RING: 02060 E-POST: 02060@nettavisen.no
Ønsker du å sende video eller andre dokumenter? Benytt 02060@nettavisen.no
Kontakt oss

Pengetrøbbel for Wario

Sist oppdatert:
Den griske fetteren til Mario, Wario, har gapt litt for høyt under en skattejakt og fått med seg en ond diamant som spiser opp skattene hans. Det kan ikke Wario finne seg i.

”Wario World” handler altså om at Wario må redde sine dyrebare skatter fra den sorte diamanten. Dette gjør han gjennom fire verdener med tre baner i hver og en skikkelig sluttboss, vi snakker med andre ord ikke om et særlig stort spill her. Men at det ikke er stort, betyr ikke at det er kjedelig. ”Wario World” tilbyr mer underholdning på sine 5-8 timer enn mange andre spill gjør på 15-20.

Har du spilt ”Luigi`s Mansion” vet du veldig mye om dette spillet. Blant annet vil det å klare ”Wario World” vil ta omtrent like lang tid. De to spillene fungere også ganske likt, begge har en 2d/3d-synsvinkel. Det vil si at du kan løpe inn og ut av skjermen, i tillegg til venstre og høyre, men kameraet forholder seg konstant. Du kan flytte det fremover og bakover for å se hva som venter, men intet mer. Noen små seksjoner er riktignok i full 3d hvor du kan rotere kameraet og flytte deg hvordan du vil. Disse minner ganske mye om de hemmelige banene i ”Super Mario Sunshine” og er påkrevd for å klare de ulike nivåene. Man må nemlig samle et bestemt antall røde diamanter for å få tilgang til banens boss, og de finnes bare i disse rommene.

Begge spillene har også et stort fokus på å suge opp ting. I ”Luigi`s Mansion” skulle man bruke støvsugeren til stort sett alt, mens i ”Wario World” må hovedpersonen suge opp penger som fiendene legger fra seg. Wario sine angrep er heldigvis litt mer varierte enn de til Luigi, han er nemlig fryktelig glad i å slåss. Wario kan bokse, plukke opp ting, kaste dem, svinge rundt med dem og bruke fiender som rambukker. Luigi har jo som kjent bare støvsugeren sin, og selv om den funker er Wario sine angrepsmuligheter litt mer varierte og stilige.

Grafisk er ikke dette spillet noen perle, men fortsatt relativt bra. Miljøene er varierte og fiendene morsomme. Du skal blant annet slåss mot klubbebærende skjelettdinosaurer i et spøkelseshus. Lyden er grei og kan best beskrives som typisk plattform. Krasj, boing, bow og bang er det du kommer til å høre mest av. Men utviklerne skal ha skryt for Wario, han kommer med de litt frekke og underholdene kommentarene sine rett som det er. Musikken rusler og går i bakgrunnen uten å irritere, mens kontrollen sitter som et skudd med en gang.

Alt i alt er ”Wario World” et underholdende, om enn kort spill. Det kan også bli litt barnslig, og vil nok derfor passe best for barn eller de som har vokst opp med 2d-plattformspill (dette spillet minner veldig mye om disse). Andre vil nok synes det er morsomt, men ikke skjønne helt hva de egentlig har brukt en masse penger på.

Mest sett siste uken

Lik Nettavisen her og få flere ferske nyheter og friske meninger!

Våre bloggere