Dana Æ. Manouchehri

Rasisme må tas på alvor, men den kan ikke være en ingrediens i enhver oppskrift

Så la oss ta et felles ansvar og ikke la rasisme representere noe annet enn nettopp rasisme, skriver Dana Manouchehri. 

Så la oss ta et felles ansvar og ikke la rasisme representere noe annet enn nettopp rasisme, skriver Dana Manouchehri.  Foto: Paul Weaver

Kampen mot negativ sosial kontroll handler verken om rasisme, hat mot et multikulturelt samfunn eller hat mot religioner.

Den må tas uavhengig av opprinnelsesland, hudfarge og religion. Dette er et glassklart oppgjør mot kontrollerende mekanismer og en kamp for individets frihet som lenge har pågått bak lukkede dører, men som nå er kommet frem i dagslyset.

Kampen mot æres- og skamkulturen er og vil forbli nettopp det, en kamp mot æres- og skamkulturen. Sannsynligheten for at de samme individene som rammes her også opplever rasisme og andre utfordringer i hverdagen vil alltid være der, men det fører ikke denne kampen videre å ta opp alle tenkelige problemstillinger på en gang. En slik nyansering kan fort bli en avsporing. Så la oss heller ta en kamp om gangen, samtidig som vi parallelt kjemper mot alle de andre utfordringene vi har i samfunnet vårt. Rasisme må selvsagt tas på alvor, men den kan ikke være en ingrediens i enhver oppskrift.

Jeg både vil og kan kjempe denne kampen for individets frihet uten å blande inn rasisme og andre begreper uten relevans her. Jeg kan kreve at alle kvinner skal ha like rettigheter og muligheter, uten med det å skape et skille mellom «oss og dem» basert på farge, etnisitet eller religionstilhørighet, men bruker da helst begreper som er felles for oss alle og som forener oss, i stedet for å bruke ord som skaper større skille og avstand. Det betyr ikke at jeg ikke ser de andre utfordringene, men det betyr at rasisme ikke alltid er en faktor som passer inn, for eksempel i kampen mellom en kontrollerende far og en utsatt jente.

Jeg vil påstå det motsatte. Det er først når man gir et signal om at vi kun bryr oss om at du får den friheten du har rett på, uavhengig av hva slags bakgrunn du har, basert og forankret på hva du har krav på etter menneskerettighetsprinsipper og lovverk, at vi får en samlende plattform.

Det er først da kampen og aktivismen gjør virkelig nytte og gir resultater.

Når takhøyden er så høy at det er kun din personlige frihet som er i sentrum, har vi merket at tilstrømningen til oss har økt. Ikke bare av muslimer, men også andre mennesker som alle har det til felles at de ønsker å leve ett fritt liv. Det er retten til det frie livet vi kjemper for. Om det så betyr at vi må sloss mot en kontrollerende far som er etnisk norsk, en norsksomalisk mor, en muslimsk lærd eller en homofob tante, så kjemper vi den samme kampen.

Men i denne kampen kommer vi ikke utenom at vi også må ta til oss forskningen som blir gjort, og i Fafo-rapporten som ble publisert i januar er det nå blitt slått fast at også islam er en av disse faktorene som benyttes for å kontrollere individets frihet og seksualitet. Nei, islam er ikke roten til alt ondt i verden, men forskning viser at denne og andre religioner i hvert fall bidrar til negativ sosial kontroll.

Hvorfor er det da ikke flere som snakker om dette? Hvorfor bruker profilerte debattanter påvirkningskraften sin på helt andre ting, når de har noe håndfast å peke på i denne kampen? Hvorfor gjør det så vondt å snakke om fakta og forskning? Men det velges heller å fokusere på et problem som det allerede jobbes mye med, men som ikke, eller i svært liten grad, er en faktor i denne kampen.

Det vi er heier på er at mennesker tar tilbake sin frihet, om det så skjer gjennom å bryte med familien, en kontrollerende ektefelle, et dømmende kollektiv eller en styrende religion. Men det er fremdeles ikke bruddet vi heier på, derimot på oppnåelsen av frihet. Mange av de vi jobber med bryter, men velger senere å gå tilbake på egne premisser. Det heier vi selvsagt på.

Det bekymrer meg også at når rasismebegrepet blir brukt som argument i enhver situasjon, kan det miste sin kraft og føre til at vi glemmer hva det faktisk viser til. Jeg tenker at vi som ansvarlige debattanter må bruke disse begrepene med omhu, og der de faktisk hører hjemme. Der er jeg enig i at vi har et ansvar når vi ytrer oss, for det jeg frykter er at begrepet skal blir utvannet, på bekostning av de som faktisk opplever systematisk- og hverdagslig rasisme. At disse kampene blir glemt i den store gryten av kamper.

Så la oss ta et felles ansvar og ikke la rasisme representere noe annet enn nettopp rasisme.

Dana Manouchehri

Generalsekretær LIM

Nettavisen ønsker en åpen og levende debatt.

Her kan du enkelt bidra med din mening.

Mest lest på Nyheter

Annonsebilag