RING: 02060 E-POST: 02060@nettavisen.no
Ønsker du å sende video eller andre dokumenter? Benytt 02060@nettavisen.no
Kontakt oss

«Savnet blir bare større og større»

Foto: Lisbeth Andresen (Romerikes Blad)
Sist oppdatert:
En mørk natt i juli løper foreldrene til Fredrik og Victoria desperat rundt i gangene på Sundvollen hotell. I dag løper de ikke. De savner. Og forsøker å leve videre.

(Romerikes Blad): - Vi har en tung dag i dag.

Beskjeden fra Roy Schjetne og kona Monica er mild, men klar. Datoen er 22. november og det er fire måneder siden sønnen deres Fredrik Lund Schjetne ble brutalt drept sammen med 68 andre ungdommer på Utøya.

Rundt kjøkkenbordet til familien Stenberg i Årnes står det også en tom stol. 17 år gamle Victoria Stenberg kom aldri tilbake fra sin første AUF-leir. En datter og storesøster og en sønn og bror er borte for alltid.

Savnet blir større
Fredrik ble bare 18 år. Han var kokkelærling, taekwondoinstruktør og aktiv ungdomspolitiker. Han var også omsorgsfull, ansvarsfull, engasjert og et stort forbilde for sine to brødre Dennis (9) og Rino (16).

I eneboligen på Dal sitter sorgen etter Fredrik fortsatt i veggene.

– Savnet blir bare større og større, det blir bare verre og verre, sier mamma Monica til Romerikes Blad.

Hun sitter på den faste plassen i sofaen og må gi tapt for tårene.

Jobben på Dal skole har hun ikke klart å komme tilbake til. Foreløpig er hun der bare på besøk.

– Når man går ut døra, tar man på seg en maske. Man prøver å ta seg sammen, men i dag tørket jeg vel den siste tåren i det jeg gikk inn porten på skolen. Etterpå lurer jeg på om det var så lurt å dra ut, for en time senere så knekker jeg som flatbrød, sier hun.

Roy jobber femti prosent. Det er mer enn nok for familiefaren.

«Noen er skutt»
Alt forandret seg for familien Lund Schjetne 22. juli. Etter nyheten om eksplosjonen i Regjeringskvartalet er Roy og Monica lettet over at sønnen deres er langt unna hovedstaden, på leir på Utøya.

Klokka 17.52 får de en tekstmelding fra Fredrik. Han skriver at han elsker dem, men at de ikke kan ringe.

«Det er våpen på Utøya. Noen er skutt»

Roy setter seg med en gang i bilen og kjører til Sundvollen. Han er blant de første som kommer til hotellet, men er ikke forberedt på det som møter ham – ungdom i sjokk. Blikkene deres forteller trebarnsfaren alt han trenger å vite.

Etter timer på desperat jakt etter Fredrik i de mange gangene på hotellet, kommer den siste bussen med ungdom fra Utøya. Kort tid senere ankommer Monica Sundvollen.

Fredrik er ikke blant de overlevende som kommer med siste buss. Roy og Monica ringer håpefullt sykehusene, men han er heller ikke blant de skadde. Sakte går det opp for dem at Fredrik aldri vil komme tilbake.

Senere får de vite at han ble skutt og drept utenfor pumpehuset på øya. Sju minutter før Anders Behring Breivik overga seg.

Ville ikke gi opp håpet
Victoria Stenberg blir skutt tre ganger. Hun dør av det første skuddet.

Victoria er i ferd med å løpe fra den falske politimannen da han treffer henne. Sannsynligvis har hun ikke engang hørt det fatale skuddet. I likhet med Fredrik blir hun funnet ved pumpehuset.

Den skjebnesvangre julinatta leter også Stein Ivar og Sissel Stenberg etter datteren i gangene på Sundvollen. Hun er ikke på noen av bussene og finnes heller ikke på listen over skadde. Likevel klarer ikke Stein Ivar og Sissel å gi opp håpet.

– Du kan ikke avskrive ungen din. Du har alltid et håp, sier moren og tar et godt grep rund puta i sofaen.

Selv om begge visste at sjansene for at hun hadde overlevd var minimal, ga de ikke opp det endelige håpet før beskjeden om at hun var identifisert kom fra politiet.

Den siste tekstmeldingen fra Victoria kom klokka 18.14. Over en time etter at Anders Behring Breivik ankom Utøya og tjue minutter før han blir pågrepet.

Sønnene er lyspunktet
– Vi vil ikke snakke om ham – gjerningsmannen. Nok en mild og klar beskjed fra foreldrene til Fredrik.

De er ikke bitre og har sluttet å tenke «hva om», fordi det ikke vil bringe sønnen deres tilbake. Det er ikke sinne, men sorg som står i sentrum for familien Lund Schjetne.

– Av og til er det helt svart. Hvordan skal vi klare å komme oss videre. Er det noe vits? spør Monica.

Det er et umulig spørsmål, men hun trekker pusten dypt og har svaret.

– Det er fortsatt mening. Vi har to andre gutter som vi skal få trygt ut i livet.

Tvilen er likevel der.

– Jeg håper vi kommer dit at vi kan være de trygge voksenpersonene som de trenger, sier Monica.

Utgangsdøra smeller igjen og lyden av ni år gamle Dennis fyller gangen. Tvilen og tårene som var der for få sekunder siden, er borte. Monica er raskt ut av sofaen hun satt så tungt i.

– Har du hatt en fin dag? spør hun og gir yngstesønnen en klem.

– Det er mat til deg på kjøkkenet, men du må gjøre lekser med en gang du er ferdig, sier hun med et smil.

– Det er et av lyspunktene, bekrefter Monica idet hun synker ned i sofaen igjen.

Den spesielle bursdagen
23. oktober skulle Victoria blitt 18 år. I stedet for den festen de hadde sett for seg før sommeren, samlet familien og venner seg for å minnes den aktive håndballjenta de savner så sårt.

– Hun var en stille og rolig jente. Utrolig sosial, glad i dyr og aktiv. Sissel smiler når hun beskriver eldstedatteren, men smilet slår fort sprekker.

Victoria var strekspiller på håndballaget til Raumnes & Årnes, og før hun døde spilte hun aktivt på tre av lagene i klubben.

Nå henger drakt nummer 3 innrammet på veggen på jenterommet.

– Jeg er så glad for at hun hadde et godt liv. Hun hadde planer for framtida og var så glad, forteller Stein Ivar mens han sitter på datterens rom. Bak ham henger et bilde av Victoria og kjæresten hennes Haakon, under bildet står navnene deres og et hjerte

Døra inn til rommet hennes sto lukket i tre måneder. Familien orket ikke å rydde opp i livet til Victoria som bare var forlatt for å være på leir. På bursdagen hennes var de klare, nå står døra åpen.

Plutselig slår det i nok en ytterdør. I Årnes er skoledagen over for Harald (13) og Sinikka (15). De to søsknene har reagert veldig forskjellig på søsterens død. Sinikka har hele tiden blogget om savnet etter bestevennen og storesøsteren. Bloggen har vært hennes måte å kanalisere sorgen på. Harald holder mer inne.

– Det er så vondt å se at barna dine har det vondt uten at du kan gjøre noe med det, sier Sissel.

En brutal ny hverdag
I Norge har samfunnet mer eller mindre gått tilbake til hverdagen slik den var før 22. juli. Det kan aldri de to familiene på Dal og i Årnes.

– Vi prøver sakte, men sikkert, å skape oss en ny framtid. Ingenting av det som betydde noe før, betyr noe lenger. Nå er det bare oss fire som betyr noe, sier Roy.

– Hva er verst i hverdagen?

– VG og Dagbladet! Svaret kommer raskt og den milde tonen til Roy er borte.

– Det er nesten så jeg tenker at de er onde, sier han og får raskt støtte av Monica:

– Man blir slått så stort i bakken hver eneste gang man ser forsidene.

– Jeg blir fortvila over at det ikke skal bety noe å ødelegge hverdagen til så mange mennesker bare for å selge aviser, sier Roy. Ekteparet viser til alle oppslagene om mannen de helst ikke vil prate om.

Faren til Fredrik mener media har gitt Behring Breivik den talerstolen alle var enige om å ikke gi ham.

– Jeg føler at de 69 på Utøya og de åtte i Regjeringskvartalet er glemt. Pårørende får ikke noe oppmerksomhet. Alt fokus er på gjerningsmannen.

Roy er også forundret over all skyld som blir fordelt, på politiet, myndighetene og Knut Storberget.

– Det er ingen andre enn gjerningsmannen som er skyldig i dette.

Selv har han ikke brukt mye tid på å tenke på politibåten som nesten sank, at politihelikopteret sto på bakken eller at sønnen ble drept kun sju minutter før massedrapsmannen overga seg. Det bringer ikke Fredrik tilbake.

– Det eneste som har plaget meg, er at gjerningsmannen ringer og sier han skal overgi seg, men så gjør han det ikke.

Hvorfor ble han ikke stanset?
Stein Ivar og Sissel har tenkt mye på hvordan situasjonen på Utøya ble håndtert.

– Han hadde all skyld, men noen kunnet stoppet han, sier Sissel. Victorias foreldre er imponert over alle de frivillige som ofret livet for å hjelpe alle ungdommene som desperat prøvde å rømme fra øya. Samtidig sitter de igjen med ett stort spørsmål:

– Hvorfor gjorde ikke politiet noe? Vi har alltid sagt at politiet vil beskytte og redde oss, men når de ikke klarer det denne dagen, når skal de klare det?

16. april starter rettssaken mot Anders Behring Breivik. Roy og Monica vil ikke være til stede i tingretten, men Stein Ivar og Sissel vil høre hva mannen som drepte datteren deres forteller.

– Hvis han kommer til å snakke om det som skjedde med Victoria, da skal jeg være der, sier Stein Ivar.

Felles skjebne, felles trøst
Rundt graven til Victoria på kirkegården i Årnes går det en sti. Sissel og Stein Ivar er her flere ganger i uka. Denne kvelden lyser det allerede tre lys når foreldreparet kommer. Mens pappa Stein Ivar tenner nok et lys, ser Sissel på datterens grav.

– Det er godt å være her.

Etter tragedien 22. juli sitter det igjen 69 foreldrepar som Monica, Roy, Sissel og Stein Ivar. De skulle ønske de ikke var så mange, men begge familiene sier de setter pris på at det finnes flere som forstår dem. Noen som vet akkurat hvordan de har det.

Victoria og Fredrik kjente ikke hverandre, men siden august har Monica og Sissel hatt en del kontakt.

– Det er noe med felles skjebne, felles trøst, sier Monica.

Går mot jul
I morgen er det første søndag i advent og for familien Lund Schjetne handler det om å komme seg gjennom høytiden.

– Det blir særlig tydelig i denne tiden at noen er borte, men for de andre to så må vi få det til så bra som mulig, sier Monica og ser etter bekreftelse hos ektemannen.

Den tyngste tradisjonen blir pepperkakebaking. Da var Fredrik alltid i sitt ess og det gikk han aldri glipp av.

– Vi må tørre å snakke om det. Snakke om hvordan det var i fjor og automatisk dra Fredrik med oss.

Mens tårene triller slår Monica fast at det ikke skal bli noen skrekkens jul.

– Vi må bare sette av tid til sorgen.

I Årnes er jula også et vanskelig tema.

– Det er så rart å tenke på at i fjor var den siste julen vi var samlet, sier Sissel.

Denne saken er levert av Romerikes Blad.

Mest sett siste uken

Lik Nettavisen her og få flere ferske nyheter og friske meninger!

sterke meninger

Nettavisen vil gjerne vite hva du mener om denne saken, og ønsker en frisk debatt i våre kommentarfelt. Vær saklig og respektfull. Les mer om Nettavisens debattregler her.

Gunnar Stavrum
sjefredaktør

comments powered by Disqus

Våre bloggere