*Nettavisen* Nyheter.

Sjokkregning fra sykehuset: 53.989 kroner

Foto: Arne Ulvund (Aura Avis)

Turan Parwizi (63) har to tunge trusler hengende over seg: En sykehusregning på 53.989 kroner og endelig avslag på søknaden om opphold i Norge.

15.11.12 16:44

SUNNDALSØRA: Fra sofakroken hjemme i Tredalsvegen på Sunndalsøra er det en dypt fortvilt iransk kvinne som sier dette:

– Hvorfor sender de meg en slik regning etter at jeg ble akutt syk i sommer, og hvorfor får jeg ikke bli boende her på Sunndalsøra sammen med mannen min? Jon og familien hans er det eneste jeg har i livet. Hvis de sender meg tilbake til Iran, blir jeg drept. Jeg har ingen der, ingenting, sier Turan Parwizi (63) til Aura Avis.

Mest lest i Nettavisen:

Ble gift med Jon
Turan sitter i sofaen sammen med ektemannen sin, Jon Jenstad (68). De to ble gift i 2009, to år etter at hun flyktet fra Iran i 2007 og kom til asylmottaket på Sunndalsøra, etter et kort opphold ved et mottak i Oslo.

Etter at Turan og Jon ble kjærester og giftet seg, flyttet hun hjem til huset hans på Sunndalsøra. Sammen har de hatt tre gode år der, til tross for at Turan har en svært innfløkt og tyngende asylsøkersak hengende over seg. De snakket med Utlendingsdirektoratet (UDI) før de giftet seg og fikk avklart at det var greit for dem å gifte seg.

I sommer kom ulykkene med to måneders mellomrom: Den 14. mai sendte Utlendingsnemnda (UNE) endelig avslag på Turans søknad om opphold i Norge. I brevet gjorde UNE det klart at fristen for å dra fra landet allerede var ute.

Likevel valgte Turan å bli boende i hjemmet sitt i Tredalsvegen sammen med Jon. Å dra tilbake til Iran var utenkelig, også fordi hun hadde kronisk dårlig helse, med en hjertefeil som på ingen måte ville ha godt av store påkjenninger. Hun hadde dessuten konvertert til kristendommen, og det er ingen god attest å komme tilbake til Iran med.

Innlagt på sykehus
I juli ble Turan akutt syk:

– Jeg var først hos legen her på Sunndalsøra på formiddagen. Utover ettermiddagen ble jeg stadig dårligere. Jeg ble båret inn på legesenteret, og derfra ble jeg sendt med ambulanse til sykehuset i Molde. Jeg mistet bevisstheten på turen, forteller hun.

Det viste seg at Turan hadde lungebetennelse i tillegg til problemene med den kroniske hjertelidelsen, med to hjerteklaffer som ikke fungerer helt som de skal. Hun ble liggende i to uker på sykehuset. På sensommeren frisknet Turan til igjen og hverdagene med ektemannen Jon fikk sitt vante preg tilbake, selv om trusselen om utkastelse fortsatt hang over henne.

Klikk på bildet for å forstørre.

Foto: Arne Ulvund

Regningssjokket
Men det skulle komme et nytt sjokk. Jon forteller:

– For en stund siden fikk vi regningen fra Helse Møre og Romsdal. Den var på nesten 54.000 kroner. Vi trodde ikke det kunne være sant, at det var noe som ikke stemte. Vi hadde ikke tenkt den tanken at et opphold på et offentlig sykehus i Norge kunne føre til økonomisk ruin. Turan ble jo akutt syk, og hva skulle vi gjøre da, bare la henne dø, fordi vi ikke hadde råd til å betale sykehusregningen? Hvorfor var det ingen som sa til oss at dette kunne skje, at vi kanskje måtte betale sjøl?

Denne regningen er ikke den eneste Turan og Jon har betalt fra egen lomme. Fra en plastpose tar Turan fram en tykk bunke med papirer:

– Se her, det er resepter på medisiner. Vi har betalt alt sjøl. Jeg har ikke frikort, jeg har ikke personnummer, ikke pass. Jeg har ingen papirer, og heller ingen rettigheter i det norske samfunnet. Men regningen kan de sende til meg.

Flukten
Turans historie i Norge begynner i 2007. Da står hun en februardag på gata i Oslo og vet ikke hvilken by hun er i og hvilket land hun er kommet til. Hun har rømt fra et liv i Iran som ble uutholdelig og uten håp. Hun har vært gift med en mann som satt i rullestol, de hadde ingen barn. Da mannen døde, ble alt innfløkt og vanskelig:

– Min manns familie truet meg, og de laget falske papirer for å ta fra meg alt jeg eide. En gang prøvde de å drepe meg. Til slutt så jeg ingen annen utvei enn å flykte. Jeg fikk kontakt med en mann som hjalp meg. Men jeg visste ikke hva som kom til å skje, hvor jeg ville havne. Da jeg landet i det nye fremmede landet, visste jeg ikke hvor jeg var, jeg forstod ingen ting.

Turan hadde åpenbart fått kontakt med en menneskesmugler. Han sendte henne til Norge uten pass og noe å leve av. Pass hadde hun aldri hatt, hjemme i Iran var det tilstrekkelig at mannen hadde det.

Turan søkte om asyl i Norge og kom til et mottak i Oslo. Der ble hun boende i tre uker. Hun fortalte sin historie til andre beboere, om truslene fra den avdøde mannens familie. Beboerne rådet henne til å oppgi falskt fornavn og fødselsdato, slik at ikke mannens familie skulle spore henne opp i Norge.

Håp og fortvilelse
Det manglende passet og de falske opplysningene skulle vise seg å bli skjebnesvangert for Turan. De neste årene havnet hun i en sirkelgang som førte henne fra den ene offentlige instansen til den andre. I det ene øyeblikket var det håp, og Touran fikk midlertidig oppholdstillatelse, i det neste så det mørkt ut.

Klikk på bildet for å forstørre.

Foto: Arne Ulvund

Turan mistet etter hvert frykten for at noen kunne ta henne fra Iran, og hun oppgav korrekte opplysninger om navn og fødselsdato til myndighetene. UDI sitter ifølge Turan på disse opplysningene i dag. Hun har også forsøkt å få eget pass fra den iranske ambassaden i Oslo, men foreløpig har formaliteter satt en stopper for det: Hun har fått en kopi av sine korrekte personopplysninger fra UDI, men ambassaden godtar ikke en kopi, det må være originalen. UNE på sin side bruker det manglende passet som sin viktigste begrunnelse for å avslå opphold.

Turan har en advokat i Oslo som hjelper henne med saken. Hun vet ikke om det fører fram. Imens må hun og ektemannen Jon vente. Det blir lange dager og netter:

– Jeg får ikke sove om nettene, det går ut over nervene mine. Jeg trenger Jon, vi trenger hverandre, sier hun.

– Kunne vi ikke få fred nå, vi ber bare om å få være sammen her, sier han.

Følger regelverket
Helse Møre og Romsdal har forståelse for situasjonen til Turan Parwizi, men opplyser at de er pålagt å følge gjeldende bestemmelser i saken.

Arnt Sommerlund er kommunikasjonssjef i Helse Møre og Romsdal. Han viser til bestemmelsene helseforetaket følger i saker som gjelder sykehusbehandling av asylsøkere med avslag.

Regelverket sier at sykehusene uansett er forpliktet til å gi øyeblikkelig helsehjelp også til personer som har fått avslag. Personer som har fått avslag på søknaden, må selv dekke helseutgifter. Det gjelder personer som kommer fra land utenfor EØS-området. Personer innenfor EØS har dekning i henhold til EØS-avtalen.

– I dette tilfellet dreier det seg om en person fra Iran som vi har gitt øyeblikkelig helsehjelp. Etter sykehusoppholdet har vi saksbehandlet denne saken ut fra hennes status som utlending. Og som utlending vil hun i tråd med regelverket måtte ta ansvar for helseutgifter selv, sier Sommerlund.

Forstår familien
Dette er et regelverk helseforetaket er nødt til å følge, understreker Sommerlund:

– Vi forstår at denne familien har kommet i en vanskelig situasjon. Men vi er pålagt å forholde oss til det regelverket som eksisterer og vi må praktisere det. Det betyr at vi sender ut en faktura, purrer hvis den ikke blir betalt og eventuelt sender vi saken til inkasso.

– Hvor strenge er dere på å inndrive pengene i tilfeller som dette?

– Vi behandler disse sakene på vanlig måte. Vi fakturerer slik vi må gjøre til alle utlendinger som oppholder seg i Norge, og ikke kommer inn under det norske trygdesystemet, sier Sommerlund.

Les flere saker fra Aura Avis.

Nettavisen ønsker en åpen og levende debatt.

Her kan du enkelt bidra med din mening.