Av Gunn Pound

For få dager siden var jeg på en flott omvisning og foto-safari på Aker. Hjemme i postkassen venter en konvolutt med headingen «Oslo universitetssykehus». Det var innkalling til en toårs-kontroll. I innkallingen sto det følgende: «Du har fått time ved avdeling for kreftbehandling - Poliklinikk for bryst- og endokrin-kirurgi Aker sykehus bygg 11».

Hva har skjedd?

Jeg sjekket det opp på nettet. Joda, dette er riktig. Hva har skjedd ? Dette betyr blant annet at brystkreft-pasientene blir operert på Aker sykehus, og operasjonene utføres dagkirurgisk. Pasienter som blir operert dagkirurgisk må hjem samme dagen. Samtidig får man streng beskjed om å ikke være alene den første natten.

Til orientering: 55 prosent av husholdningene i Oslo er enehusholdninger!

Her kan du lese flere leserbrev!

Sint og lei

Det verste er at Aker sykehus ikke har syke- og pasienthotell. Som igjen betyr at brystkreft-rammede mister det flotte tilbudet om overnatting den første natten på hotellet. Dette har jeg selv vært gjennom, og kan ikke få rost dette godt nok. Jeg er veldig lei meg og sint på mine medsøstres vegne som mister dette tilbudet. Brystkreft og annen kreft kan skje hvem som helst, når som helst og hvor som helst.

Slik jeg forstår er pasient- og brukerorganisasjonene blitt holdt utenfor beslutningen om flytting av brystkreft-pasienter fra Ullevål til Aker. Dette skjer ikke bare brystkreftrammede. Mitt inntrykk er at slikt skjer i alle pasientgruppene og at deres organisasjoner ikke blir tatt med på høring når viktige beslutninger tas. Pasienten bør være i sentrum.

Er dette lov?

Loven om helseforetak §36 beskriver brukerinnflytelse slik: «Regionalt helseforetak skal sørge for at virksomheter og andre tjenester etablerer systemer for innhenting av pasienters og andre brukeres erfaringer når viktige beslutninger tas». Er dette lovbrudd? Er denne flyttingen et skritt mot nedleggelse av Ullevål sykehus?

Vi er mange som står på barrikadene og kjemper for våre sykehus. Det jeg savner er at mange bruker- og pasientorganisasjoner står passivt på sidelinjene. Hvor er grasrota i organisasjonene? Vi må våkne og gå til kamp før det blir for sent.