Gå til sidens hovedinnhold

Slik blir du gammel med glede

Turid er fotpleier, 70 år og har ingen planer om å pensjonere seg. Mange av kundene er eldre enn henne.

En gang i året kommer en av kundene og plukker opp Turid i taxi. De kjører til en restaurant som ligger et godt stykke utenfor byen. Damene drikker champagne, spiser middag og feirer livet. Etterpå er de på en snurr og kjører fornøyd taxi hjem igjen. Turids kunde tar hele regningen.

Disse årene som kommer krypende og legger seg som sprekker og skrukker i huden, som bøyer ryggen, setter knirk i knærne og drømmer på vent. Denne tiden som kom mye fortere enn du kanskje trodde, som gnagde seg inn til der det meste ble annerledes, kanskje med sorg, savn og smerter, kanskje til fortvilelse, men likevel, selv om mye går saktere, mer omstendelig og vanskeligere, er dette et liv som det er verdt å glede seg til.

Til kroppens mange unevnelige plager fins det god hjelp. En av dem er fotpleie. Jeg betaler 900 kroner for en behandling. Slik jeg ser det er det 500 kroner for fotpleien og 400 kroner for å få lov til å sitte i nær en time og lytte til Turids livsglede, alle historiene som er samlet gjennom 70 år, der hun har vært høyt og lavt i sitt eget og andres liv.

Turids fag er skjønnhet. Hun angriper dette fra både utsiden og innsiden. På utsiden er det ting som skal klippes, skjæres, poleres, renses, renoveres og hva det nå er hun ikke gjør. På innsiden er det en omsorg for hvordan du har det, et spørsmål eller to som følger opp samtalen fra sist, som lett blir svært personlig, og som vi alle trenger.

Det er ikke alle forunt å få tilgang til slike bra damer som Turid. Jeg har en annen også som heter Unni. Nylig skulle Unni gå av med pensjon. Da måtte jeg holde tale. Jeg sa følgende:

Unni og jeg har sittet her i kantinen og spist lunsj sammen siden 1900-tallet. Vi har sett Norge vokse frem som selvstendig nasjon. Vi satt her da internett ble tatt i bruk. Vi satt her da TV2 ble startet. Vi satt her da formuesskatten ble foreslått fjernet.

Vi har sett tider komme. Vi har sett tider gå. Vi har sett hvordan Norge er blitt bygget. Oljealderen som kom og gikk. Alle disse dagene i næringslivets tjeneste. Ikke skjønte vel vi at det var selveste livet.

Unni og jeg kommer fra en tid da NHO hadde egen frisør og tannlege her på huset. De holdt til omtrent der møtesalen Sinnataggen ligger nå. Hvis man lurte på noe i næringspolitikken kunne man bare stikke innom frisøren. Han mente noe om det meste. Han røkte, mens han klippet håret mitt. På veggen hadde han plakater fra 50-tallet. De viste bilder av flotte herrer som lignet på Harry Klein i Derrick og som drakk whisky og spilte kort, mens de var pene på håret, stivet opp med masse hårspray.

Unni og jeg kommer fra en tid da det var lov å røyke i kantina. Unni arrangerte røykeavvenningskurs. På kurset lå jeg på gulvet ved siden av en landsforeningsdirektør som også hadde lyst til å slutte å røyke. Vi lå med øynene lukket og skulle tenke på noe annet enn sigaretter. Unni anbefalte oss å tenke på noe som kunne avlede oppmerksomheten. Så hørte jeg denne landsforeningsdirektøren ved min side si: - Jeg tenker på revidert statsbudsjett, men det hjelper ikke noe særlig.

Unni er glad i å reise. For et par år siden dro hun sammen med sin mann for å kjøre bil Finnmark. I Kirkenes gikk hun inn i en bokhandel og spurte om de hadde et kart. Jenta i bokhandelen lette gjennom kartene. Hun lette lenge og vel. Til slutt ga hun et kart til Unni.

- Men dette er jo et kart over Finland, sa Unni.
- Kan du ikke bruk det da, sa jenta.

Unni har fortalt meg mange historier som dette. Det er en av grunnene til at jeg har skrevet så mange petiter i Nettavisen. At hun nå skal bli pensjonist er helt uutholdelig å tenke på. Jeg mister en av de morsomste damene i NHO. Det er veldig leit. Men jeg vil takke for følget, Unni. Det har vært helt strålende.

Kommentarer til denne saken