*Nettavisen* Nyheter.

Friske meninger

Politiet skylder flere unnskyldninger

Seksualmoral og rus-moralisme:

Arild Knutsen (t.v.) og Thomas Kjøsnes. Foto: Privat

Sommerens fineste gest kan alt sies å ha vært da politiet heiste regnbueflagget og sa unnskyld for tidligere tiders undertrykking av homofile.

Av Arild Knutsen og Thomas Kjøsnes, Foreningen for human narkotikapolitikk (FHN)

Da homofile på 1960- og 70-tallet ble utsatt for vold, hjalp det ikke å ringe politiet. Selv politiet mente at homofile ikke fortjente trygghet.

Velkjent fenomen

Trolig var det kriminaliseringen av homofili som førte til så mange voldshandlinger mot homofile den gangen. Fenomenet kjenner vi igjen fra rusfeltet:

Når myndighetene behandler en gruppe som fiender av samfunnet, blir det ansett som samfunnsgavnlig blant folk flest å angripe de samme, som for å bistå politiet i å verne om samfunnets ideer og verdier.

I flere tiår har de som har vært i besittelse av enten ulovlige rusmidler eller medisiner som ikke er skrevet ut til dem, og særlig de vanskeligst stilte blant disse, blitt behandlet som fiender av samfunnet fra politiets side.

Ærekrenkelser og utskjellinger

De har blitt ærekrenket, skjelt ut, jaget og banket opp. De har blitt kjørt ut av byene, fratatt jakke og sko og lempet ut i skogen. Blitt kneblet, strippet og lagt i håndjern midt i byenes gater. De har blitt anmeldt for drap når de har ringt nødtelefonen ved overdosesituasjoner. Og de har blitt plantet stoffer på, for å sikre lange dommer.

Stadig trenger politiet seg inn i hjem for å strippe, ransake og pågripe folk på fest. Og de tar med hunder på skoler for å avsløre elever som velger alternativer til alkohol og drar disse ut midt i skoletiden for å bringe dem i arrest. Det samme gjør politiet på konserter og festivaler.

«Du kan skylde deg selv»

Det offentliges reaksjoner på «narkotika» er langt strengere enn ved overforbruk av alkohol, men også strengere enn ved vold og voldtekt. Brukere av ulovlige rusmidler som blir utsatt for overgrep, tyverier eller har blitt lurt til å kjøpe giftige forfalskede rusmidler, har blitt møtt med i beste fall likegyldighet hos politiet og en holdning om at «du kan skylde deg selv».

Man tenker nok generelt at det er kriminelt forsett som ligger bak det som anses som uønsket adferd. Det var ikke tilfellet for de homofile.

Heller ikke rusmiddelbruk handler om umoral eller hensynsløshet. Derimot handler det om et grunnleggende menneskelig ønske om å regulere stemning, særlig i sosiale sammenhenger. For et mindretall handler det om å dempe emosjonell smerte.

Kriminaliseringens essens er offentlig påføring av ubehag, med de sterkeste former for utstøting. Bøter gir økonomiske vansker som hindrer sosial deltakelse. Man skal ikke tas med mye over et dagsforbruk før det bærer i fengsel.

Kriminalisering skaper vansker

Kriminalisering skaper psykisk uhelse. Psykisk uhelse skaper rusproblemer.

Undertrykkelse og utstøting øker slike problemer, skaper hemmelighold og gjør det vanskelig å komme tilbake til et vanlig liv. Derfor ser man i dag at fagmiljøene anbefaler avkriminalisering av rusmiddelbruk; så det ikke legges stein til byrden for de som har det vanskelig.

Samtidig som regnbueflagget vaier i vinden utenfor politihusene, skriver avtroppende politimester Hans Sverre Sjøvold en advarsel i VG mot mulige konsekvenser av den kommende rusreformen.

Sjøvold synes det er viktig at politiet får bevare sine verktøy for å «verne om folkehelsen, ivareta samfunnssikkerheten og ikke minst hindre at reformen øker bruken av rusmidler».

Fortsatt undertrykking og tvangsmidler mot brukerne for å nøste seg fram til selgere, er hans løsning.

Udemokratisk og liten effekt

Det hører ikke hjemme i et demokrati å kriminalisere potensielt sårbare mennesker, bare for å få fatt i noen andre. Til tross for politiets ekstremt frie tøyler i den historiske narkotikabekjempelsen, har man hele tiden sett økende tilgjengelighet og fallende priser. Denne politikken virker altså ikke etter hensikten.

Forskere på oppdrag for den britiske regjeringen har anslått at man til enhver tid må beslaglegge 60-80 prosent av all narkotika for å påvirke tilgjengeligheten i et samfunn. Norsk politi kommer i beste fall over fire prosent.

Så lenge konsekvensen av ruspolitikken er at de aller fleste ruser seg på alkohol, og at mindretallet som bruker mindre skadelige alternativer utsettes for repressive tiltak som beviselig ikke virker, hvordan kan det da anses rimelig å fortsette kriminaliseringen i rusforebyggende øyemed?

Rusreformen: - Ingen månedlanding

Dessverre dreier rusreformen seg kun om endring i reaksjonen mot de som blir tatt av politiet for bruk eller besittelse av stoff til eget bruk. Det er ingen månelanding, men likevel et viktig skritt.

Det er som om lovendringen som tillot sex mellom menn (i 1972) skulle innebære at politiet fortsatt skulle kartlegge og avsløre homofile. Og når de kom over to menn som hadde sex med hverandre, skulle de stanse dem, sikre at det kun var de to og så berolige dem med at: «Neida. Dere skal ikke få straff, bare dere tar imot hjelp slik at dette ikke skjer igjen».

Support, don´t punish

Kriminalisering av rusmiddelbruk tar ingen hensyn til de sosiale, menneskelige og kulturelle årsakene til rusmiddelbruken.

Konsekvensene av undertrykkingen er minst like ille for rusmiddelbrukere som de var for homofile på 1960- og 70-tallet.

Vi ser frem til at «Support, don’t punish»-banneret en dag får vaie i vinden utenfor politihuset - og politiet sier unnskyld for undertrykkingen også i denne sammenheng.

Nettavisen ønsker en åpen og levende debatt.

Her kan du enkelt bidra med din mening.