Gå til sidens hovedinnhold

Prestestreik mot Gud og hvermann

Hva streiker prestene egentlig for? Ikke prestasjonslønn i alle fall. Måler vi antall kirkegjengere opp mot et stadig økende antall prester, ville de knapt hatt til smør på brødet.

For første gang har norske prester gått til streik. Ja, de streikende selv tar såpass hardt i at de hevder det er første gang i verdenshistorien at prester er i streik.

I så fall er det kanskje en god grunn til det. Og vi utenforstående kan lure på hvem de egentlig streiker mot. Kan det være Gud?

Neida, det er visst bare katolikkene som krangler med Gud. Dessuten er ikke prestene innsatt av Gud nå til dags, det er lenge siden. Nå er de ansatt på helt vanlig måte, og motparten i lønnskampen er noe så prosaisk som KA, kirkens arbeidsgiverorganisasjon - tidligere den norske stat.

Og her ligger mye av streikeviljen og stridsøksen begravet.

For vel var det fint å bli fristilt og uavhengig av staten. Men de statlige lønnsvilkårene skulle prestene gjerne beholdt. Særlig ordningen med subsidiert eller fri bolig i statens prestegårder. Den er nå falt bort, uten at KA vil kompensere tilsvarende i form av høyere lønn.

LES OGSÅ: En halv million sier de vil starte julen i kirken

Og det blir det bråk av, noe som går fint an å skjønne. De færreste vil gå ned i lønn eller miste et gode, det tror jeg det norske folk har forståelse for. Verre er det med argumentasjonen:

- Om ikke mange år blir jeg pensjonist, og jeg er redd for at vi ikke klarer å rekruttere prester til å ta over, forteller nestleder i Fagforbundet Teologene, Heinke Foertsch, til fagbladet Fagforbundet.

Og ikke bare det:

- Om fire år er situasjonen slik at det vil mangle 200 prester på landsbasis, forteller Foertsch, som også vet å minne om hvermannsens juletradisjoner. Prestemangelen vil nemlig ifølge henne kunne føre til at flere lokale kirker vil måtte stenge.

- Det betyr jo at folk for eksempel ikke vil få julegudstjeneste i sin kirke, men må reise langt, forteller Foertsch, som til daglig er seniorprest i Groruddalen i Oslo.

Legg merke til trusselen om påstått prestemangel. For den er litt pussig, all den tid det ikke er slik at antallet prester i Den norske Kirke har gått nedover de siste åra.

Det er tvert imot: Til tross for stadig færre kirkegjengere (se lenger nede), har kirken opprettet stadig flere stillinger, og ansatt stadig flere prester. Se for eksempel på den langsiktige utviklingen her (tall fra Barne- og familiedepartementet og KA):

1990: 1000 prestestillinger i Den norske kirke
2000: 1200 prestestillinger i Den norske kirke
2019: 1300 prestestillinger i Den norske kirke

Det de kaller prestemangel kommer altså ikke av at det blir færre prester, men tvert om at de ikke klarer å fylle opp nyutlyste stillinger raskt nok.

Bare de siste to åra, fra 2017 til 2019 ble det opprettet 100 nye prestehjemler i Norge, ifølge tall fra KA. Dette kommer samtidig med en nokså markant nedgang i antall kirkemedlemmer:

På 15 år, fra 2005 til i dag, har antall medlemmer i den norske folkekirken sunket fra nesten 4 millioner til 3,5 millioner, viser tall fra SSB. Mens antallet prester til å betjene dem, altså er økt.

Og misforholdet blir større om du også tar med alle de andre ansatte, det etter hvert ganske omfattende støtteapparatet rundt omkring på kirkekontorene:

Vi kan for eksempel gå til kirken der jeg ble konfirmert i forrige århundre, til Ålesund menighet i gamle bysentrum - som den gangen hadde én prest og en kirketjener på deltid. Det samme hadde naboen, Volsdalen menighet.

Nå er de to menighetene slått sammen, og du kan kanskje tippe hvor mange som jobber der nå?

Tallet er ni (9). I tillegg til tre prester har de en diakon, en menighetspedagog, to kantorer og en undervisningsleder. Det er såpass mange at de også må ha en daglig leder.

Les flere kommentarer av Erik Stephansen

Likevel hadde Sunnmørsposten en artikkel i august der sokneprest Arnt Sigurd Sollie beklager situasjonen, under tittelen Klarer ikke å få folk til kirkene.

Her medgir han at tallet på kirkegjengere er halvert de siste 15 åra, fra totalt 20.000 gudstjeneste-deltakere i 2006, til bare 10.000 i 2019.

En vanlig søndag i Ålesund kirke møter det fram fra 40 til 140 kirkegjengere, fortalte soknepresten. I Volsdalen varierer det fra 5 til 50. Fem enslige personer, altså, i en kirke med plass til over 500. Nesten bare eldre, selvsagt. Barnefamilier finnes ikke. Ikke ungdommer heller.

Men nå skal vi ikke være urettferdige. Det finnes sikkert menigheter som er mer vellykket enn denne. Og jeg sier ikke at prestene ikke gjør jobben sin. Eller at de tjener for godt. Det gjør de helt sikkert ikke.

Men det er åpenbart noe de ikke får til. Sett utenfra ser Den norske kirke mer og mer ut som et tomt skall uten innhold, bortsett fra som seremonimester ved helt spesielle anledninger - les julaften. Kanskje hjelper det med høyere lønn til prestene for å rette på dette. Eller kanskje ikke.

Kommentarer til denne saken