RING: 02060 E-POST: 02060@nettavisen.no
Ønsker du å sende video eller andre dokumenter? Benytt 02060@nettavisen.no
Kontakt oss

Slik ble Everest beseiret

Sist oppdatert:
Det tok over hundre år fra de første europeerne fikk kjennskap til Mount Everest, til fjellet ble beseiret. Her er historien.

Fjellet som i dag heter Mount Everest har vært kjent både i Nepal og Tibet i mange hundre år. I Nepal er navnet «Sagarmatha» – «Himmelens gudinne» på sanskrit. I Tibet heter det Chomolungma – «Universets mor».

Faktisk er det ikke mer enn 165 år siden det ble skrevet noe om fjellet første gang. Sir George Everest var generalguvernør i India i perioden 1830-1843, og rapporterte om fjellet i 1841.

I 1848 het det «Topp b», og ble målt til 9908 meter. Målingen ble gjort med kikkert fra 180 km, og det var først i 1852 at Great Trigonmetrical Survey of India fant ut at det virkelig var det høyeste fjellet i verden. Før dette var det Kangchenjunga (i dag målt til 8.586 moh) som var regnet som verdens høyeste.

Korrekt målt
I 1856 ble fjellet målt til noenlunde korrekt høyde. Andrew Waugh målte det til 8.840 meter. 24 år etter de første skriftlige kildene– altså i 1865 - fikk fjellet det nåværende navnet - «Mount Everest». Navnet ble gitt som en hyllest til Sir George Everest.

Rundt århundreskiftet var engelskmennene bekymret over den økte russiske innflytelsen i Himalaya-regionen. Og da i særdeleshet i Tibet. Det medførte at den visekongen (egentlig stattholderen) i India, Lord Curzon, i 1903 sendte Sir Francis Younghusband for å prøve å forhandle om grenser og handel.

Dette ble fullstendig avvist av tibetanerne, noe som medførte at den britiske armeen ble sendt til Tibets hovedstad Lhasa. Dalai Lama måtte flykte til Mongolia, og en avtale ble signert i september 1904.

Det samme året fotograferte J. Claude White som var i Francis Younghusbands tjeneste, østsiden av Mount Everest. Det gjorde han i en avstand av rundt 150 kilometer fra Kampa Dzong. Selv om bildet ikke var det første som var tatt av Everest, så var det det første som viste detaljer fra fjellet.

Kartla området
I 1907 fikk Natha Singh – medlem av den britisk-indiske landmålerenheten – tillatelse til å gå inn i Everestregionen fra Nepalsiden. Han kartla da hele Dudh Kosi-dalen, helt opp til enden av Khumbu-isbreen.

Siden utlendinger ikke hadde lov til å reise inn i Tibet, måtte Kaptein John Noel reise under forkledning, da han i 1913 forsøkte å finne den enkleste veien til Mount Everest. Han kom seg rundt 100 kilometer fra målet, men der ble han stoppet av en fjellkjede som ikke var avtegnet på hans mangelfulle kart.

Noel klarte imidlertid å observere de øverste 300 meterne på fjellet, som da viste seg i tåkebankene.

Først i 1920 ble Tibet åpnet for utlendinger – etter at den politiske situasjonen i området ble vurdert til å være noenlunde stabil. Det medførte at The Royal Geographic Society og the Alpine Club hadde et fellesmøte for å diskutere hvordan man skulle gå fram for å få til en Mount Everestekspedisjon.

Rekognosering
På dette tidspunktet var både Nord- og Sydpolen beseiret, og da sto Everest for tur.

Francis Younghusband klarte å etablere The Mount Everest Committee, og planen var å sende av gårde en rekognoseringsekspedisjon det påfølgende året – for så å satse på en stor topp-ekspedisjon i 1922.

På den tiden var britene fortsatt oppsatt på å la imperiet vokse. Derfor lå denne type ekspedisjoner under arméen. Oberstløytnant Charles Howard-Bury ledet en rekognoseringsekspedisjon til fjellet i 1921. Med i følget var den senere legendariske George Leigh Mallory.

Han var førstemann til å komme seg opp til Nordpasset (7.050 moh), sammen med Guy Bollock.

Samme ruta
Året etter var det brigadegeneral C.G. Bruce som ledet en ny britisk ekspedisjon til Mount Everest. De fulgte den samme ruta som 1921-ekspedisjonene. Nå hadde også Mallory fått med seg George Finch, Geoffrey Bruce, Henry Morshead, Edward Norton, Howard Somervell og John Noel. Sistnevnte som ekspedisjonens filmfotograf.

22. mai gjorde Mallory, Norton, Somervell og Morshead det første forsøket. De klarte å komme seg opp til 8.170 meter på nordryggen.

Dagen etter klarte George Finch og Geoffrey Bruce å komme seg opp til 8.320 meter – ved hjelp av oksygen. 7. juni ledet George Mallory en tredje gruppe som skulle forsøke seg på toppen. Dessverre ble sju sherpaer drept i et snøskred nedenfor Nordpasset. De første kjente dødsfallene på Everest var et faktum.

I 1923 var det ingen britisk ekspedisjon til fjellet. Men på en USA-turne, falt George Mallorys udødelige ord, da han ble spurt om hvorfor han ville klatre Everest: «Because it`s there!» - fordi det er der.

Norton ledet
Det påfølgende året reiste på ny en stor britisk ekspedisjon til nordsiden av Mount Everest. Kanskje den mest berømte ekspedisonen til fjellet noen gang. Oberstløytnant Edward Norton var leder for ekspedisjoen, siden C.G.Bruce måtte melde avbud på grunn av malaria.

Som følge av det, rykket George Mallory opp som klatreleder. Bruce, Somervell og Noel var igjen fra 1922-ekspedisjonen, mens Noel E. Odell og Andrew Comyn Irvine var nykommere. Sistnevnte skulle være med å skape historie i løpet av ekspedisjonen.

Lenge var været veldig dårlig på nordsiden. Den 4. juni hadde man klart å etablere en serie med camp`er – helt opp til Camp 6 på 8.140 meter. Norton og Somervell gjorde et forsøk på å nå toppen den dagen – uten bruk av oksygen.

De fulgte en diagonal linje på nordveggen opp mot «The great coluir». Somervell ga opp og måtte snu på omtrent 8.500 meter. Mens Norton gikk ytterligere opp mot toppen av renna – som senere fikk navn etter ham.

Var Mallory på toppen?
Han måtte stoppe opp i 8.570 meter omtrent der Thomas Olsson i 2006 falt i døden. Det skulle for øvrig gå 29 år før noen kom seg høyere på noe fjell enn det Edward Norton presterte 4. juni 1924.

Fire dager senere startet toppforsøket som er omspunnet av mystikk. George Mallory og Andrew Irvine la i vei mot toppen, medbringende Irvines modifiserte oksygenapparater.

Noel Odell klatret et stykke etter de to, for eventuelt å assistere dem. Klokken 12.50 lokal tid den 8. juni letter skydekket litt, og da fikk Odell se et glimt av de to på vei opp en stor «steinskrent» på Nordøstryggen, over hodet på seg.

Ifølge Odell var de litt bak skjema, men var i fint driv. Det skulle vise seg at Mallory og Irvine var de første av mange klatrere som gikk mot toppen for seint på dagen.

Oprinnelig mente Odell at han trodde han så de to på vei opp «Second Step», men senere endret han uttalelsene sine til å gjelde «First Step». Det gjorde han først da han ble fortalt av andre klatrere hvor vanskelig «Second Step» var å komme seg opp.

Mallory og Irwine ble aldri mer sett i live. Spekulasjonene går fortsatt høyt omkring hva som senere skjedde med de to. Enkelte hevder hardnakket at Mallory klarte å komme seg opp på toppen – men omkom senere under nedstigningen. Andre avviser dette fullstendig.

Fant isøksen
I 1933 ble Andrew Irvines isøks funnet i 8440 meters høyde – oppe på nordøstkammen. Øksa lå rundt 200 meter øst for «First Step». Eric Simonsons ekspedisjon i 1999 for å finne Mallory og Irwine, oppdaget en oksygenflaske rett ved foten av «First Step». Den viste seg å tilhøre de to.

Rett etterpå fant ekspedisjonen liket etter George Leigh Mallory på den såkalte snøterrassen i 8150 meters høyde, rett nedenfor nordøstkammen. Liket lå omtrent rett nedenfor stedet der isøksen ble funnet.

Men det er ikke noen gang funnet noe håndfast bevis på at Mallory skal ha vært på toppen. Det er i det hele tatt ikke funnet ett eneste bevis på at de to skal ha vært på oversiden av «Second Step».

Etter dødsfallene i 1924, skulle det gå ni år før en ny ekspedisjon ble sendt til Mount Everest. Men allerede i 1931 ble The Mount Everest Committee reetablert. Dette som et resultat av at amerikanske og kinesiske klatrere hadde skaffet seg masse høydeerfaring på Kangchenjunga. Komiteen startet da undersøkelser om det var mulig at Dalai Lama ville gi en litt motvillig tillatelse, slik at de fredelige relasjonene ikke skulle bli brutt.

1933 startet med at to fly fra British Westland fløy over toppen av Everest. Starten gikk fra Purneah, India. Men man mislyktes i å ta bilder av toppen, i og med at fotografen svimte av på grunn av oksygenmangel!

Fant gammel camp
Utover våren etablerte den fjerde britiske ekspedisjonen seg på fjellet – ledet av Hugh Ruttledge. Klatrelaget besto nå av Jack Longland, Frank Smythe, Eric Shipton, P. Wyn Harris og L.R. Wager. I tillegg hadde de med seg et meget sterkt lag av sherpaer.

Teamet etablerte Camp 6 i 8320 meters høyde, selv om sherpaene ville legge campen enda høyere opp på fjellet – ved foten av «First Step». Men heldigvis snudde de i tide, for gruppa ble overrasket av en snowstorm.

Hugh Longland lykkes i å få sherpaene ned fra fjellet. På veien ned oppdaget de 1924-ekspedisjonens høydecamp. De fant også en lommelykt, som imponerende nok fungerte fortsatt!

I slutten av mai ville Wyn Harris og Wager forsøke seg på å nå toppen uten bruk av oksygen. Planen var å rekognosere Mallorys rute over ryggen. Skulle det vise seg å være umulig, ville de i stedet prøve seg på Nortons Great Couloir.

Tidlig på toppforsøket fant de Irwines isøks. De fortsatte videre rett på nedsiden av nordøstryggen. Men de kom seg ikke opp på ryggen via en trang renne på nedsiden av Second Step. De burde ha gått opp en renne rett etter «First Step», men den fant de altså ikke.

I stedet fortsatte de traverseringa langs fjellsiden inn i Gread Couloir, og helt opp til punktet som Edward Norton nådde ni år tidligere. Der måtte de snu.

Uten suksess
Et par dager senere forsøkte Eric Shipton og Frank Smythe seg uten oksygen. De tilbragte to døgn i dødssonen for å vente på bedre vær. De gikk omtrent i kompisenes fotspor opp til «First Step». Men rett etter det måtte Shipton gi seg, og Smythe fortsatte alene.

Frank Smythe traverserte også over til Great Couloir og opp til det samme punktet som Norton, Harris og Wager nådde. Dermed endte 1933-ekspedisjonen uten suksess den også.

Året etter forsøkte den eksentriske Maurice Wilson seg på å soloklatre Everest – totalt uten høyde- eller klatreerfaring. Han hadde sin Base Camp ved foten av Nordpasset. Der bad han sherpaene sine å vente på ham i ti dager. Etter det kunne de bare dra sin vei.

Sherpaene så aldri noe mer til Wilson – og returnerte til Darjeeling, hvor Tenzing Norgay senere fortalte at han hadde sett sherpaene med mye penger.

Senere ble Wilsons lik funnet rett under Nordpasset i omtrent 6400 meters høyde. Han satt da i restene av teltet sitt, tydeligvis i ferd med å ta av seg støvlene. Ingen vet hvor høyt opp på fjellet han kom seg.

Maurice Wilson ble begravet i en bresprekk. Periodevis dukker deler av liket opp langs østre Rongbuk-breen, ettersom breen vandrer nedover.

Tenzings første
I 1935 forsøkte en liten britisk ekspedisjon, ledet av Eric Shipton seg pånytt. Med i ekspedisjonen var det en ung sherpabærer med navn Tenzing Norgay. Han skulle bli udødelig 18 år seinere. Ekspedisjonen konsentrerte seg på kartlegging og utforsking av regionen.

Først i monsuntiden nådde de Rongbuk, og da var det umulig å klarte fjellet på grunn av all snøen. Imidlertid sjekket de ut mulighetene for klatring etter monsuntiden – og lagde en base på nedsiden av Nordpasset. De fant også Maurice Wilsons lik.

Hugh Rutterledge returnerte til Mount Everest I 1936. Han hadde med seg veteranene Frank Smythe, Eric Shipton, P. Wyn Harris, E.G.H. Kempson, Dr. C.B.M. Warren, og E.H.L. Wigram, i tillegg til nykommerne P.R. Oliver og J.M.L. Gavin. Tenzing Norgay var også med blant sherpaene.

For første gang ble også en lettvektsradio tatt med på ekspedisjonen. Men alle toppforsøk ble stoppet, da monsunen satte inn allerede den 25. mai. Interessant nok var det bare rekognoseringsekspedisjonene i 1921 og 1935 som opplevde at monsunen satte inn seint – langt inn i juni.

Tenizing Norgay returnerte til Everest for tredje gang I 1938. Da var det Bill Tillman som ledet den syvende britiske ekspedisjonen. Til tross for at dette var en noe mindre påkostet ekspedisjon, ble Tillman overbevist om å ta med fire oksygensett.

Tidlig ute
Eric Shipton, Frank Smythe, C.B.M. Warren, P. Floyd, P.R. Oliver, og 47-årige Noel Odell – som altså var med i 1924.

For å unngå en eventuell tidlig monsun, reiste ekspedisjonen til Rongbuk allerede tidlig i april. Til deres overraskelse var fjellet fritt for vintersnøen allerede 6. april. Tre uker senere var Camp 3 etablert under Nordpasset, men kulda og sykdom tvang dem til retrett. Og når de returnerte til Everest ytterligere en uke senere, hadde allerede monsunen satt inn – og Everest var igjen dekket av snø.

Likevel tvang de seg oppover fjellet – og etablerte Camp 6 i 8290 meters høyde. To forsøk på å nå toppen ble gjort – av henholdsvis Smythe og Shipton, samt Tillman og Lloyd. Men begge måtte gi opp ganske fort.

Uansett så beviste de at den relativt liten ekspedisjon var i stand til å få klatrere i posisjon til et seriøst toppforsøk.

Den andre verdenskrig stoppet alle forsøk på å klatre verdens høyeste fjell. Og i de første etterkrigsårene var samfunnsoppbygging prioriterte oppgaver.

Ulovlig forsøk
Men i 1947 forsøkte den kanadiskfødte briten Earl Denman seg på et ulovlig klatreforsøk fra nordsiden. Han hadde med seg sherpaene Ang Dawa og Tenzing Norgay.

Etter nesten å ha blitt arrestert av tibetanske myndigheter, klarte de tre å komme seg til Rongbuk kloster. Til tross for Denmans ubrukelige utstyr og en grusom kulde, klarte de tre å ta seg til foten av Nordpasset. Men i svært svekket tilstand. Der innså de nederlaget og returnerte. På grunn av utslitte støvler måtte Denman gå deler av veien tilbake til Darjeeling barbeint! Utrolig nok tok rundturen fra Darjeeling til Everest og tilbake bare fem uker til fots. Strekningen er på rundt 1000 kilometer.

I oktober 1950 invaderte Kina Tibet – og dermed ble det forbudt å klarte Mount Everest fra nordsiden.

Men på sydsiden skjedde det en palassrevolusjon som gjorde at Rana-familien bla kastet fra den Nepalske tronen. Det medførte igjen at Nepal åpnet for klatring fra sydsiden av Everest.

Tok feil
Dermed ble det arrangert en engelsk-amerikansk rekognoseringsekspedisjon fra Nepal-siden, der Charles Houston var leder. Gruppa tok seg opp Khumbudalen og opp til isfallet. Bill Tilman konkluderte der med at ruta opp gjennom Western Cwm ikke var farbar.

Det skulle vise seg å være feil.

I 1951 forsøkte dansken Klaus Becker-Larsen seg uten å få de nødvendige godkjenninger fra Nepal. Han forsøkte seg via den vante nord-ruten – men med anmarsj fra Nepal-siden.

Sammen med en del sherpaer, forsøkte han å krysse over til Tibet, via Lho La-passet. Larsen kom bare halvveis, da han måtte snu pågrunn av steinsprang – og totalt mangel på erfaring. Han hadde ikke holdt i en isøks før engang. I stedet krysset han ved Nampa La,og nådde Rongbuk-klostret.

Et par dager senere forsøkte han seg på å klatre opp nordpasset – men måtte gi seg der også. Fornuftig nok ga han opp helt – og returnerte til Nepal.

Det samme året sendte britene en ny rekognoseringsekspedisjon fra The Alpine Club og Royal Geographic Society. Denne ble ledet av Eric Shipton – og ble lagt til etter monsuntiden. M.P. Ward, T. Bourdillon, W.H. Murray, i tillegg til New Zealanderne Edmund Hillary og H. Riddiford var med.

Isfallet
De kom seg opp til Khumbu-isfallet, tross oppsvulmede elver etter alt regnet. Ekspedisjonen gikk et stykke oppover fjellet Pumori. Og derfra kunne de observere hele ruta opp til Sydpasset (7925 moh). De mente den lot seg forsere. Litt senere tok de seg nesten helt opp isfallet, før de snudde.

I 1952 gjorde en sveitsisk ekspedisjon, ledet av Dr. E. Wyss-Dunant et forsøk. Han hadde med seg klatrerne G. Chevalley, R. Lambert, R. Dittert, L. Flory, R. Aubert, A. Roch, J. Asper, E. Hofstetter. Tenzing Norgay var leder for sherpaene – såkalt Sirdar.

Sveitserne gikk opp Geneva Spur og etablerte Camp 6 i Sydpasset.

The party ascends the Geneva Spur and places Camp VI on the South Col. Videre klarte de å etablere Camp 7 i omlag 8382 meters høyde. Tenzing Norgay og Raymond Lambert tilbragte natten i campen – uten soveposer og varmeovn. På morgenen gjorde de et toppstøt med oksygen – men måtte snu rett under Sydtoppen. De kom seg opp til 8.595 meters høyde, og slo Nortos tidligere høyderekord med fattige 25 meter. Den rekorden sto altså i nesten 30 år.

Etter monsunen gjorde sveitserne et nytt forsøk. Denne gangen var G. Chevalley leder – med klatrerne R. Lambert, E. Reiss, J. Buzio, A. Spohel, G. Gross, og N.G. Dyhrenfurth. Igjen var Tenzing Norgay Sirdar.

Denne gangen droppet de Geneva Spur – og gikk direkte på Lhotseveggen. Dessverre ble denne ekspedisjonen forfulgt av uhell. Sherpaen Mingma Dorje ble drept av fallende isblokker i Lhotseveggen. Faktisk det første dødsfallet på Everest siden Maurice Wilson 20 år tidligere.

Mystisk ekspedisjon
Ekspedisjonen klarte å etablere camp i Sydpasset, men vinterenes tidlige anmarsj, stoppet alle toppforsøk. Uansett så dannet ekspedisjonen grunnlaget for det som skulle komme i 1953.

I den kalde krigens skygge, gikk det rykter om at russerne skulle forsøke seg fra nordsiden – på høsten 1952. Dr. Pawel Datschnolian skulle ha ledet denne ekspedisjonen. Det skal fines rapporter som sier at russerne forlot Moskva den 16. oktober, og plasserte camp 7 på 8170 meter på Tibetsiden av fjellet, før seks klatrere – inklusive Datschnolian forsvant sporløst.

Russerne – som var ute etter en propagandaseier – har siden benektet all kjennskap til ekspedisojnen. Heller ikke kineserne har nevnt den.

Men.

Interessant nok så sier tibetaneren Gonbu (Gonpa) – som var med den vellykkede kinesiske ekspedisjonen i 1960 – at de fant restene av an «mystisk camp» på 8.500 meters høyde på nordryggen. Siden denne var over «Det gule båndet», kan den ikke ha vært etablert av noen av de britiske førkrigs-ekspedisjonene...

Endelig toppen
Så skulle det endelig lykkes i å beseire verdens høyeste fjell. Det skjedde på våren i 1953.

En britisk ekspedisjon, ledet av oberst John Hunt – lyktes til slutt. Han hadde med seg klatrerne Dr. R.C. Evans, G. Band, T. Bourdillon, A. Gregory, Edmund Hillary, W.G. Lowe, C. Noyce, M.P. Ward, M. Westmacott, og C.G. Wylie.

Sjefssherpa var igjen Tenzing Norgay. 22. april hadde de kommet seg igjennom isfallet, og etablert camp 6 ved foten av Lhotseveggen. Etter en lengre pause kom man seg opp veggen, via den samme ruta som sveitserne fant året i forvegen.

Den 26. mai gjorde Evans og Bourdillon seg fra Sydpasset – ved hjelp av oksygen. Samme dag ledet Hunt en gruppe sherpaer fra Sydpasset for å etablere camp 9 på sydøstryggen – for å hjelpe den andre toppgruppa, bestående av Hillary og Norgay.

Evans og Bourdillon kom seg opp på Sydtoppen på 8770 meters høyde rundt klokka ett på dagen. Men de var nødt til å snu på grunn av mangel på oksygen, sterk vind – og at klokka var blitt for mye på dagen.

Forsøk nummer to
Tre dager senere – 29. mai var det klart for toppforsøk nummer to. Tenzing og Hillary forlot camp 9 i 8500 meters høyde rundt klokka 06.30 på morgenen. De var på Sydtoppen rundt klokka 09.00.

Etter å ha forsert den 12 meter høye Hillary Step – 8.810 meters høyde, nådde de toppen klokken 11.30. Den siste av de store geografiske utfordringene på jorden var beseiret.

Da de kom seg ned til Sydpasset, ble de møtt av George Lowe – og Hillary utbrøt:

«Well, George, we knocked the bastard off!».

De senere årene fulgte en bitter krangel om hvem som egentlig var først på toppen - Hillary eller Tenzing. Britene ville gjerne at deres «mann» var først. Mens nepaleserne ville plassere sin «mann» som førstemann på verdens høyeste fjell.

De eneste som ikke kranglet var Hillary og Tenzing selv. De har i alle år hevdet at de var «omtrent» likt oppe. Selv om det faktisk fremkommer i Hillarys biografi at han i realiteten var et par steg foran. Men for Edmund Hillary var de sammen om toppstøtet.

Mest sett siste uken

Lik Nettavisen her og få flere ferske nyheter og friske meninger!

Våre bloggere