Det er til og med ganske mye knyttet til Jehovas Vitne som jeg tar avstand fra. Som dette med blodoverføring. Men det var ikke min agenda i dag. Faktisk nesten det motsatte.

Både ettermiddag og morgen så ser jeg de står der. Jeg møter dem ofte på veien, men like gjerne har de tatt oppstilling et fast sted. Like ovenfor restaurant Strøm i Skien. To og noen ganger tre vitner er på plass for å formidle det de tror på.

Mange har ofte hevdet og kritisert at disse Jehovas vitner er så pågående, så voldsomt aggressive i sin form. Det kan godt være, men jeg har knapt opplevd det. Snarere tvert imot. Jeg opplever de stadig som høflige og vennlige, men svært ivrige, om det er noen som tar seg tid til en kort eller lang teologisk meningsbrytning. Det har jeg ved tilfeller gjort også. Jeg var stort sett uenig med tolkningene til vitnene, men jeg var likevel imponert over graden av dedikasjon.

Russisk fengselsdom mot dansk medlem av Jehovas vitner blir stående

Jeg har lest om «bibelstudenter», som de gjerne ble kalt da de ble internert i nazistenes konsentrasjonsleirer. Med lilla trekant på fangedrakten. Jehovas vitner var ikke som andre fanger. De kunne slippe ut når de ville fra de umenneskelige forholdene. Det eneste de måtte skrive under på var en lojalitetserklæring til Hitler. Men ingen gjorde det. Nesten ingen gjorde det. Så sterke var de i troen.

Jeg har også en bekjent gjennom mange år som var vitne. Som gikk ut av vitnene. Som kritiserte dem mye i perioder. Men som nå har funnet tilbake til de samme. Og som mener han lever et mye bedre liv nå. Om han sier det for å overbevise omgivelsene eller seg selv vet jeg ikke, men det er i alle fall det han påstår.

Og da er vi framme med poenget mitt. Jeg tuslet til jobb onsdag morgen. Regnet fosset ned. Det var slikt spesielt vått regn. Vi som er vestfra vet forskjell på de ulike typene regn og dette regnet var slik som lurte seg under paraply, inn i skoene og rant lystig nedover regnjakke og havnet på de stadig våtere lårene.

Og der sto de altså da. To representanter for Jehovas vitner. Der de pleier stå. Morgen som ettermiddag. De sto der og det var ingen som verken hadde tid, eller spesielt lyst, til å stoppe opp for å diskutere de siste tider, de utvalgte 144 000, eller andre spissfindigheter fra den gamle boken.

Men de sto der likevel. Like vennlige. Like ubrytelige i sin hellige overbevisning. Jeg ruslet bort til dem. Hilste i regnet og sa jeg var litt imponert. Og spurte om jeg fikk lov å ta et bilde. Et bildebevis er alltid godt å ha, ikke bare på at det regnet, men også på at jeg ikke så syner.

Det kan sikkert være galt på mange vis, å være for sterk i troen. Og jeg kommer antakelig til å få så ørene flagrer, fordi jeg skriver såpass politisk ukorrekt om dette temaet. Men jeg må jo si det likevel, jeg er litt imponert over folk som virkelig står for det de tror på. Selv om det muligens er helt feil.