Baard Fiksdal

Samtaler i heisen

Det er noen få tosetere i Trysil, som her. Men resten av dagen satt jeg  i sekssetere. Og lyttet.

Det er noen få tosetere i Trysil, som her. Men resten av dagen satt jeg  i sekssetere. Og lyttet.

Jeg sitter i skiheisen i Trysil. Klokken er litt over ni. Bakken har nettopp åpnet. Jeg skal lytte til samtaler. Helt til det stenger, klokken halv fem.

Det er plass til seks i stolheisen. Jeg kommer fra singelkøen. Jeg er han som slenger seg med, som kommer glidende inn fra siden og finner en ledig plass. De andre er på tur sammen. Jeg sitter alene. Og lytter.

En heistur i Trysil tar ikke lange tiden. Ti minutter kanskje. Vi skal reise noen hundre høydemeter sammen. Og så, skal vi aldri se hverandre igjen. Livet er sånn. Fylt av øyeblikk som aldri kommer tilbake.

Jeg sitter i T1, en utmerket stolheis. Jeg sitter sammen med to svenske fedre og deres meget unge døtre, seks år kanskje.

-Hva skjer hvis du dør i en ulykke pappa, spør datter.
-Da skal du og Bosse bo hos tante Ulla. De vil ta vare på dere. Ingen fare med det.
-Hvorfor det?
-De er fadderne dine og har lovet å ta vare på deg hvis noe skjer. Men nå vil jeg bare si at mamma og jeg har ingen planer om å dø i en ulykke.
-Helt sikkert?
-Ja.
-Så bra.

Ikke lenge etter tar jeg stolheisen som går opp til det høyeste punktet i Trysil. Det er en heis med varme i setene og når vi drar ned pleksiglasset som fungerer som vindskjerm blir det en lun og trivelig stemning. Her sitter en godt voksen, norsk pappa med tenåringssønner.

-Livet kommer til å bli fantastisk, sier far.
-Hvordan da?
-Det begynner ganske snart nå. Dere kommer til å møte mange jenter. Og forelske dere. Og så kan dere studere hvor dere vil. Det kan skje hvor som helst i verden. Det er bare å velge og vrake.
-Jeg har mest lyst til å feste jeg.
-Ja, men det kan dere gjøre, hele livet det. Ikke noe problem. Det er alltid fester.

Jeg står ned bakkene i Fageråsen. I heisen opp igjen treffer jeg fem voksne karer fra Østfold.

-Tanken tar 48 liter. Jeg fylte 47,5 liter. Vi brukte en kvart tank på veien hit. Det er jo ikkeno. Så bruker vi to tusen hver på hytta. Og tusen på ski. Og tusen på mat og drikke. Det blir vel drøyt 5 lapper det. Jeg gidder ikke spare jeg. Skal vi først gjøre dette, så skal vi gjøre det. Faen heller. Livet er kort.

Jeg drar ned Høgegga. Svarte løyper. Fart er eventyrlig bra. Frihet er å kunne kjøre alene. Supert føre. Jeg flyter av sted. Uten stans. Ingen pauser. Ikke noe sted. Jeg hviler bare i heisen. Jeg sitter. Og lytter.

To vennepar, midtveis mellom 30 og 40 år, kanskje.

-Du, han kjekke kompisen din, hvor bor han, spør dama.
-I Rælingen. Han driver og kjøper hus der. Tror det blir digert. Men han er mer i USA enn i Norge. Jeg får meldinger hele tiden. Los Angeles. New York. All over. Dama hans er på det amerikanske landslaget. Der går det virkelig unna. Kan du si.

Litt senere. En dansk familie. Mor spør voksen sønn:

-Hvis du skulle sammenligne Trysil med Chamonix, hva vil du si da?
-Jeg vet ikke helt.
-Ja, eller andre steder dere har vært?
-Snø er snø.
-Ja, det er vel det.

Og så til sist sitter jeg i heisen med fem unge karer som snart skal på afterski.
-Jeg har mest lyst til å slappe av på hytta jeg da, men nå har jo Ron snakka opp den derre jævla afterskien, noe så jævlig.
-Ja, men han lager middag til oss da.
-Ja, han gjør jo det.

Nettavisen ønsker en åpen og levende debatt.

Her kan du enkelt bidra med din mening.

Mest lest på Nyheter

Annonsebilag