I 1992 undertegnet Norge den såkalte EØS-avtalen, som den gangen var ment som en slags overgangsløsning før EFTA-landene skulle bli EU-medlemmer.

Avtalen sier i praksis at Norge skal følge alle EUs regler for å få tilgang til «det indre markedet», inkludert fri flyt av arbeidskraft.

På dette tidspunktet var EU en handelsunion utelukkende bestående av land i Vest-Europa, samt Hellas. Siden den gangen har EU utvidet seg å inkludere nesten hele Øst-Europa.

Les også: Stortinget har stemt ja til Acer og EUs energipakke

Fikk overgangsordning - sa nei til det vi skulle over til

I 1994 trådde avtalen i kraft. Det samme året sa Norge sa nei til EU-medlemskap i en folkeavstemning - mens Østerrike, Finland og Sverige bestemte seg for å bli med.

I Sveits sa man nei til hele EØS-avtalen, og valgte å inngå en rekke direkteavtaler med EU. I Norge har vi derimot beholdt løsningen der vi innfører alle regler EU kommer med, uten å være med i beslutningsprosessene.

- Når vi fortsatt har EØS-avtalen ca 25 år senere er det særlig fordi EU-spørsmål er følsomt og splittende i mange partier, slik at de ikke ønsker en stor debatt rundt EØS-avtalen. Det har ikke vært noen flertallskonstellasjon verken for eu-medlemskap eller å si opp eøs – og dermed har den blitt værende som et slags kompromiss bare de færreste har som førstevalg, sier utredningsleder Morten Harper i Nei til EU.

Har et mål om å bli sterkere og sterkere

EU begynte som en handelsunion, men har som et klart uttalt mål med en stadig tettere integrasjon. De største tilhengerne tror på en fremtid med «Europas forente stater» etter oppskrift fra USA. Men integrasjonen og utvidelse er også noe som har ført til stadig større EU-skepsis, inkludert Brexit.

Det som derimot er hevet over tvil, er at EØS-avtalen som ble undertegnet i 1992 er noe helt annet enn den avtalen vi har i dag. EØS-avtalen består i dag av over 11.000 direktiver og forordninger som Norge er pliktig å følge - og det innføres rundt 500 nye regelverk i året.

Intensjonen med hele samarbeidet er at det skal utvides, litt etter litt. Innledningen til Europautredningen fra 2012 beskriver det slik:

«Gjennom avtalen ble Norge hektet på den europeiske integrasjonsprosessen på en helt annen måte enn tidligere. Siden har Norge blitt stadig tettere vevet sammen med EU. Samarbeidet er utvidet til stadig nye områder, og avtalene påvirker i dag på vesentlige måter norsk rett og politikk og hverdagen for den enkelte borger og bedrift.»

Torsdag vil Stortinget vedta at Norge skal knytte seg til Acer og den nye energiunionen til EU.

Les også: Ap får partnerkjeft etter Acer-ja

Norge sier ja til alt fordi frykten for EU er stor

Norge har veto-rett på alle direktiver som EU kommer med, men vetoretten har aldri blitt benyttet av frykt for straffereaksjoner fra EU om vi sier nei.

- De helsemessige skadevirkningene er minimale, men faren for å skape uro rundt EØS-avtalen ved å bruke reservasjonsretten er mye større, sa Ansgar Gabrielsen fra Høyre da Norge valgte å si ja til rundt 80 nye tilsetningsstoffer til mat.

- Norge står overfor to muligheter. Enten kan vi innlemme direktivene i norsk rett eller reservere oss, noe som berører hele EFTA-siden. Regjeringen er kommet til at andre hensyn enn helse må tas med i vurderingen, sa daværende statssekretær Espen Barth Eide om det samme regelverket, etter at eksperter hadde påpekt økt kreftfare med nye regler.

Nei til EU har på forespørsel fra Nettavisen laget en liste og beskrivelse over de åtte viktigste utvidelsene av EØS-avtalen etter at Norge ble medlem.

Østutvidelsen
I 2004 ble åtte tidligere østblokkland medlemmer av EU. Senere har ytterligere tre land kommet til. Dette førte til at også den frie flyten av arbeidskraft og etableringsfriheten i EØS-avtalen ble utvidet.

Bedrifter og arbeidstakere fra land med et lønnsnivå som er en brøkdel av det norske har fri adgang til norsk arbeidsliv gjennom EØS-avtalen. DeFacto (kunnskapssenter for fagorganiserte) beskriver dette som «en dramatisk endring av norsk arbeidsliv», med økt sosial dumping samt et a, b og c-lag i arbeidslivet.

• 1957 Belgia, Frankrike, Vest-Tysklanda, Italia, Luxemburg, Nederland
  
• 1973 Danmark, Irland, Storbritannia
  
• 1981 Hellas
  
• 1986 Portugal, Spania
  
• 1995 Østerrike, Finland, Sverige
  
• 2004 Kypros, Tsjekkia, Estland, Ungarn, Latvia, Litauen, Malta, Polen, Slovakia, Slovenia
  
• 2007 Bulgaria, Romania
  
• 2013 Kroatia
  
• 2018 Albania og Makedonia skal innlede forhandlinger

Olje- og gassmarkedsdirektivene

Oljedirektivet kom tidlig inn i EØS-avtalen, godkjent av Stortinget i juni 1995. Oljedirektivet (ofte også kalt lisensdirektivet) dreier seg om regelverket ved tildeling av konsesjoner i olje- og gassutvinningen. Direktivet krever at enhver tillatelse må gis på grunnlag av «objektive og offentliggjorte kriterier».

Samme krav om «objektive og ikke-diskriminerende kriterier» gjelder når myndighetene skal avgjøre hvilke selskap som skal gå sammen om utvinning på et bestemt felt – og hvilket selskap som skal ha operatøransvaret. Oljedirektivet rammet kjernen i det som hadde vært den norske oljepolitikken: At den skulle styres til fordel for hele det norske samfunnet.

EUs første gassmarkedsdirektiv ble tatt inn i EØS-avtalen 2001. Hensikten med direktivet var å styrke gasskjøperne slik at prisen på gass presses nedover. Olje- og energidepartementet anslo mulig milliardtap.

Ut året 2001 gikk alt salg av gass fra norsk sokkel skjedd gjennom Gassforhandlingsutvalget. Et utvalg der Statoil og Norsk Hydro var med. Utvalgets samordning bidro til at gassfeltene ble utnyttet mer effektivt og at prisen på gass har ligget høyere enn den ellers ville gjort. Gassforhandlingsutvalget ble nedlagt etter hardt press fra EU.

Vetrinæravtalen

I 1998 ble EØS-avtalen utvidet med veterinæravtalen. Den innebar at Norge måtte fjerne den veterinære grensekontrollen av levende dyr, kjøtt, fisk og meieriprodukter fra andre EU/EØS-land.

Dermed var matvarene prisgitt kontrollen i andre land og man kunne ikke sette importerte husdyr i karantene. Avtalen gikk på tvers av veterinærstanden og helsemyndighetene som fryktet mer smittespredning.

Matsminke

De tre matsminkedirektivene er fargestoffdirektivet, søtstoffdirektivet, direktivet om andre tilsetningsstoffer. Etter flere års debatt og kampanjer mot direktivene ble de godkjent av stortingsflertallet i januar 2001 (i tillegg barnematdirektivene i 2002).

Tilsetningsstoffer som lenge hadde vært forbudt i Norge ble tillatt igjen på grunn av matsminkedirektivene. Medregnet barnematreglene ble omtrent 80 flere tilsetningsstoffer tillatt gjennom EU-direktivene. Direktivene har betydd mer og flere tilsetningsstoffer i hverdagsvarer som brød og kjøttpålegg, men er kanskje mest synlig i godteposer, saft og mineralvann.

Kjemikalereformen Reach

Siste rest av nasjonale krav og kontroll for kjemikalier ble erstattet av ett felles registreringssystem for alle EU/EØS-landene i 2008. Norge fikk ikke gjennomslag for innspillene miljømyndighetene ga til EU før REACH ble vedtatt. Kreftfremkallende og hormonforstyrrende stoffer kunne fortsatt godkjennes selv om det finnes tryggere alternativer.

Reach var en av de mest omstridte miljøreformene i EUs historie. Massivt press fra kjemikalieindustrien reduserte rekkevidden og boret smutthull i regelverket, slik at det omfattet mindre enn én tredjedel av stoffene – og for over halvparten av disse stoffene var det ingen egentlige krav til testing. Begrensingene REACH legger for nasjonale forbud ble igjen demonstrert da Stortinget behandlet avfallsmeldingen i februar.

Tjenestedirektivet

Stortinget godkjente EUs tjenestedirektiv i april 2009. Noen noen partier var mot, og fagbevegelsen var kritisk. LO reiste krav om at arbeidsretten ikke måtte berøres.

Regjeringen forsikret at kravene var innfridd, men fikk ikke EU med på felles garantier i EØS-komiteen. Det er ESA og EFTA-domstolen som bestemmer i siste instans.

Formålet med direktivet er å øke handelen med tjenester på tvers av landegrensene, ved å fjerne nasjonale reguleringer og kontroll.

Vikarbyrådirektivet

EUs vikarbyrådirektiv ble godkjent i Stortinget i 2012. LO krevde veto fordi man mente regelverket var en trussel mot det organiserte norske arbeidslivet.

Direktivet skal stimulere til økt bruk av vikarer og innleid arbeidskraft. Det pålegger landene å fjerne alle hindringer for bruk av vikarer og innleid arbeidskraft som ikke er begrunnet i såkalte allmenne hensyn.

Finanstilsyn

Stortinget vedtok i juni 2016 å underlegge Norge EUs finanstilsyn. Regjeringen måtte erkjenne at dette var en avståelse av suverenitet, og for andre gang ble saken behandlet i Stortinget etter Grunnlovens § 115 (tidl § 93) som krever ¾ flertall for vedtak. Første gang paragrafen ble brukt var da stortinget godkjente EØS-avtalen.

Norge ble knyttet til EU ved at ESA får samme myndighet overfor Norge som de tre tilsynsbyråene har i EU. ESA skal får utkast til vedtak fra EU-byråene og det er en forutsetning at ESA gjør like vedtak. ESA kan fatte bindende vedtak direkte overfor banker og andre finansinstitusjoner og ilegge bøter som gjelder i Norge.