Vi skal til en lutfattig, samisk familie som drev en fjellstue i Akkanas ødemark i Finnmark. Vi er i 1974 og fire mil fra Kautokeino. Det er 72 år gamle Per som forteller.

Per er 14 år. Han ligger i sengen og lytter til en samtale mellom faren og en reineier som er på gjennomreise. Når samtalen er over reiser de to mennene seg og tar hverandre i hendene for å besegle en avtale. Broren til Per, som er 16 år gammel, skal få bli med reineieren, tjene hos ham og bli som en sønn i familien. Det er nesten for godt til å være sant. Og gleden, eventyret som venter, gjelder ikke bare broren. Per skal få komme etter og tjene hos reineieren om broren skikker seg vel.

Per blir liggende våken hele natten. Han drømmer om å reise ut i den store verden. Han vil forlate fjellet og ødemarken, se havet, fremmede byer, treffe nye mennesker og starte et nytt liv.

Det skulle komme et brev når tiden var moden. Brevet skulle fortelle at nå kunne Per reise. Hver gang det kom brev til huset var Per spent. Men hver gang ble han skuffet. Måneder ble til et år. Per hadde nær gitt opp håpet om at det skulle komme noe. Men så en dag kommer Pers far med brevet i hånden. Han er alt for spent til å si noe, og kanskje er han også redd for å sende fra seg sønn nummer to. På baksiden av konvolutten er reineierens navn skrevet med store, klumpete bokstaver.

Hele familien er samlet på kjøkkenet når brevet blir åpnet. Det inneholder noen få, stusslige linjer. Reineieren opplyser at Pers bror er død og at han har lagt ut 40 kroner til begravelsen. Han ber om å få tilsendt pengene så fort som mulig. Det er det hele.

Senere kommer det frem at Pers bror hadde fått blindtarmbetennelse. I stedet for å bringe gutten til lege, hadde reineieren hentet en kvakksalver som skjøt en hagelladning i veggen i bua der gutten lå. Det skulle fordrive de onde åndene som hadde søkt tilflukt i guttekroppen.

Jeg leser denne historien i en bok som Thorbjørn Tufte har skrevet om «Per fra Lappoluobal». Det er lett å bli moralsk opprørt, ja rett ut fly forbannet, med tanke på de mange kyniske sjarlataner og bløffmakere som har ødelagt mennesker liv. Det er lett å tenke at slikt skjedde bare før i tida, i riktig gamle dager, da folk ikke visste bedre enn å stole på galskapen. Men så kan man komme til å tenke på prinsesse Märtha Louises kjæreste, sjaman Durek Verrett. Jeg vet dog ikke om sjaman Durek skyter med hagle.