Frp foreslår å selge unna store deler av statens aksjer i selskaper som Telenor, Yara og Statkraft.

I flere selskaper vil partiet selge seg ned til 34 prosent - i andre vil de helt ut.

Legger vi på et nedsalg i StatoilHydro også, kan et slikt aksjesalg innbringe nærmere 100 milliarder kroner - penger som kan betale en veritabel satsing på nye veier og bedre jernbane spesielt i Østlands-triangelet rundt Oslo - Lillehammer - Skien - Halden.

Høyre støtter Frps forslag til nedsalg, men vil gjøre det raskere og legge til StatoilHydro på salgslisten. Det er detaljer, og det viktigste er at de to største borgerlige partiene er enige om å selge aksjer og bygge veier.

Forslaget vil sikkert møte motstand fra rødgrønn side, men pengene blir ikke borte om staten flytter dem fra finansinvesteringer og bruker dem til å bygge infrastruktur. Faktisk er det en bedre utnyttelse av statens rolle. Vi trenger ikke en statlig sparekasse - vi trenger en stat som løser offentlige oppgaver.

Prinsipielt er det foreslåtte nedsalget ganske puslete. Frp vil beholde såkalt negativ kontroll i mange av selskapene. Med 34 prosent av aksjene kan man hindre utflagging og andre vedtektsendringer. Det gir en statlig hånd på rattet, og det er det trolig bred enighet om i Norge.

Også i Oslo kommune bør man gjøre samme tankeøvelse etter å ha opplevd verditap på mange milliarder kroner på en eneste aksje - nemlig Hafslund, som Byrådet ble tvunget til å beholde av et flertall til venstre.

I Oslo kommune er den spekulative investeringen enda verre fordi det er veldig risikofylt kun å eie en aksje. Dersom man ønsker å spare 10 milliarder kroner i aksjemarkedet, bør kommunen i det minste selge Hafslund og kjøpe en bredere portefølje. Men det er et spørsmål om ikke kommunen også har store investeringsbehov som kunne vært vel så bra for innbyggerne.

Motstandere av offentlig salg av eiendeler innbiller seg at pengene blir borte ved et salg og snakker om «arvesølv». Det er en misforståelse. Verdiene blir bare omdisponert til noe innbyggerne trenger.