Prest: - Den verste kjeltring går fra å være en bengel til å bli en engel

Foto: (OA)

Er det greit å pynte på sannheten i begravelser?

04.05.13 21:35

(OA.no): – Man trenger ikke si alt som er sant i en minnetale, men det som sies må være sant, sier Dagfinn Follerås, sokneprest i Bråstad og Vardal.

Tidligere denne uken var det mye medieoppmerksomhet rundt en kronikk av psykiater Finn Skårderud i avisa Vårt Land. I kronikken kritiserte han en kvinnelig prest som pyntet på sannheten i en begravelse.

Follerås synes Skårderud hadde god grunn til å reagere, hvis presten framstilte en annen virkelighet enn den faktiske som familien hadde fortalt.

– Løy så det rant

Ifølge Skårderud var dødsleiet til avdøde fylt av angst og smerte, uten tegn til forsoning. Men i minnetalen tegnet presten et forskjønnet bilde av situasjonen, der avdøde hadde forsonet seg med sin skjebne og tatt farvel i tur og orden.

– Hun løy så det rant, hevdet psykiateren, som var både overrasket og provosert av det som skjedde.

Snakker sant om livet

Dagfinn Follerås har 25 års erfaring som prest, og fire års erfaring som rådgiver i Sykehuset Innlandet, enhet for selvmordsforebygging og sorgstøtte.

Han har mye erfaring i å holde minnetaler i begravelser, og er opptatt av å snakke sant om livet.

– Et uttrykk på folkemunne sier at «liktaler er løgntaler». Tradisjonelt har det vært mye rosemaling i minnetaler. Den verste kjeltring går fra å være en bengel til å bli en engel. Men jeg er opptatt av at det ikke skal være slik. Det er viktig å snakke sant om livet. Men det betyr ikke at alle detaljer skal brettes ut, understreker Follerås. Han er flink til å finne runde formuleringer, som uttrykker det de etterlatte føler, uten at det blir for utleverende, sier han til OA.no.

Follerås understreker at det alltid er de etterlatte som er premissleverandører. Det er deres historie han skal fortelle. Ofte avklarer han innholdet i talen på forhånd, så ingen trenger å være urolig for at han har misforstått eller at han skal bruke uheldige formuleringer.

Solskinnshistorien

– Har du noen gang følt deg presset til å pynte på sannheten i begravelser?

– Nei, men det har hendt at folk har kommet bort til meg etter begravelsen og sagt at de forstår hvem du har snakket med. «Du har tydeligvis hørt solsinnshistorien, men han hadde en annen side også», sier de.

– Hvor mange kilder sjekker du før du holder minnetalen?

– I de fleste tilfeller er familien samlet når jeg treffer dem. De har ofte snakket sammen og gjort noen notater på forhånd, svarer Follerås.

– Ikke et ondt ord om de døde, sier noen. Er det riktig å si noe ufordelaktig om avdøde, som ikke kan forsvare seg selv? Har man lov til å si at avdøde var svært kontrollerende, for eksempel?

– Ja, det synes jeg man kan si, svarer Follerås og tar en lang tenkepause før han fortsetter:

– Man kan både være en god mor og en god ektefelle, og samtidig ha utfordrende sider. Det har hendt jeg har sagt at «I dag tar vi avskjed med en god mor som hadde mye omsorg og omtanke, men stundom kunne barna oppleve at denne omsorgen nesten bikket over i kontroll og opplevelsen av lite frihet. Det ble ganske sikkert gjort i beste mening», og så videre.

– Hva er hensikten med å si det?

– Det handler om å gi en balansert framstilling, i nært samarbeid med familien. «Det har vært mye bra med mutter'n, men du verden, det har vært strevsomt også», sier noen. Folk i benkeradene sitter med store ører og hører det som blir sagt. Mange har hørt barna sukke over mora som var så kontrollerende, og de vet at det var slik. I slike tilfeller tenker jeg at det er bedre å snakke sant om livet, enn å forskjønne ting til det ugjenkjennelige, konkluderer sokneprest Dagfinn Follerås.

Denne saken er levert av OA.no.

Nettavisen ønsker en åpen og levende debatt.

Her kan du enkelt bidra med din mening.