Gå til sidens hovedinnhold

Rastløs på institusjon

Linn rømte flere ganger fra ganger da hun bodde på barnevernsinstitusjon. Hun mener institusjonene er for kjedelige for unge.

Stovner: I dag bor Linn (18) i egen leilighet på Stovner og klarer seg selv, med økonomisk hjelp fra NAV. Hun ser fremover. Prøver å fullføre videregående skole.
Ting var mye mer vanskelig for noen år siden. I femtenårsalderen kom Linn i opposisjon til foreldrene. Hun stakk av hjemmefra flere ganger. I samarbeid med Barnevernet og foresatte gikk Linn (da 16) med på å bo på institusjon - ti mil utenfor Oslo. Men selv om Linn ikke var en "versting" med store rusproblemer, ble hun ikke på institusjon lenge av gangen.
- For det første så skjer det lite eller ingenting på en institusjon, og vi får god tid til å bli rastløse. Det gikk bare noen dager før jeg stakk av første gangen, sier Linn.
Hun forteller om typiske institusjonsdager. Man blir vekket tidlig. Etter frokost kan man velge mellom aktiviteter som TV, "datarom", eller kanskje butikkhandling.

Må engasjeres

18-åringen mener det snevre aktivitets-tilbudet på kortids-institusjonene kan ta mye av skylden for at rastløse og søkende unge stikker av.
- Vi er ute av skolegangen. Plassert borte fra familie, venner og kanskje kjæreste. Da er det viktig å fylle hodet med noe som engasjerer, slik at de vonde tankene ikke får herje fritt. Det mest interessante jeg gjorde på institusjon var faktisk å melde meg frivillig til småjobber - som for eksempel luking på området. Da kunne jeg jo tjene seg litt penger, slik at jeg fikk nok til togturen tilbake til Oslo sentrum - neste gang jeg fant på å stikke av, sier Linn.
Hun forteller at i løpet av de månedene hun bodde på institusjon, rømte de fleste av beboerne.
- Vi var rundt seks - åtte som bodde der. Halvparten jenter og gutter. En gang var faktisk institusjonen tom for jenter - alle hadde stukket av samtidig, forteller Linn.
Men hun tror likevel ikke på generelt mer tvang.
- Å bli låst inne gir fengselsfølelse. Og de fleste institusjonsbeboerne er jo ikke kriminelle. Jeg tror tvang kan fremprovosere en sterk uvilje til å samarbeide med barnevern og andre, sier Linn. Hun har bodd sammen med sprøytenarkomane på institusjon.
- Andre gangen jeg rømte, gjorde jeg det sammen med en annen beboer-jente. Hun var sprøytenarkoman, og skulle kun til Oslo for å få satt seg et skudd. Kanskje kan innelåsing og tvang være en løsning i de meste ekstreme tilfellene, tror Linn.
- Men få med at de som jobbet på institusjonene var hyggelig og OK folk. Det er klart at det er noen man får mer tillit til enn andre. Men stort sett var de greie, kanskje så greie at det faktisk bare var å stikke av når man fikk lyst på en luftetur, sier hun.

Fant seg sjøl

Etter noen måneder stakk Linn av for godt. Hun forteller at det har vært en vanskelig tid, men at ting nå begynner å se lysere ut.
- Å starte helt på bar bakke - alene - 17 år gammel var tøft. Det var uaktuelt å flytte hjem igjen, selv om jeg nå har kontakt med familien min. For noen er det viktig å finne seg sjøl. Jeg tror jeg har gjort det nå, sier Linn som satser på fremtiden.

Reklame

Kurs i dag: Disse boblene og vinene passer perfekt til 17. mai