*Nettavisen* Nyheter.

Fred Heggen

Skal selvmordstallene ned - må psykiatrien rustes opp

Ung mann går på togskinner.

Foto: Illustrasjonsbilde (Getty Images)

Antall selvmord i Norge har nådd et rekordhøyt nivå. 674 personer tok sitt liv i 2018.

I tillegg er det sannsynligvis tilfeller som har unngått å komme med i denne statistikken, fordi dødsfallene feilaktig har blitt rubrisert som ulykker eller uhell.

Noe må gjøres for å snu denne tragiske trenden. Det snakkes om retningslinjer, handlingsplaner og kartlegginger. Vi trenger flere psykologer, helsesøstre og hjelpetelefoner, sier politikerne, som også mener at fokus på psykisk helse må settes allerede i barnehagealder. Dessuten må skolene på banen, og tematisere problemstillingen på riktig måte.

Les også: Sitt ikke alene med selvmordstankene

Har det blitt kortere ventetid?

Mennesker som sliter psykisk, må søke hjelp i tide, er ett av de velmente rådene som til stadighet dukker opp i media. For virkelig å understreke dette budskapet, påstås det at ventetiden for å få profesjonell hjelp har gått ned de siste årene.

Innføringen av pakkeforløpene i psykisk helsevern trekkes i den forbindelse frem som en av årsakene til den påstått forbedrede tilgjengeligheten.

Resultatet av en ringerunde

Stemmer det virkelig at ventetiden for å få time på en psykiatrisk poliklinikk har gått ned? De poliklinikkene jeg kontakter, kan faktisk fortelle at det nok har skjedd en ørliten nedgang i ventetiden.

Selv om de ikke ser noen sikker sammenheng mellom kortere ventetid og innføringen av pakkeforløpene, vil de ikke utelukke at dette byråkratiske pålegget som pakkeforløpene unektelig er, har hatt en skjerpende effekt i fagmiljøene på DPS-nivå.

Er dette noe folk flest merker?

Så kan man jo spørre seg om folk flest opplever at tilgjengeligheten til helsetjenestene på psykiatriske poliklinikker har endret seg i positiv retning.

Fortsatt kan det være noen uker å vente på time, fra inntaksansvarlige fagperson vurderer søknaden om behandling. Og i mange tilfeller kan man kun regne med et begrenset antall terapitimer.

Troverdige forklaringer?

Hvordan forklare den lille nedgangen i ventetid? Bemanningen på DPS-ene har ikke økt. Heller ikke er det noe som tyder på at effektiviteten har endret seg nevneverdig. Fastlegene sender sine henvisninger som før, og behovet for helsehjelp på psykiatriske poliklinikker har heller blitt større.

Les også: Ari Behns tragiske sorti

Det helprivate markedet

Kan ventetiden ha gått ned av andre grunner? Kan én forklaring være det store antallet psykologer og psykiatere som har valgt å forlate det offentlige helsevesenet, for i stedet å starte helprivat praksis, enten for seg selv eller i et gruppefellesskap?

Vi snakker da om et behandlingstilbud helt uten offentlig støtte. Timeprisene ligger vanligvis et sted mellom 1200 og 1600 kroner, og belastes fullt og helt pasientene.

Stort behov for dette tilbudet

Til tross for prisene rapporteres det om lange ventelister, og det kan virke som om behovet for disse tjenestene er umettelig.

Men det sier seg selv at ikke alle har råd til å betale for konsultasjoner hos en helprivat terapeut. Tilbudet gjelder derfor kun for personer med god økonomi. Eller for de med snille og bemidlede foreldre.

Vi har med andre ord fått etablert et klasseskille i psykisk helsevern. De som har mulighet til å kjøpe seg psykisk helsehjelp gjør dét, mens de med trangere privatøkonomi må klare seg uten slik hjelp.

Fortvilte foreldre

Jeg får av og til henvendelser fra kjente eller ukjente mennesker, som i fortvilelse spør meg om jeg vet om en psykolog eller psykiater med driftsavtale, som har mulighet til å ta imot deres respektive sønner. Jeg skriver sønner, fordi samtlige henvendelser jeg har fått, har nemlig handlet om en sønn mellom 20 og 30 år, som sliter psykisk.

Les også: Hva er psykose?

Jeg må innrømme at jeg noen ganger finner disse henvendelsene vanskelig å takle. Og grunnen til det er ikke at jeg ikke ønsker å hjelpe disse menneskene, som alle uttrykker alvorlig bekymring for sin sønns psykiske helse. Nei, grunnen er heller den at jeg føler meg så maktesløs i slike situasjoner.

Lange ventelister

Joda, jeg vet om privatpraktiserende terapeuter med driftsavtale, men jeg vet også at samtlige har ventelister herfra til Månen. Jeg vet derfor at sannsynligvis vil ingen av dem ha mulighet til å gi den hjelpen som nå etterspørres.

De unge mennene vil ganske sikkert få avslag, når de søkes inn. De vil derfor ikke ha annet valg enn å søke hjelp på det helprivate markedet.

Ønsker man at også vanlige folk skal ha et tilbud om psykisk helsehjelp, bør man derfor opprette flere hjemler med driftsavtale for psykologer eller psykiatere. Dette vil gi flere mulighet til å komme i terapi.

Hele psykiatrien må rustes opp

Men det er likevel viktig å ta inn over seg, at ønsker man virkelig å gi et bredt og adekvat behandlingstilbud til mennesker som sliter psykisk, og som kanskje går med selvmordstanker, holder det ikke å øke antallet privatpraktiserende spesialister med driftsavtale.

Kun hvis man samtidig er villig til å ruste opp de delene av psykiatrien som foregår på offentlige institusjoner, vil man kunne ha et håp om å gjøre noe med selvmords-statistikken.

Bærebjelkene må styrkes

Jeg tenker da på de elementene som utgjør bærebjelkene i det psykiske helsevernet; de psykiatriske sykehusene, de distriktspsykiatriske sentrene (DPS), de spesialiserte poliklinikkene, FACT-teamene, rusomsorgen.

Tar vi ikke vare på akuttpsykiatrien eller DPS-ene, ramler psykiatrien sammen som et korthus.

Les også: Langtidspsykiatrien avvikles - hvem skal ta seg av pasientene som trenger tid?

Fortsetter vi å legge ned døgnplasser i samme takt som i dag (omtrent ett hundre sengeplasser forsvinner hvert år), fratar vi psykiatriske pasienter behandlingstilbudet deres for godt.

Uten langtidsplasser vil mennesker med alvorlige, psykiske lidelser, som krever lange behandlingsløp, risikere å bli svingdørspasienter på akuttpsykiatriske avdelinger.

Selvmord blant mennesker med alvorlige psykiske lidelser

Hvert år begås det mange selvmord blant mennesker med alvorlige, psykiske lidelser. Jeg tenker da på sykdommer som schizofreni, bipolar lidelse, alvorlig depresjon eller alvorlige spiseforstyrrelser.

Menneskene som rammes av disse lidelsene, vil i perioder trenge lange opphold på lukkede, psykiatriske sengeposter. Den helsehjelpen de i disse periodene er i behov av, kan aldri gis poliklinisk. Heller ikke kan den gis i en åpen døgnpost på et DPS.

Mennesker med psykose, mani, alvorlig depresjon eller spiseforstyrrelser krever optimal, tverrfaglig behandling på psykiatriske sykehus, som bygningsmessig og bemanningsmessig er kapable til å ta imot disse pasientgruppene.

Flere leger på DPS-ene

I tillegg må de psykiatriske poliklinikkene og de ambulante teamene rustes opp, og det må tilsettes flere leger/ psykiatere. En psykiater er en lege som har spesialisert seg i psykiatri.

Les også: Tvang kan sikre den beste behandlingen

Uten et tilstrekkelig antall leger tilknyttet DPS-ene, kan man heller ikke gi et optimalt behandlingstilbud.

Mange arenaer

Kampen for å redusere antall selvmord i Norge, må føres på mange ulike arenaer samtidig. Mange av forslagene om antatte, selvmordsforebyggende tiltak, som har kommet på bordet, kan absolutt ha noe for seg. Men de vil alle være uten verdi, dersom det ikke samtidig skjer en opprustning av den offentlige psykiatrien.

Kun en robust, offentlig psykiatri vil kunne gi et tilstrekkelig fundament for den tverrfaglige og mangfoldige innsatsen som ligger foran oss, om vi skal klare å snu den selvmordstrenden som herjer i landet vårt i dag.

Nettavisen ønsker en åpen og levende debatt.

Her kan du enkelt bidra med din mening.