RING: 02060 E-POST: 02060@nettavisen.no
Ønsker du å sende video eller andre dokumenter? Benytt 02060@nettavisen.no
Kontakt oss

Skrekk og gru

(Warner Bros. Interactive)
Sist oppdatert:
«F.E.A.R 2: Project Origin» når ikke opp til den suverene forgjengeren.

(Spillmagasinet): Skytespillet «F.E.A.R», som ble sluppet til PC i 2006 og senere på Xbox 360 og PS3, var et friskt pust da det kom. Utviklerne hos Monolith bød på like doser skrekk og action, og resultatet var en intens, nifs og blodig opplevelse. Blant annet ble en av hovedrollene spilt av en liten og skummel jente ved navn Alma, mens hovedpersonen kunne sakke ned tiden for å ta seg av fiendene på brutale måter.

LES OGSÅ:Hva er blodig, skummelt og genialt? (brukeranmeldelse)

Tam historie

«F.E.A.R 2: Project Origin» begynner rett før der hvor originalen slutter og fortsetter fortellingen om den lille jenta. Hun er nå ute i det fri, grinete og på jakt etter hovedpersonen Michael Becket. Du har som seg hør og bør nok med å overleve, og underveis lærer du mer om Alma og diverse eksperimenter skaperne hennes står bak.

Dessverre er ikke historien like spennende som den høres ut som. I tillegg til å være forutsigbar, fortelles den på en gammeldags og kjedelig måte. Brorparten formidles gjennom dårlig skrevne tekster, noe som føles fryktelig traust etter å ha blitt vant til interaktive mellomsekvenser.

(Artikkelen fortsetter under bildet)

For mye skyting

Et større problem enn historien, er at Monolith har valgt å prioritere skyting fremfor skrekk. Spillet har en uvane for å servere lange kamper mot en tilsynelatende uendelig strøm med spesialsoldater, og føles derfor av og til ensformig.

Heldigvis har utviklerne stort sett klart å beherske seg hva lengden på kampene angår og både våpnene, fiendene og kampmekanikken er helt greie, men blekner sammenlignet med storheter som «Killzone 2» og «Gears of War 2». For eksempel fokuserer «F.E.A.R 2» veldig på at du skal benytte omgivelsene aktivt og søke dekke, men har ikke noe eget system for det. Istedenfor å kunne låse deg fast, må du selv dukke opp og ned bak ting.

Brettene kan heller ikke beskrives som mer enn gjennomsnittlige. Riktignok er de varierte, men tilnærmet samtlige er bygd opp av smale mørke ganger og har en uvane for å være rotete. Ofte er det litt for godt skjult hvordan du skal komme deg videre.

(Artikkelen fortsetter under bildet)

Suveren skrekk

Når Monolith derimot tør la «F.E.A.R 2» være «F.E.A.R», er det forferdlig nifst og helt suverent. Enkelte partier er grusomme, intense, fulle av overraskelser og så skumle at nakkehårene reiser seg. Faktisk er det verdt å kjempe seg gjennom alle de middelmådige kampene for å oppleve skrekkpartiene, eneste som er på samme nivå er hovedkonkurrenten «Dead Space».

Teknisk ligger «Project Origin», lite overraskende resten av anmeldelsen tatt i betraktning, også på det jevne. Grafikken er ikke like detaljert som vi har blitt vant til, men fortsatt helt ok og den gjør nytta si. Det samme gjelder kvaliteten på lyden og musikken.

(Artikkelen fortsetter under bildet)

Midt på treet

«F.E.A.R 2: Project Origin» byr på en tam historie, helt grei grafikk og greie brett og kamper, og fantastiske skrekkpartier. Hvis du er glad i å bli skremt, ferdig med «Dead Space» og på jakt etter et nytt skytespill, er spillet vel verdt en titt. Hvis ikke bør du heller vurdere hovedkonkurrenten eller styre unna.

Les mer om spillet på detaljsiden for «F.E.A.R 2: Project Origin».

49

På forsiden av Spillmagasinetfinner du flere gode saker om spill.

Mest sett siste uken

Lik Nettavisen her og få flere ferske nyheter og friske meninger!

sterke meninger

Nettavisen vil gjerne vite hva du mener om denne saken, og ønsker en frisk debatt i våre kommentarfelt. Vær saklig og respektfull. Les mer om Nettavisens debattregler her.

Gunnar Stavrum
sjefredaktør

comments powered by Disqus

Våre bloggere