*Nettavisen* Nyheter.

Friske meninger

Skal jakten på «meningsforbrytere» gå på bekostning av jakten på voldsforbrytere?

Carl Müller Frøland.

- Tiden er moden for en debatt om politiets ressursbruk. Er det virkelig slik at mindre alvorlige lovbrudd prioriteres på bekostning av viktigere kriminalitetsområder? skriver Carl Müller Frøland i denne kronikken.

Hvordan, og hvorfor, prioriteres ulike typer kriminalitet av politiet? spør Carl Müller Frøland.

Av Carl Müller Frøland, idéhistoriker, forfatter og én av to initiativtagere bak oppropet «Fjern Rasismeparagrafen!»

Dette er en kommentar. Det er skribentens holdning som kommer til uttrykk.

I sitt årlige rundskriv for 2019 satte Riksadvokaten søkelyset på «hatefulle og truende ytringer» rettet mot politikere.

Et samfunnsproblem

Slike ytringer ble kalt en trussel mot demokratiet, og fremhevet som et viktig prioriteringsområde for politi og påtalemyndighet. Med utgangspunkt i dette rundskrivet kan man stille følgende spørsmål: Hvordan, og hvorfor, prioriteres ulike typer kriminalitet av politiet?

Hvis det er slik at norske politikere jevnlig mottar trusler om vold (eller annen «straffbar atferd», slik straffeloven § 263 viser til), står vi helt klart overfor et samfunnsproblem.

Les også: Er det straffbart å be en «jævla utlending» om å dra seg hjem til Afrika?

Slike trusler er «egnet til å fremkalle alvorlig frykt» (igjen for å sitere straffeloven § 263). Politikere skal like lite som vanlige samfunnsborgere godta å bli utsatt for rene trusler som i seg selv kan føre til at politikere og andre trekker seg tilbake fra offentligheten.

- Urovekkende

Det er viktig at politiet har kapasitet, det vil si tilstrekkelig ressurser, til etterforskning og straffeforfølgelse i slike tilfeller. Men media har flere ganger meldt om trussel-anmeldelser - til dels fra politikere - som henlegges av politiet «på grunn av manglende kapasitet». Det er urovekkende.

Under SIAN-demonstrasjonen i Bergen maktet ikke politiet å forhindre at flere motdemonstranter trosset sperringene og angrep SIAN-leder Lars Thorsen. Han ble slått til blods og sparket mens han lå bevisstløs på bakken.

I etterkant av demonstrasjonen har politiet pågrepet og siktet en rekke motdemonstranter for vold. Den som slo Thorsen med en stein, har politiet imidlertid ikke lykkes i å finne. Samtidig ettergikk politiet ytringer fremsatt under demonstrasjonen, av blant andre SIANs appellanter, for mulige brudd på straffeloven § 185 om «hatefulle ytringer».

Les også: Dropp straffelovens forbud mot hatefulle ytringer

I skrivende stund er det én person (som ikke holdt appell) som er under etterforskning for et slikt lovbrudd.

Ytringer vs vold

Forut for SIANs demonstrasjon i Oslo en uke senere fortalte byens politimester, Beate Gangås: «Vi vil også ha etterforskere på plass både for å vurdere og dokumentere eventuelle hatefulle ytringer som blir fremsatt, og for å dokumentere vold og skadeverk» (Aftenposten 27. august).

Da demonstrasjonen ble avviklet, utøvet motdemonstranter både vold og skadeverk, som politiet antagelig har valgt å etterforske. Sannsynligvis har også Oslo-politiet, i likhet med sine kolleger i Bergen, gjennomgått ytringer fremsatt av SIANs appellanter.

Angrepet på Thorsen i Bergen kunne ha ført til at han ble drept eller kvestet for livet.

Les også: Jo, det finnes faktisk visse grenser

I Oslo ble SIAN-aktivisten Fanny Bråten sparket så hun gikk i bakken av en pågrepet motdemonstrant som slet seg løs fra politiet. Dessuten maktet motdemonstranter å rive løs stenger fra politigjerdene som de kunne bruke som våpen.

For få ressurser?

Var det satt inn for få politifolk i Bergen til å beskytte demonstrantene? Hvorfor lyktes det ikke å finne ut hvem som først slo Thorsen til blods? Og var gjerdene politiet hadde satt opp i Oslo av så lav kvalitet fordi de var rimelige i innkjøp?

Kort sagt: Bruker politiledelsen tilstrekkelige ressurser på sikring av liv og helse, og på at borgere kan benytte sin grunnlovsfestede ytrings- og demonstrasjonsfrihet?

Både det mangelfulle sikkerhetsopplegget under SIAN-demonstrasjoner og henleggelsene av anmeldte drapstrusler mot politikere gir grunn til mistanke om at politiet ikke i tilstrekkelig grad prioriterer alvorlig kriminalitet.

Les også: Kvinne (70) må i fengsel etter å ha kalt samfunnsdebattant for kakerlakk

Sammenholdt med dette er den erklærte satsningen på bekjempelse av «hatefulle ytringer» mildt sagt forunderlig.

Opptrapping mot hatefulle ytringer

De siste årene har politiet trappet opp innsatsen mot brudd på straffeloven § 185 betraktelig. I en lang rekke saker har politiet tatt ut anmeldelser av antatt «hatefulle ytringer». I tillegg har politiet opprettet en egen «nettpatrulje» som leter etter mulige lovovertredelser av denne typen, samt en ordning for innmelding av «anonyme tips» fra publikum om slike ytringer som oppfattes straffbare.

Politiet har til og med produsert videomateriale med informasjon om «hatefulle ytringer». Det er all grunn til å reagere på denne ressursbruken. Er virkelig bekjempelse av denne typen kriminalitet så viktig at det bør prioriteres økonomisk i en slik grad politiet nå opplagt gjør?

Les også: Mann dømt for hat og trusler mot Hadia Tajik

Grunn til å slå alarm

Når det ikke settes inn nok ressurser for å gi fullgod beskyttelse av demonstranter mot voldsutøvelse eller til å etterforske potensielle drapstrusler (endog rettet mot politikere), er det grunn til å slå alarm.

Men kampen mot «hatefulle ytringer» - som at noen bruker dyrebetegnelser eller andre skjellsord om andre som tilhører en minoritetsgruppe - skal altså satses så tungt på som vi ser i dag?

Satt på spissen: Skal jakten på «meningsforbrytere» gå på bekostning av jakten på voldsforbrytere?

Tiden er moden for en debatt om politiets ressursbruk. Er det virkelig slik at mindre alvorlige lovbrudd prioriteres på bekostning av viktigere kriminalitetsområder?

I så fall har vi å gjøre med et alvorlig samfunnsproblem.

Nettavisen ønsker en åpen og levende debatt.

Her kan du enkelt bidra med din mening.