Gå til sidens hovedinnhold

SIAN-bråket: Nyttige idioter heies fram i mediene

Det mest urovekkende med SIAN-bråket i Bergen i helgen, er at «nyttige idioter» blant antirasistene får sympati og blir heiet fram av aviser som Bergens Tidende.

Debatten etter angrepet på Sian-lederen i Bergen i helgen gjør at vi bør stoppe opp. Nå er temperaturen blitt så høy at ellers oppegående folk går rett i fella til de udemokratiske kreftene som vil splitte og polarisere.

En av dem er en ellers dyktig kommentator i Bergens Tidende, Morten Myksvoll. I en følelsesladd kommentar i BT mandag skriver han at «Me treng eit skikkelig oppgjer med Sians rasisme».

Det har han rett i.

Men i stedet for å gjøre nettopp det, så begynner han å relativisere, eller «forstå» de som gikk til angrep på Sian-lederen Lars Thorsen i Bergen på lørdag.

LES OGSÅ: Kraftige sammenstøt under SIAN-demonstrasjon i Bergen

Ifølge Bergens Tidende i emosjonelt modus er nemlig ytringsfrihet og demokrati et altfor vanskelig ideal sånn i det daglige:

«Teorien er enkel: Det skal ikkje koke over. Ein skal ikkje slå meiningsmotstandarar. Det er dei aller, aller fleste einig i», skriver Myksvoll.

Men så kommer relativiseringen:

«Men begge sider er ikkje like ille. (...) Sians rasisme er faktisk verre enn motdemonstrantane. Langt verre.»

Skriver Myksvoll. Deretter krever han at politikere skal sette seg «skikkeleg inn i kor krevjande det er faktisk å halde seg i skinnet når skinnet ditt blir ei målskive.»

«For oss i den kvite majoriteten, er det vanskeleg å forstå korleis det er å bli hata. Det er umogeleg for oss å vite korleis det er når nokon vil kvitte seg med deg på grunn av religionen eller hudfargen din», mener han, og det har han nok rett i.

Men ifølge Myksvoll ville de fleste av oss andre gått opp i liminga lenge før de omtalte ungdommene, fordi vi ikke er vant til å bli dehumanisert på den måten:

«Den moralske peikefingeren blir difor ståande som ein ekstremt privilegert reaksjon, frå ein kvit majoritet som ikkje forstår kor vond, skummel og eksistensiell rasismen er», skriver han.

Å stå på Grunnlovens paragraf 100 om ytringsfrihet er altså en hvit, privilegert reaksjon. At en kommentator i en liberal avis mener dette, er oppsiktsvekkende. Men det er også direkte feil:

Den såkalte «moralske pekefingeren» kommer nemlig ikke først og fremst fra «ein kvit majoritet».

Den kom for eksempel fra de muslimske menighetene på Mortensrud da SIAN hadde demonstrasjon der for en tid tilbake. Og den kom fra de muslimske menighetene og organisasjonene på Furuset da SIAN ville lage kvalm der.

De muslimske organisasjonene, og flere lokalpolitikere, hadde nemlig bevisst valgt en strategi om å forsøke å ignorere SIAN-folkene.

Strategien var å vise hvor få SIAN-tilhengerne egentlig er, og bare la dem stå der i et hjørne på torget og snakke for døve ører.

Derfor ba de muslimske organisasjonene om at deres ungdommer skulle holde seg unna. Det gjorde de også, mange av dem. De fleste militante antirasistene var tilreisende. Vi så hvordan det gikk.

Ja, motdemonstrantene ble sikkert provosert av SIAN-tilhengere som ropte «skyt dem, for faen» og håpefullt meldte at «her blir det krig». Men da var de bare nødt til å svare med samme mynt?

Den «moralske pekefingeren» kommer for eksempel også fra norsk-pakistanske Shakeel Rehman i SSI (Senter for Sekulær Integrering), som skriver dette om antirasistenes oppførsel i Nettavisen tirsdag:

«SIAN sitt hovedbudskap er stigmatisering av muslimer som voldelige på grunn av islam. Med overfallet i Bergen bekreftes SIANs fordommer og stigmatisering, og dermed fare for at fremmedfrykt mot alle muslimer kan øke», skriver han.

LES MER: Muslimer, SIAN og antirasister

Problemet til den velmenende BT-kommentatoren Morten Myksvoll er at han setter opp en feilaktig akse der konflikten liksom skal gå mellom venstre- og høyresiden i norsk politikk, der særlig høyresiden har sviktet og nå må ta «ansvar for å ta avstand fra rasismen».

Men dette er en misvisende analyse.

For aksen går ikke der. Den går mellom de som vil ha bråk, og de som ikke vil ha bråk. De som vil ha bråk utgjøres av en udemokratisk høyreside (SIAN), som delvis næres av og får bekreftelse fra en udemokratisk venstreside (deler av den antirasistiske bevegelsen).

Mens demokratiske krefter i midten, både på høyre- og venstresiden, forsøker å dempe gemyttene og advare mot polariseringen og fuck the police-holdningene som ser ut til å være hentet direkte fra amerikanske gater.

Myksvoll ser ikke, eller anerkjenner ikke, at de voldelige demonstrantene er «nyttige idioter» som bare spiller ballen rett i fanget til SIAN - som jo hevder at de fleste innvandrere er kriminelle. Eller til for eksempel Frp-politiker Sylvi Listhaug, som igjen kan stille seg opp og snakke om «svenske tilstander» - nå også i Bergen.

Men han står også i fare for å spille rollen som «nyttig idiot» selv. Og i den sammenhengen blir det nesten komisk når Myksvoll skriver at debatten om voldsbruken etterpå blir «ei avsporing, der Sians rasisme slepp unna».

Eh, ja?

Men hvem var det igjen, som sto for avsporingen av debatten. Var det de som banket opp SIAN-lederen, eller var det de som reagerte mot voldsbruken etterpå?

Det mest særegne er likevel at Myksvoll framstiller innvandrerungdommene som hjelpeløse ofre. De kan nemlig ikke bedre, de klarer rett og slett ikke å holde seg i skinnet.

Det finnes et begrep for dette, det kalles de små forventningers rasisme:

Innvandrerungdommene er nemlig helt i sine følelsers vold, kan du skjønne. De bare banke opp SIAN-lederen når de blir provosert. Det må alle vi andre - vi som er voksne, velutdannede i majoritetsbefolkningen - bare forstå.

Jeg kan forsikre Morten Myksvoll om at det i alle fall her på Holmlia, hvor jeg sitter på hjemmekontor og skriver, finnes en rekke skarpe, oppegående, velutdannede innvandrerungdommer med atskillig mer avanserte analyser om rasisme, ytringsfrihet og ikkevold enn de han presterer.

Les flere kommentarer av Erik Stephansen

Jeg er ganske sikker på at slike finnes i Bergen også, om Bergens Tidende vil lete. Men Myksvoll går videre:

Ifølge ham er det først og fremst høyresiden som kommer springende og snakker om ytringsfrihet og demokrati hver gang antirasister går over streken for å stoppe SIAN i å framføre budskapet sitt. I stedet burde høyresiden ta klarere avstand fra rasisme.

Men ytringsfrihet er slett ikke noe «høyrestandpunkt». Jeg skulle gjerne hørt hva ledende politikere i Arbeiderpartiet og SV mener om en slik villfarelse. Eller hva de gamle Arbeiderparti-kjempene ville sagt, de som opplevde den dramatiske splittelsen i perioden 1918 - 1923, da de Sovjet-vennlige kommunistene ble kastet ut fra partiet.

Vi kan mene mye ulikt om Arbeiderpartiet i dag. Men at partiet har vært en ledende kraft i oppbyggingen av det norske demokratiet i snart 100 år, helt siden 20-tallet og fram til i dag, tror jeg få historikere vil være uenig i.

Også tidligere sjefredaktør Bjørgulv Braanen i Klassekampen er en av dem som jevnlig forfekter et prinsipielt forsvar for retten til ytringer vi ikke liker.

Han har tidligere referert til hvordan de såkalte antirasime-utdrivelsene ikke fører til mindre rasisme - men tvert om kan forsterke fordommene mot innvandrere. I en nylig kommentar viser han også til Rune Slagstad, en av venstresidens store ideologer, som i en større artikkel i Dag og Tid hudfletter det udemokratiske behovet for å hindre noen i å snakke - eller nekte noen en scene:

«Scenenekt-krav ber bod om ein grunnleggjande mistillit til medborgarane, og ei hybrisprega oppfatning av eiga dømmekraft: Eg, scenenektaren, gjennomskodar kor farleg og potensielt tankekorrumperande bodskapen frå talaren er. Eg er likevel sterkt i tvil om mange av medborgarane gjer det. Derfor bør dei ikkje verte utsette for det farlege tankegodset, det må ikkje få ein scene. Kvifor skal vi ha demokrati om vi tenkjer på denne måten», skriver altså Rune Slagstad.

LES OGSÅ: Om noen brenner Koranen, og ingen bryr seg, har det da skjedd?

Det urovekkende nå er at den grunnleggende udemokratisk tankegangen som Slagstad beskriver, møter forståelse og sympati fra Bergens Tidende, en avis med stolte liberale tradisjoner. De amerikanske gatekampene, med demonstrantene som helter og politiet som skurker, er tydeligvis også kommet hit - til en avis nær deg.

Så kan vi selvsagt forsøke å legge vekk alt som heter ideologi, og bare se rent praktisk på det. Da blir resultatet like ille:

Etter bråket og volden på Furuset og i Bergen framstår SIAN nå som martyrer, og ikke minst: som demokratiets forkjempere mot «mobben». Gratulerer til alle som fikk dem dit.

Og gratulerer til Bergens Tidende som så lettvint kaster sine liberale tradisjoner over bord. Det siste var ironi.

Reklame

Husker du disse to idiotene?

Kommentarer til denne saken