Sex, politikk og journalistikk

- Skal vi verne om uavhengigheten til mediene, trengs det mer enn en utlufting. Debatten må være levende og åpen, og alle må delta, skriver Reidun Kjelling Nybø i Norsk Redaktørforening.

- Skal vi verne om uavhengigheten til mediene, trengs det mer enn en utlufting. Debatten må være levende og åpen, og alle må delta, skriver Reidun Kjelling Nybø i Norsk Redaktørforening. Foto: Hans Trygve Holm

Erik Stephansen har rett i at det er behov for en debatt om bindinger mellom journalister og kilder. Men han tar feil når han hevder at alt var bedre før.

Av Reidun Kjelling Nybø, ass. generalsekretær i Norsk Redaktørforening

Det er en eksplosiv cocktail som blir gjenstand for Jon Hustads spekulasjoner i Weekendavisen sist helg – sex, politikk og journalistikk. Og selv om presisjonsnivået er varierende, har Hustad noen poenger:

De bindingene som er avslørt gjennom kjæresteforholdene mellom norske journalister og profilerte politikere, er problematiske. Det er nettopp slike forhold Vær Varsom-plakatens punkt 2.2 advarer mot: «.. bindinger som kan skape interessekonflikter eller føre til spekulasjoner om inhabilitet.»

I den samme Vær Varsom-plakaten fremheves frihet og uavhengighet som honnørord. Det er vår oppgave som journalister og redaktører å verne om uavhengigheten, som igjen er råstoffet for journalistikkens hardeste valuta: troverdigheten. Det vernet ivaretar vi best med en åpen og ærlig diskusjon om mulige bindinger.

Erik Stephansen etterlyser en slik debatt. Den debatten foregår allerede i redaksjoner over hele landet. Ikke sjelden får vi i Norsk Redaktørforening spørsmål fra medlemmer som handler om integritet og troverdighet. Ofte handler det om hvilke saker den enkelte journalist kan dekke og hvilke roller og verv journalister og redaktører kan ha.

Journalistrollen er ikke en rolle du kan stemple inn og ut av. Du bærer den med deg hele døgnet. På trening, på foreldremøter, på fest. Det er heldigvis ikke meningen at journalister skal gå venneløse gjennom livet, men du har ikke vært lenge i jobben før du må parere forslag om at noen gjerne vil fortelle deg noe, hvis du bare lover å ikke omtale saken som journalist.

Det løftet kan du ikke gi. Du blir heller ikke bestevenn med ordføreren. Du styrer unna verv og roller som vil kunne så tvil om troverdigheten din. Du diskuterer hvilke saker du kan dekke og hvilke du må holde deg langt unna.

Bevisstheten rundt egen rolle og egne bindinger er mye større nå enn tidligere. Ingen vil ønske seg tilbake til en tid da det fantes norske redaktører og journalister som med den største selvfølgelighet byttet plass mellom partibenken og pressebenken i kommunestyrene og knapt hadde kilder utenfor de partigruppene som representerte samme politiske syn som avisa.

Selv har jeg vært lenge nok i bransjen til at jeg rakk en og annen tur innom Tostrupkjelleren på 90-tallet. Sannsynligvis har både Hustad og Stephansen enda bedre kjennskap til datidens lukkede fellesskap mellom journalister og politikere enn det jeg har. Når vi nå planlegger et Pressens Hus i Oslo, vil ingen av møtestedene være forbeholdt spesielle grupper i samfunnet.

Men selv om vi ser økt oppmerksomhet og forståelse rundt betydningen integritet og uavhengighet har for troverdigheten vår, så har vi fortsatt mye å gå på. Ikke minst når det gjelder åpenhet. For uansett hvor sikre vi selv er på vår uavhengighet, så er vi prisgitt publikums dom. Integriteten styrer vi selv. Troverdigheten avgjør publikum.

Derfor må vi bidra til langt større åpenhet rundt disse spørsmålene. I 2015 fikk vi et nytt og viktig punkt 2.3 inn i Vær Varsom-plakaten: «Vis åpenhet om bakenforliggende forhold som kan være relevante for publikums oppfatning av det journalistiske innholdet.»

Stadig oftere opplyser redaksjoner om bindinger som kan ha konsekvenser for hvordan publikum tolker det journalistiske budskapet. Omtaler Aftenposten Schibsted, er det en selvfølge for dem å oppgi at de er eid av det samme selskapet. Er lokalavisredaktøren gift med statsadvokaten, presten eller politimesteren, er det i dag langt større sjanse for at dette blir opplyst i relevante saker og at redaktøren overlater til sine underordnede å styre dekningen i saker der koblingen blir problematisk.

Men vi har fortsatt mye å gå på. Vi må fortelle om de etiske debattene vi har internt i mediehusene– også de som handler om vår egen rolle.

Erik Stephansen ønsker at NR og de øvrige presseorganisasjonene skal gå opp grensene i slike saker. Det er fristende å forlange en fasit med glassklare regler og tydelige grenser, men de som har dette på ønskelista, blir skuffet. Prinsippene er allerede klart formulert i Vær Varsom-plakaten, men å detaljregulere redaktørers og journalisters følelsesliv og sym- og antipatier er trolig ikke veien å gå.

Bortsett fra de helt åpenbare bruddene på integritetsreglene, er dette spørsmål der kontinuerlig debatt og refleksjon er mye viktigere ingredienser enn skråsikkerhet. Skal vi verne om uavhengigheten, trengs det mer enn en utlufting. Debatten må være levende og åpen. Og alle må delta. Redaktørene har det overordnede ansvaret, men hver enkelt journalist plikter å verne om sin egen uavhengighet, integritet og troverdighet. Også dette går tydelig fram av Vær Varsom-plakaten.

Pressens selvpålagte etiske regler er i det hele tatt et utmerket utgangspunkt for både intern og ekstern meningsbrytning og læring. Norsk Redaktørforening lover å legge til rette for begge deler.

Nettavisen ønsker en åpen og levende debatt.

Her kan du enkelt bidra med din mening.

Mest lest på Nyheter

Annonsebilag