Av Asbjørn Rachlew, politioverbetjent og forfatter av boka Den profesjonelle samtalen

Bildet som tegnes av hans karriere i politiet er så misvisende at det straks må korrigeres.

Men før jeg korrigerer fremstillingen i artikkelen med tittelen Født Fri-etterforsker tidligere kritisert for justismord, vil jeg understreke at jeg ikke kjenner granskningen av Født Fri.

Dersom Født Fri er utsatt for det organisasjonen anklager granskerne for, må det frem i dagens lys. Det kan ikke bli min oppgave. Det jeg imidlertid kan – og føler meg faglig forpliktet til – er å gjøre det klart for Nettavisens lesere at flere av referansene som gis i artikkelen til min doktoravhandling er feil.

Les saken her: Født Fri-etterforsker tidligere kritisert for justismord

Videre, at Nettavisens vinkling på saken på ingen måte fanger opp Øglænds faglige bidrag knyttet til utviklingen av norsk politi generelt, eller hans samlede arbeid i straffesaken mot Stein Inge Johannessen spesielt.

Nettavisens overskrift gjør det klart at det er Øglænds fortid i politiet artikkelen skal handle om. I lys av anklagene som Shabana Rehman i Født Fri retter mot Øglænd, kan det definitivt være relevant for media å undersøke Øglænds meritter som politietterforsker.

Journalistenes oppgave blir da å undersøke om det er noe i Øglænds fortid som kan belyse anklagene mot ham. Akkurat som for politiet og granskere, skal også journalister tre inn i rollen med en nysgjerrighet som hele tiden søker balansert etter nøyaktig og pålitelig informasjon. Finnes det relevante opplysninger som kan understøtte eller svekke anklagene mot ham?

At undersøkende profesjoner må gjøre det de kan for å etterleve det normative ideal om objektivitet, legger jeg til grunn at alle er enige i.

I artikkelens ingress fremgår det blant annet at «En av granskerne av Født Fri har tidligere fått kraftig kritikk etter påvist justismord». I det perspektivet er jeg ikke uenig i Nettavisens kobling til straffesaken mot Stein Inge Johannessen.

Øglænd hadde rollen som hovedetterforsker der Johannessen satt uskyldig varetektsfengslet i seks måneder for et drap han ikke hadde begått. Bakgrunnen for saken, inkludert Øglænds rolle, har jeg redegjort inngående for i doktoravhandlingen Justisfeil ved politiets etterforskning. En kortere, muntlig presentasjon er lett tilgjengelig i min TEDx-talk til ære for Stein Inge Johannessen.

LES OGSÅ: Nå er det Ernst & Young og IMDI som sitter igjen med skammen

Det er altså ikke koblingen jeg reagerer på. Men det Nettavisen ikke nevner – hverken i overskriftene eller i løpende tekst - er det faktum at Øglænd først og fremst har høstet stor respekt for måten han sto frem og delte sine erfaringer på. Ikke bare som foreleser på Politihøgskolen, men også i det offentlige rom gjennom sin åpne rolle. I TEDx-talken om saken beskriver jeg Øglænds rolle omtrent slik:

He was brave enough to step out and place himself in the lime-light of failure – talking about his biggest mistake in his professional career. That takes courage, and courage is what we need to change a system.

Nettavisens artikkel skaper i det hele tatt et inntrykk av at Øglænd gjorde lite annet enn å lede «…den skandaliserte etterforskningen av Stein Inge Johannessen». At Johannesen og Øglænd innledet et nært og unikt, faglig samarbeid etter saken, nevnes ikke. Det burde Nettavisen ha gjort.

Det unike samarbeidet som utviklet seg mellom «etterforskeren og den uskyldige» var offentlig kjent gjennom en rekke opptredener i media, også hos Lindmo i NRK TV. Det journalistiske poenget med å belyse den feilslåtte politietterforskningen springer jo ut ifra anklagene som Rehman retter mot Øglænd 20 år etterpå. Men da hadde det jo vært interessant og relevant for Nettavisens lesere å få vite hvordan Johannessen opplevde Øglænd under etterforskningen mot ham. Er det noe fra den vonde saken som underbygger eller svekker anklagene som nå fremmes?

Til Lindmo i NRK fortalte Johannessen at han aldri var forbannet på Øglænd. «Fordi han alltid behandlet meg med respekt». Det perspektivet videreformidles ikke av Nettavisen. Derimot får leseren opplyst at kritikken i min doktoravhandling: "....går direkte mot etterforskningsmetodene til Ole Jakob Øglænd". Den som leser min doktoravhandling vil se at det er en misvisende påstand. Ingen kan forlange at Nettavisen skal lese hele doktoravhandlingen, og feil kan snike seg inn i enhver artikkel, men det jeg reagerer på er at det begynner å tegne seg et mønster:

Nettavisen presenterer utelukkende informasjon fra Øglænds tid i politiet som tilsynelatende underbygger Rehman`s anklager.

Nettavisen skriver videre at "Det var nettopp denne skandale-etterforskningen som var «case» for en doktoravhandling som ledet til at politiets avhørsmetoder i Norge ble fullstendig lagt om for en del år siden. Bort fra ledende spørsmål og «tunnelsyn» - og over til åpne etterforskningsmetoder."

Påstanden er direkte feil. Til Nettavisens forsvar skal det sies at denne misforståelsen stammer fra en artikkel som ble publisert av Politiforum for ca. 10 år siden. Nettavisens journalister kan neppe klandres for at de bygger videre på den. Isolert sett representerer feilen et interessant journalistikk poeng. Nemlig at en feil i et medium, uten tilstrekkelig kildekritikk og balanserte undersøkelser, fort ratifiseres og forplanter seg, videre inn i andre medier.

I vår bok om Den profesjonelle samtalen (Rachlew, Løken og Bergestuen 2020) beskriver vi forskningen på justisfeil og «the ratification error». Det skumle ved fenomenet er jo at hver gang feilen gjentas, så forsterkes effekten av den.

Jeg bebreider altså ikke Nettavisen for å videre bringe denne feilen. Politiforum bør være en rimelig sikker og seriøs kilde i politispørsmål. Men, at «skandale-etterforskningen» ledet av Øglænd førte til omveltning av politiets avhørsmetoder, stemmer ikke.

Omveltningen som Politiforum altså beskrev feil, og som Nettavisen valgte å videre bringe for å belyse granskningen mot Rehman, startet i Oslo politidistrikt før avhørene av Johannessen. Det paradoksale er at Øglænd på dette tidspunktet ikke bare var relativt godt belest og trenet i moderne avhørsmetoder. Han var også med å utvikle de nye metodene gjennom sin deltakelse i arbeidsgruppen som ble nedsatt da jeg kom hjem fra Universitetet i Liverpool i 1999. Sammen med blant annet visepolitimester Grete Metlid var Øglænd med å utforme KREATIV – Norges første opplæringsprogram i forskningsfunderte avhørsmetoder.

Opplæringen og metodikken som nylig ble fremhevet av Europarådets torturkomité som eksempel til etterfølgelse i Europa ble altså ikke utviklet på grunn av Øglænd, men av ham.

Det perspektivet – som ut ifra et journalistisk perspektiv skulle være like relevant som (den feilslåtte) kritikken egnet til å underbygge Rehmans påstander, nevnes ikke. I sum sniker det seg inn en følelse av at det andre perspektivet– det som må være med for å undersøke den alternative hypotesen – er fraværende.

I tilknytning til min doktorgrad analyserte jeg Øglænds avhør av Johannessen rimelig nøye. Jeg har aldri kritisert dem. Hadde de vært kritikkverdige, ville jeg ikke nølt. Forskningsprosjektet handlet om å finne justisfeil – for å lære av dem. Jeg føler meg rimelig sikker på at heller ikke Johannessens forsvarer, Øystein Storvik har noe å utsette på måten hans klient ble avhørt på. Forsvarsadvokaten var alltid til stede. Alle avhørene ble tatt opp på video, faktisk som ett av de første i norsk sammenheng.

Øglænd var en pådriver for at politiets avhør burde tas opp. Politiet skulle ikke ha noe å skjule for domstolene. Interessen ledet til en spesialiststilling der han fikk en sentral rolle under utvikling av opptaksutstyret som i dag er blitt obligatorisk i Norsk politi. Jeg er sikker på at Øglænd tok opp sine samtaler med Rehman.

Gi opptaket til en nøytral ekspert, så vil vedkommende raskt avdekke om Rehman har rett i sin beskrivelse av tvilsomme intervjumetoder, eller om Øglænd har bevart sin etiske og profesjonelle innstilling til mennesker han møter.