt så komplisert at vi har mange spørsmål vi selv må finne ut av, sier Fordal.

(©NTB)