RING: 02060 E-POST: 02060@nettavisen.no
Ønsker du å sende video eller andre dokumenter? Benytt 02060@nettavisen.no
Kontakt oss

Skrev selvmordsbrev som 9-åring

(Foto: Line K. Aanes)
Sist oppdatert:
Emma ble mobbet så lenge at hun begynte å kutte seg.

(SIDE2): - Jeg forsøkte aldri å ta selvmord, men å skrive brevet hjalp litt på alle tankene som surret rundt i hodet mitt, sier 19-åringen til Side2.

Da Emma Haugerud flyttet til Norge som 8-åring, begynte hun i 2. klasse på Åsenhagen barneskole på Skedsmokorset, litt utenfor Lillestrøm. Hun ble fort et mobbeoffer og mobbingen foregikk hele barneskolen og fortsatte på ungdomsskolen.

- Allerede da jeg bare var 9 år fant mamma mitt selvmordsbrev som jeg hadde skrevet til familie og venner, sier hun.

- Det mobberne sa om meg gikk sånn inn på meg, og jeg ble fort ensom fordi vennene mine trakk seg unna. Ofte kom jeg på skolen før skolebygningen ble låst opp om morgenen fordi jeg ikke ville støte på mobberne på vei til skolen.

- Det fortalte jeg til sosiallæreren, i tillegg til alle de stygge tingene mobberne sa til meg. Men det var ikke mye hjelp å få der, sier Emma.

Vennene til Emma ville ikke bli innblandet i mobbingen og hun ble derfor alene med de vonde følelsene.

- Følelsen av å ikke være god nok eller pen nok var forferdelig og jeg sammenlignet meg alltid med andre og følte meg som den «stygge andungen». Jeg var veldig lei meg, men skjulte det så godt jeg kunne for alle som ikke visste om det, samtidig som jeg lurte på hvorfor de valgte akkurat meg. Om jeg faktisk var så stygg som de sa, om jeg var så feit som de sa, og om jeg var verdt så lite at akkurat jeg skulle ha det så jævlig.

- Ord som frekventerte hyppig var «Jævla kineser» og «Feiting». Men mye av det de sa har Emma også fortrengt.

Den psykiske smerten til 9-åringen gikk over til en sterk fysisk smerte når mobbingen var på sitt verste.

- Det gjorde virkelig vondt inni meg, jeg kunne kjenne den psykiske smerten langt inn i hjertet, som en fysisk ubehagelig følelse. Jeg unner ikke engang min verste fiende å føle det sånn som jeg gjorde.

Da hun begynte på ungdomsskolen startet hun å kutte seg selv for å føle mindre psykisk smerte.

- Det ble min utvei for å få utløp for alle tankene og følelsene mine. Etter hvert hadde jeg altfor mange følelser og tanker som boblet over, og jeg startet med selvskading. Jeg hadde ingen å prate med om mobbingen så det endte med at selvskading ble min måte å få ut følelsene mine på. Jeg prøvde først en gang for å se om det kunne hjelpe, og det gjorde det.

Les flere saker om mobbing her:

- Jeg hater deg

Hvem er mobberen?

- Ta mobbing på alvor

- Dette er mobbing

(Artikkelen fortsetter under bildet)

Hva hadde jeg gjort feil?
Mor til Emma, Lena Maria Haugerud, oppdaget etter hvert at datteren ikke hadde det særlig bra.

- En dag jeg ryddet rommet hennes oppdaget jeg en bok der hun hadde skrevet ned noen av følelsene sine. Jeg ble redd, maktesløs, og fikk en følelse av at jeg hadde mistet kontrollen.

Som forelder følte hun også skyld fordi hun ikke hadde merket noe.

- Hva hadde jeg gjort feil i oppdragelsen, var det min feil at hun kuttet seg og hadde det vondt? Og hvorfor hadde jeg ikke merket noe?

I den tiden da Emma ble mobbet ville hun ikke snakke med moren sin om det.

- Vi hadde ikke så godt forhold i den tiden jeg ble mobbet, jeg var ofte frustrert og ville ikke være sammen med henne. Nå har vi et godt forhold og prater sammen om det meste, legger Emma til.

Det tok ikke lang tid for Lena-Maria å reagere og kontaktet både skole og helsevesen.

- Dessverre fikk jeg lite hjelp fra helsevesenet hvor jeg møtte stengte dører med forklaringer som at selvskading kunne man for lite om for å kunne uttale seg eller hjelpe meg.

- Ikke godt nok
Også Emma følte at moren var den eneste som tok virkelig tak i problemene hennes.

- Mamma var jo den som tok ordentlig tak i saken. Hun prøvde for harde livet å skaffe psykologhjelp til meg, og sto på sitt selv om det viste seg å være veldig vanskelig fordi jeg ikke var suicidal.

Emma pratet med sosiallæreren på skolen, men både mor og datter følte at de ikke tok tak i problemene.

- Jeg tok kontakt med skolen allerede samme dag husker jeg, men det tilbud vi fikk var at Emma skulle snakke med sosiallæreren hvilket jeg som pårørende ikke følte var godt nok i en såpass alvorlig situasjon. Fastlegen vår henviste oss til barne- og ungdomspsykiatrien (BUP) der vi ble nektet time fordi de hadde for dårlig kapasitet.

- Etter hvert som Emma ble eldre fikk vi henvisning til helsestasjon for ungdom. Men jeg mener at slike problemer skal til spesialisthelsetjenesten, særlig når behandlingstilbudene i første linje ikke strekker til.

Kampen mot systemet var det verste for familien, som hadde det tøft nok fra før av.

- Jeg tok en dag av gangen, men prøvde å holde hodet over vann for å være sterk for Emma. Jeg syns det var vanskelig å hele tiden kjempe mot systemet, fastlege, psykiatrien og få både forståelse og respekt. Jeg følte ofte at det lå en underliggende tolkning fra ulike instanser om at jeg hadde sviktet som mor og at det var grunnen til at Emma holdt på med selvskading. Til slutt ga jeg opp kampen om å overbevise andre og fokuserte på å komme meg gjennom dagene.

Flest jenter
«Ideen» om selvskading fikk Emma fra en film der noen drev med dette. Og Emma er ikke den eneste.

Selv om mørketallene er store så viser undersøkelser at ca. 10 prosent av ungdommer i 15–16 årsalderen har skadet seg selv en eller flere ganger. Det er flere jenter enn gutter, men det ser ikke ut til å være noen forskjell om man vokser opp i en by eller på landet. Det viser tall fra Nasjonalt senter for selvmordsforskning og forebygging (NSSF).

Lena-Maria er daglig leder i Landsforeningen for forebygging av selvskading og selvmord (LFSS) og er utdannet psykiatrisk hjelpepleier. Hun startet foreningen etter å ha vært gjennom den harde kampen sammen med datteren sin.

Tirsdag 01.mars markeres Verdensdagen mot selvskading og for første gang i fjor markerte LSSF dagen i Norge. Også i år markerer landsforeningen dagen med ulike seminarer knyttet til tema selvskading.

TRENGER DU HJELP?

Kontakt fastlege, legesenter eller legevakta i den kommunen der du bor.

Krisetelefoner:

Mental Helse hjelpetelefon: 116 123

Kirkens SOS: 815 33 300

Ring Landsforeningen for forebygging av selvskading og selvmord og prat med noen:

Telefontid: Ma-Fred: 16–19
Alle henvendelser er konfidensielle.
TLF.: 47294975

(Hit kan du også ringe som pårørende)

Røde Kors-telefonen for barn og ungdom
De er voksne som har tid og lyst til å lytte og snakke med deg. De som svarer på telefonen er vant til å snakke med barn og unge. Du kan snakke med dem om alt, enten du er glad, trist, redd, lurer på noe eller du trenger hjelp. Tel: 800 33 321

Det er åpent hver mandag til fredag kl. 14.00 – 20.00.

Hjelpetelefonen for psykisk helse
Denne drives av mental helse, og kan gi deg tips om hvordan du kan komme deg videre.

TLF.: 810 300 30

Hjelpetelefonen er et døgnåpent tilbud til alle som trenger noen å snakke med. De har taushetsplikt og de som kontakter oss kan være anonyme. Tjenesten koster kr 0,20 i minuttet fra fasttelefon.

Mobbing
AFAM, Anonyme Foreldre Av Mobbeofre (ww.afam.no), er en landsdekkende forening som gir bistand til mobbeofre i skolesammenheng. Blir du mobbet og har ingen å snakke med? Ring AFAM – Anonyme foreldre av mobbeofre – mellom klokken 09 og 15 på alle hverdager. På hjemmesiden afam.no kan du gå inn på lenken kontakt og sende en e-post til AFAM.
TELF: 984 55 505

- Slutt med skadingen
Da Emma fikk seg kjæreste sluttet hun å skade seg selv.

- Det var kjæresten min på den tiden som sa «Slutt med selvskadingen, eller mister du meg». Da forsto jeg virkelig hvor forferdelig det var, og at jeg ikke ville påføre meg selv eller mine nære og kjære en slik bekymring og uro. Etter å ha gått i lang tid og trodd at ingen noen gang kom til å ville være sammen med meg ville jeg så klart gjøre alt for å holde på han. Jeg skjønte også at jeg ikke ville at mamma skulle være redd for meg, at jeg var ung og hadde masse jeg ville oppleve!

Nå vil hun gjerne advare andre i samme situasjon.

- Det er ikke verdt det! Det er godt akkurat der og da, men man kan fort bli avhengig og det er ikke morsomt for verken deg selv eller de nærmeste at de må være bekymret for deg hele tiden. Prøv å få hjelp selv om det ikke er noe du vil akkurat nå så prøv å finne styrken til å prate med noen istedenfor å finne veien til selvskadingen.

- Hvis det er vanskelig, så sett deg mål og unn deg noe du liker når du har oppnådd målet ditt. Bruk den tiden du trenger.

Hvis du ikke kjenner noen du kan prate med, vil jeg anbefale å ta kontakt med landsforeningen for forebygging av selvskading og selvmord, der samtalene blir mellom dere og både du/dine pårørende kan få en god samtale fra noen med erfaring. Selvskadere trenger trygghet og vite at de faktisk betyr noe og at de betyr noe for noen.

Emma vil være åpen om sine problemer fordi det på den måten er lettere for selvskaderne å få hjelp hvis fagpersonell og selvskadere ikke er redde for å prate om problemet.

- Jeg synes det er viktig at de som har det vondt ikke føler seg alene, fordi det finnes alltid noen der ute som vil prate med deg uansett hvor ensom du føler deg.

Selv føler Emma at hun har kommet en lang vei siden mobbingen og selvskadingen stoppet.

- Jeg er frisk nå, men det mobberne sa kommer alltid til å sitte i meg, dessverre.

Mest sett siste uken

Lik Nettavisen her og få flere ferske nyheter og friske meninger!

sterke meninger

Nettavisen vil gjerne vite hva du mener om denne saken, og ønsker en frisk debatt i våre kommentarfelt. Vær saklig og respektfull. Les mer om Nettavisens debattregler her.

Gunnar Stavrum
sjefredaktør

comments powered by Disqus

Våre bloggere