Gå til sidens hovedinnhold

Pasienten som setter helsevesenet sjakk matt

I psykiatrien er det særlig én pasienttype som viser seg vanskelig å behandle eller rehabilitere.

Dette er en kommentar. Det er skribentens holdning som kommer til uttrykk.

Det er pasienten med et sykdomsbilde bestående av schizofreni, rusavhengighet og dyssosiale personlighetstrekk.

Psykosesymptomene lar seg behandle

Det å behandle de aktive psykosesymptomene hos en slik pasient er som oftest overkommelig. Schizofrenien responderer heldigvis i de aller fleste tilfeller på medisiner; stemmene i hodet demper seg, vrangforestillingene blekner, og tankegangen samler seg.

Les også: Langtidspsykiatrien avvikles - hvem skal ta seg av pasientene som trenger tid?

Rusavhengigheten består

Verre er det med rusavhengigheten og det pågående russuget, som lett fører til gjentatte vilkårsbrudd i form av rømninger eller innsmugling av rusmidler på avdelingen.

Abstinensene kan selvfølgelig være plagsomme, men vanligvis går de over etter relativt kort tid. Likevel brukes de ofte som unnskyldning for å bli satt fast på enten benzodazepiner, sentralstimulerende medisiner eller opiater. (Jeg tenker ikke nå på såkalt LAR-behandling, hvor heroinavhengighet behandles med substitusjonspreparater på ubestemt tid.)

Les også: Hva er psykose?

Et ønske om A- eller B-preparater

Hver eneste dag insisterer pasienten på å bli medisinert med Rivotril, som er et særdeles vanedannende medikament innen benzodiazepin-familien. Eller han forlanger å bli «behandlet» med en potent ADHD-medisin, à la Ritalin. Eller han argumenterer for at han må få starte med Subutex som substitusjonsmedisin i stedet for Subuxone. (I motsetning til Subutex blokkerer nemlig Subuxone ruseffekten hvis heroin injiseres eller røykes.)

Blikket blir stadig mørkere

Denne pasienten reagerer på avslagene med å bli stadig mørkere i blikket, eller smelle stadig høyere med dørene, eller rope stadig høyere inne på rommet sitt. Frustrasjonen han bærer på, kan være krevende å skulle forholde seg til i lengden. For én dag kommer den fysiske utageringen.

Her kan du lese flere innlegg av Fred Heggen.

Én dag smeller det i form av slag eller spark mot behandler eller miljøpersonalet; det er bare så vanskelig å forutsi det eksakte tidspunktet. Resultatet blir uansett et ledsagende basketak, som godt kan ende med at pasienten blir lagt i belter. De fysiske skadene som de ansatte blir påført, varierer selvfølgelig fra gang til gang.

Atferden endres ikke

Selv om de psykotiske symptomene blekner som en følge av antipsykotisk medisin og fravær av rusmidler, slutter likevel ikke pasienten å være pågående når det gjelder ovennevnte medikamenter. Han slutter heller ikke å lete etter mulige rømningsveier, eller gjøre avtaler med en drug dealer om å skaffe til veie narkotiske stoffer.

Pasientens væremåte endres selvfølgelig gjennom fravær av psykose, men samtidig kommer den dyssosiale personlighetsstrukturen stadig tydeligere frem. Det lidende ansiktsuttrykket klarer ikke lenger å skjule empatisvikten, den manglende angeren, eller den gjennomførte ansvarsfraskrivelsen.

Les også: Pandemi og panikk: Påvirker korona-viruset psyken vår?

Trusler, manipulasjon og løgnaktighet blir sentrale virkemidler i den sosiale interaksjonen, og dette kan gå like mye ut over medpasientene som de ansatte på institusjonen. Det behøver ikke være vanskelig å skremme medpasienter til å gi fra seg sigaretter eller penger.

Manglende motivasjon

Når en innleggelse over mange måneder ikke endrer pasientens holdninger til verken rusmidler eller kriminalitet, kan man jo spørre seg hva som er hensikten med en slik innleggelse. For skal det skje en endring i pasientens liv, må han være motivert til å gjennomføre en slik endring. Han må erkjenne at han ikke kan fortsette med sin destruktive livsførsel.

For etter utskrivelse fra en psykiatrisk institusjon vil det nemlig bli snakk om å bli innlosjert i en kommunal bolig, samtidig som den videre oppfølgingen vil skje i regi av et distriktpsykiatrisk senter (DPS). Og mangler pasienten motivasjon til å endre livsstil, vil et slikt behandlingsopplegg være dømt til å mislykkes.

Les også: Vi har allerede amerikanske tilstander i norsk psykiatri

Rusmisbruket vil eskalere, han vil utebli fra den faste medisineringen, og den kommunale leiligheten vil snart bli ubeboelig. Psykosen vil igjen sette sitt preg på ham, og en ny innleggelse på akuttpsykiatrisk avdeling vil finne sted.

Et nytt problem dukker opp

Akkurat som ved forrige runde vil de psykotiske symptomene være de som enklest lar seg dempe. Hovedproblemet denne gangen viser seg imidlertid å være at ingen lukkede langtidsinstitusjoner ønsker å ta imot pasienten for «videre behandling og stabilisering», som er bestillingen fra akuttpsykiatrien.

Pasienten har gjennom sine tidligere innleggelser på slike institusjoner vist at han ikke har et reelt behandlingspotensiale, men at han i stedet sliter ut behandlingsapparatet med sin rusmiddelavhengighet og dyssosiale væremåte.

Ingen orker enda en runde med ham, og samtlige institusjoner avslår henvisningen.

Les også: En reformering av psykiatrien, eller en oppskrift på kaos?

Hvor skal han plasseres?

Så, hvor skal han da plasseres? Han kan jo ikke være på en overfylt akuttpsykiatrisk avdeling for alltid. Han anses heller ikke farlig nok til å skulle søkes inn på en sikkerhetspsykiatrisk avdeling. Utenfor sykehuset er det heller ikke mye å hente; han har mistet den kommunale boligen, mens de faglig ansvarlige på DPS sier de ikke har ressurser til å kunne gi ham et adekvat behandlingstilbud.

Helsevesenet har med andre ord resignert. Bortsett fra akuttpsykiatrien er det ingen som vil - eller kan - gi ham et troverdig behandlingstilbud. Han faller utenfor de eksisterende hjelpetiltakene.

De blir stadig flere

Han er imidlertid ikke alene om dette. Bare tro meg; det er mange i hans situasjon. Og de blir stadig flere.

Les også: Skal selvmordstallene ned - må psykiatrien rustes opp

Man snakker her om en raskt voksende pasientpopulasjon, som i liten grad nyttiggjør seg av psykiatrisk behandling på institusjoner, og som henfaller til rus og kriminalitet idet de skrives ut til lokalsamfunnet.

Settes det ikke i verk effektive tiltak som fanger opp denne pasientgruppen, er jeg redd vi kan forvente store samfunnsproblemer i årene som kommer.

Reklame

Tilbud: Nå får du 15 GB til kun 299 kroner i måneden