*Nettavisen* Nyheter.

Fred Heggen

Peder Furubotn: Motstandshelten som skulle fratas all ære

Peder Furubotn.

Med tanke på Peder Furubotns heroiske motstandsarbeid under okkupasjonen av Norge i 1940-1945, er det vanskelig å forstå at han i dag nærmest er slettet fra vår krigs- og etterkrigshistorie.

Hvordan kan man forklare denne usynliggjøringen av ham?

Forfatteren og historieprofessoren Torgrim Titlestad har skrevet en omfattende biografi om Peder Furubotn, fordelt på fire bøker og en doktoravhandling. Selv ble han introdusert for Furubotn av sin far, Samuel Titlestad, som var Furubotns sikkerhetssjef i det illegale arbeidet under krigen.

Les også: Peder Furubotn: Den glemte motstandshelten

Torgrim Titlestad fikk tidlig tilgang til Furubotns omfattende arkiv. I tillegg hadde han lange samtaler med ham. Titlestad besitter derfor verdiful, førstehåndskunnskap om personen Peder Furubotn, og bør av den grunn være en viktig stemme når historien hans skal fortelles.

Et historiefaglig minefelt

Men i arbeidet med å skrive Furubotns biografi skulle Titlestad snart få erfare at han beveget seg inn i et politisk og historiefaglig minefelt. Det gikk greit så lenge Titlestad holdt seg til Furubotns historie før krigsutbruddet 9. april 1940. Boken som blant annet tar for seg Furubotns åtte år i Moskva, fikk jevnt over strålende kritikker.

Bråket startet da Titlestad tok for seg Furubotns holdninger og aktiviteter under det første okkupasjonsåret. Ved å hevde at Furubotn tok initiativ til aktivt motstandsarbeid nærmest umiddelbart etter at den tyske invasjonen var et faktum, skulle Titlestad få erfare at det kan svinge fort fra hyllest til fordømmelse.

Det viste seg at Peder Furubotn var en hatet person i ulike miljøer, og særlig var han hatet i miljøer som sognet til den politiske venstresiden.

Yrkeskarrieren kunne blitt ødelagt

Hatet var så sterkt at det holdt på å ødelegge Titlestads yrkeskarriere. I selvbiografien sin, «Ustoppelig» (2019), forteller han om den intense motstanden han møtte grunnet sine oppfatninger om Peder Furubotn. Det er ikke vanskelig å forstå at han tidvis opplevde denne motstanden som en stor psykisk belastning.

Klikk på bildet for å forstørre. Biografien til Torgrim Titlestad

Biografien til Torgrim Titlestad

Når tungvektere innen historikerlauget går inn for å ta deg, når AP-kjempen Haakon Lie beskylder deg for å forfalske historien, når en annen fremtredende AP-politiker forsøker å få doktorgradsarbeidet ditt underkjent, eller når toneangivende kadre i både Norges kommunistiske parti (NKP) og AKP(ml) helt tydelig signaliserer at de betrakter deg som enemy number one, ja, da skal du ha sterk rygg for ikke å bukke under for presset.

Presset avtar

Men Titlestad lot seg ikke knekke. Nei, han fortsatte å være ustoppelig i sin kamp for å få frem sannheten om Furubotn og kretsen rundt ham. Det hjalp nok en del at Lund-kommisjonen la frem sin rapport i 1996, hvor man bekreftet en systematisk overvåkning av antatte kommunistsympatisører gjennom hele etterkrigstiden.

Her kan du lese flere innlegg av Fred Heggen.

Likevel var det tilgangen til arkivene i Moskva som for alvor gav Titlestad inspirasjon til å fortsette med prosjektet sitt. Disse arkivene ble gjort tilgjengelig kort tid etter Sovjetunionens oppløsning, og inneholdt dokumenter som bekreftet at det Titlestad hadde sagt og skrevet om Furubotn siden 1970-tallet var historisk korrekt.

Det er likevel ikke til å komme ifra at Titlestad fortsatte å være ganske så alene i sin fremstilling av mennesket, politikeren og motstandsmannen Peder Furubotn.

Furubotn utelates

Furubotn utelates eksempelvis fullstendig i nyere bøker om Norges krigshistorie. Verken i boken, «Våre fremste motstandshelter med livet som innsats 1940-1945», av Geir Stian Ulstein, utgitt i 2016, eller i Morten Malmøs bok fra 2017, «De som ikke sviktet - Nordmenn som gjorde en spesiell innsats under andre verdenskrig», er Furubotn nevnt.

Ingen støtte fra Stalin

Da det ved krigens slutt ble klart at Furubotn ikke hadde støtte fra Moskva, var det egentlig bare et tidsspørsmål før han måtte abdisere som generalsekretær i NKP. Mye tyder på at det fra Moskva kan ha blitt startet en eliminasjonsprosess mot Furubotn allerede under krigen. I så fall må denne sies å ha vært mislykket; Furubotn overlevde krigen, mot alle odds.

Les også: 75 år siden frigjøringen av Auschwitz: Rolf husker lekekameratene som forsvant

Titlestad har med egne øyne sett dokumenter som utvetydig viser at Stalin og ledelsen i det sovjet-russiske kommunistpartiet aktivt forsøkte å få Furubotn avsatt som leder i NKP. Allerede i 1942 forsøkte de å instruere ham til å velge en eksiltilværelse i Stockholm. Furubotn ignorerte imidlertid instruksjonen.

Eksklusjonen

I 1949 skulle Stalin omsider få lønn for strevet; Peder Furubotn og 200 av hans tilhengere ble ekskludert fra NKP. Ytterligere 200 valgte å forlate partiet i protest mot denne massakren.

Denne politiske selvskadingen fikk utvilsomt konsekvenser for det allerede svekkede kommunistpartiet. Én konsekvens ble en varig ødeleggelse av partiets politiske troverdighet. Folk flest oppfattet heretter aldri NKP som noe annet enn en dogmatisk sekt - styrt fra Moskva.

Hatefulle beskyldninger

Oppgjøret i 1949 var intenst og hatefullt, og beskyldningene mot de ekskluderte var absurde og virkelighetsfjerne. Karakteristikkene var mange og fantasifulle; titoist, trotskist, revisjonist, sionist, imperialistisk agent.

Kanskje kan man smile av disse i dag, men den gangen kunne slike beskyldninger få alvorlige følger. Hvis denne prosessen hadde skjedd i et land med kommunistisk styre, ville sannsynligvis flesteparten av de ekskluderte medlemmene blitt henrettet.

Les også: Da Norge banket tyskerne i 1940

Kommunistene som ble kastet ut av partiet kan med andre ord takke det vestlige, liberale demokratiet for at de overlevde oppgjøret.

Pariakaste

Etter eksklusjonene ble både Furubotn og hans tilhengere behandlet som en politisk pariakaste, ikke bare av det gjenværende NKP, men også av Arbeiderpartiet og Sosialistisk Folkeparti. Og da AKP (ml) ble stiftet, fikk Furubotn-hatet fornyet vind i seilene.

Det er nok et faktum at mange av dem som ble ekskludert opplevde dette som traumatisk. Det var tøft å være kommunist i Norge i 1949, men enda tøffere var det å bli kastet ut i ingenmannsland. Plutselig hørte man ikke til noe sted. Når folk som i går var dine venner unnlot å hilse på deg i dag, kunne det være vanskelig ikke å kjenne på en sorg.

For mange slapp denne sorgen aldri taket.

Absurde beskyldninger

Motstanden mot Furubotn var nok til stede i NKP også under krigen. Noen beskyldte ham for å være Gestapo-agent, siden han alltid klarte å unngå arrestasjon. Og hadde ikke Gestapo sluppet ham løs etter avhør i Bergen i 1940?

Etter krigen ble Furubotn av de samme kreftene i NKP beskyldt for å være amerikansk agent. Som om ikke det var nok, ble han av Arbeiderpartiet og de borgerlige partiene beskyldt for å være Stalins agent i Norge.

Et stigma kan være vanskelig å bli kvitt

Hva ville være den verste beskyldningen man kunne rette mot en person i tiden etter frigjøringen? Det kunne sikkert være flere ting, men det å beskylde noen for å ha vært kollaboratør under okkupasjonen ville utvilsomt kommet høyt på en slik liste.

Nettavisen Pluss: Den virkelige historien om «Ørneredet»

Det å ha samarbeidet med de tyske okkupantene kunne av mange bli sett på som landsforræderi. Et stempel som kollaboratør kunne være vanskelig, hvis ikke umulig, å vaske av seg, hadde man først fått det i pannen.

Det var nemlig fort gjort å glemme å spørre om det virkelig kunne være hold i denne stigmatiseringen. Man vennet seg fort til å se på personen med «nye» øyne.

Løgnen om Furubotn

Det var derfor ikke så merkelig at det var denne løgnen de spredte om Furubotn; han hadde angivelig vært den som hadde gått lengst i samarbeidet med tyskerne under det første okkupasjonsåret.

Fra 1949 og i årene som kom, ble denne løgnen gjentatt i det uendelige av sterke toneangivende krefter, herunder sentrale AP-politikere som Haakon Lie. Også Norges kommunistiske parti sørget for at løgnen ble holdt i live.

At påstanden om nazi-samarbeid fra Furubotns side, i seg selv var absurd og ulogisk, spilte plutselig ingen rolle. Ingen snakket nemlig lenger om Furubotns aktive motstandslinje mot tyskerne, som han og vestlandspartiet til NKP var ganske alene om i det første okkupasjonsåret.

Les også: Publiserer unike bilder fra frigjøringen

Ingen brydde seg om det faktum at Furubotn var blitt arrestert allerede 13. august 1940, eller at han etter flukten samme dag levde og arbeidet illegalt, frem til frigjøringen i 1945. Tyskerne etterlyste ham offisielt 23. august 1940, og siden jaktet Gestapo på ham kontinuerlig. Furubotn forble gjennom krigen den mest ettersøkte personen i Norge.

Dette skulle altså være den personen som gikk lengst i å samarbeide med de tyske okkupantene. Løgnen er så nedrig og ondskapsfull at jeg kjenner den gjør meg fysisk uvel.

Hvem hadde fordel av at Furubotn ble «glemt»?

Men hvorfor var det så viktig for så mange at Furubotns rolle i motstandsarbeidet skulle glemmes?

For NKP var det greit å «glemme» Furubotns innsats under krigen, fordi man ellers risikerte å bli påminnet den handlingslammelse partiets sentralkomité viste i tidsrommet 9. april 1940 til Tysklands angrep på Sovjetunionen 22. juni 1941.

I denne tidsperioden var det nemlig først og fremst Peder Furubotn og vestlandspartiet av NKP som stod for et aktivt og illegalt motstandsarbeid, og som gjentatte ganger forsøkte å overtale sentralkomiteen i Oslo til å velge en aktiv motstandskamp mot den tyske okkupasjonen.

For det norske kommunistpartiet sentralt var det frem til 22. juni 1941 viktigere å ta hensyn til Sovjetunionens interesser, enn å ta opp kampen mot tysk okkupasjon.

Ved å utelate Furubotn fra okkupasjonshistorien ble man derfor ikke påminnet at NKP - til tross for de mange hederlige og talentfulle menneskene som opp gjennom årene hadde søkt seg til partiet - aldri hadde hatt ambisjoner om, eller evne til, å være noe annet enn et viljesløst underbruk av det sovjet-russiske kommunistpartiet.

Klikk på bildet for å forstørre. En engasjert Peder Furubotn

En engasjert Peder Furubotn

Brysom konkurrent

Verken Milorg eller Hjemmefronten hadde noen interesse av at Furubotns innsats under motstandskampen skulle bli løftet frem i lyset. Da risikerte de jo at deler av den norske motstandshistorien kunne blitt omskrevet.

For Arbeiderpartiet var Furubotn en torn i øyet, da hans formidable innsats under okkupasjonen ble lagt merke til i arbeiderbevegelsen. Dette i motsetning til Arbeiderpartiets passive og utydelige rolle under den første tiden av okkupasjonen.

Les også: Dresden har blitt et valfartssted for en spesiell type «pilegrimer» - borgermester fortviler

Da freden kom var derfor NKP plutselig blitt en farlig konkurrent til Arbeiderpartiet om stemmer og posisjoner i arbeiderbevegelsens organer.

Selv om NKPs storhetstid, av mange grunner, skulle vise seg å bli svært kortvarig, ble den uansett forbundet med personen, Peder Furubotn. Av den grunn kunne det være formålstjenlig å la mannen bare forsvinne fra vår okkupasjonshistorie.

På tide å la Furubotn gjenoppstå?

Kanskje er det nå på tide å trekke bort det glemselens slør som altfor lenge har fått ligge over en historisk skikkelse som Peder Furubotn. Kanskje man i dag kan se på hans tanker og hans virke med nysgjerrighet og åpenhet, og legge bort inngrodde fordommer eller forutinntatte meninger?

Nettavisen Pluss: Da USA finansierte Hitler

Hva med å lage en dokumentarfilm om mannen? Eller kanskje en spillefilm eller TV-serie? Ja, for så dramatisk og omskiftende var livet hans, at jeg føler meg sikker på at resultatet i så fall ville blitt særdeles vellykket.

Ja, hvem vet, kanskje er det noen manusforfattere der ute som tenner på ideen, og tar meg på ordet?

Nettavisen ønsker en åpen og levende debatt.

Her kan du enkelt bidra med din mening.

Annonsebilag