Dette er en kommentar. Det er skribentens meninger som kommer til uttrykk.
Heller ikke den kritikerroste og høyaktuelle dramaserien «The Crown» på Netflix blir presentert som dokumentar. Selvsagt ikke.
Grunnen til at millioner av seere over hele verden likevel benket seg foran skjermene nå i helga for å se fjerde sesong av serien om britenes dronning Elisabeth, er at serien tolker historien spennende og troverdig.
Den legger inn tanker og følelser og menneskelige relasjoner, eller kjøtt og blod om du vil, i historiske hendelser vi ellers bare kjenner på avstand.
Men stikkordet er historiske hendelser. Tolkningene må holde seg innenfor de historiske rammene.
Nå er det selvsagt urettferdig å sammenlikne den halv-vellykkede NRK-serien til «bare» 147 millioner kroner med britenes milliardsatsing. Det må den likevel tåle, siden storsatsingen «Atlantic Crossing» ble solgt inn nettopp som forsøk på å konkurrere mot de internasjonale gigantene.
Da er det mildt sagt pinlig at selve nøkkelhistorien som skal rettferdiggjøre den internasjonale markedsføringen om prinsessen som endret krigens gang («She changed the course of war») ikke holder vann.
Vel har vi høyt selvbilde her i landet, men slike skrytehistorier kan fort se litt latterlige ut utenfor landets grenser. Særlig når serien er solgt til over 30 land.
Det er historikerne og kongebiografene Tor Bomann-Larsen og Tore Rem som stikker hull på verkebyllen i dag. I serien blir det fremstilt som om det var kronprinsesse Martha som overtalte USAs president Franklin D. Roosevelt til å innføre den såkalte «The lend- and lease act».
Dette er en av de viktigste enkelthendelsene, og et vendepunkt under 2. verdenskrig. Kanskje viktigere enn D-dagen, påpeker historikerne.
Dette er nemlig loven som gjorde at USA kunne låne ut eller lease våpen og livsviktig militært utstyr til de allierte, og dermed kom seg rundt sin egenproklamerte nøytralitetet i starten av krigen.
Men ikke bare var dette den norske kronprinsessens egenhendige verk: Ifølge den NRK-serien ble loven innført for å hjelpe Norge. Vi er jo som kjent et heltemodig, lite folk - og vår innsats mot nazi-Tyskland kan knapt overvurderes.
I virkeligheten var det helt annerledes:
I virkeligheten var det et brev fra Winston Churchill som endret krigshistorien, skriver Bomann-Larsen i kronikken Fake history - made in Norway på NRK Ytring i dag.
Og loven kom selvsagt ikke for å hjelpe Norge. Men Storbritannia, som akkurat da holdt på å gå under av tysk terrorbombing, en effektiv blokade av øyriket - og enorme tap av både skip, fly og annet militært materiell.
«Forfatterne bak «Atlantic Crossing» har med dette plassert en helt ny, norsk hovedrolle i brennpunktet for en verdenshistorisk hendelse», skriver Bomann-Larsen ironisk.
Han spøker også med at serien like godt kunne ha hevdet det var Norges heltemodige general Otto Ruge som ledet invasjonen av Normandie på D-dagen - ikke amerikanernes Eisenhower.
Les flere kommentarer av Erik Stephansen
Mot slik kritikk holder det ikke at serieskaper Alexander Eik til NRK mandag morgen sier at serien bare er «inspirert» av virkelige hendelser, og at målet er at «helhetsinntrykket» skal være sannferdig. Kreativ er også hans forklaring om at nøkkel-historien kunne vært sann, og at det nå er opp til historikerne å motbevise det.
Med en slik logikk kunne jeg tenke meg å foreslå at NRK som en tabloid, salgsfremmende pitch neste gang la inn at kong Olav egentlig var homofil. Så fikk det være historikernes jobb å dokumentere at han ikke var det (obs: ironi).
Vi TV-seere liker ikke å bli lurt. De vanlige uttrykkene «basert på en sann historie» eller «inspirert av» åpner for vide tolkninger. Særlig gjelder dette hovedpersonenes indre liv - der bare dyktig diktning kan blåse liv i de historiske hendelsene.
Men du kan bare ikke dikte opp en ny historisk hendelse - for å skaffe deg en god innsalgsplakat. Jeg skjønner manusforfatternes fristelse. Men her burde NRK ha satt foten ned.