Gå til sidens hovedinnhold

Slik skal du få ny tillit til journalistene

Norske medier jobber nå på høygir for å rette opp igjen tilliten etter VG-skandalen.

BERGEN: Jeg har et eget forslag om det, mer om det lenger nede. Aller først:

Mange har fått med seg at et utvalg i Norsk Presseforbund under ledelse av Sven Egil Omdal skal undersøke hva som må gjøres etter VGs mye omtalte behandling av Giske-saken og Sofie (27).

I formiddag var det også tema for en av debattene på Mediedagene i Bergen, hvor VG-redaktør Gard Steiro igjen måtte svare for seg foran norske medieledere.

Les også

VG i ny storm etter Sofies klage

I selve debatten kom det ikke fram mye nytt, bortsett fra Omdals utsagn om at det antakelig vil bli behov for å endre Vær Varsom-plakaten.

Og i pressekretser har debatten gått høyt helt siden TV 2s banebrytende intervju med Sofie (27) for over en måned siden.

Utvalget skal se både på håndteringen av ulike kilder, sitatpraksisen - og ikke minst den problematiske bruken av anonyme kilder. I tilfellet Sofie er selvsagt VGs håndtering av henne avgjørende, mens i Giske-saken generelt har ofte bruken av de anonyme kildene stått helt sentralt for å "drive" saken fremover.

Siden dette er et generelt fenomen i norsk politisk journalistikk, særlig i VG, vil dette kunne bli det mest sentrale spørsmålet for utvalget, som foruten Omdal består av tidligere PFU-medlem Eva Sannum og journalistene Anki Gerhardsen og Simen Sætre.

Og på en debatt i regi av Oslo Redaktørforening om nettstedet Faktisk.no i mars foreslo jeg (litt på spøk) et nytt arbeidsområde for de ivrige faktasjekkerne:

I stedet for å vikle seg inn i småsaker, kunne de gå etter den problematiske bruken av anonyme kilder. Hver gang for eksempel VG brukte en anonym kilde til å karakterisere stemningen i et parti foran landsmøtet, kunne Faktisk.no rykke ut og gjøre leserne oppmerksomme på at denne artikkelen kan vi faktisk ikke stole fullt og helt på, fordi vi ikke vet hvem som står bak.

Les også

En presseskandale av dimensjoner

Forslaget var ikke gjennomtenkt. For det ville være enda bedre om redaksjonene selv måtte komme med en slik varedeklarasjon til leseren, et sentralt sted i teksten:

De skal selvsagt ikke røpe hvem kilden er, men enkelt fortelle om det dreier seg om en eller flere kilder. Om det kan være ledd i en maktkamp, eller om kildene på annen måte kan ha interesse av at opplysningene kommer ut. Og om sjefredaktøren vet hvem kilden er.

Du har kanskje fått med deg filmen Alle presidentens menn om Watergate-saken - som alle journalister i hele verden har sett både en og to ganger. Her kommer de strenge amerikanske kravene fram, for å kunne bruke anonyme kilder. De må være minst to, og de må være uavhengige av hverandre. Og sjefredaktøren skal kjenne deres identitet.

Så strenge trenger ikke norske medier å være. Men bare den enkle opplysningsplikten ville antakelig være nok til å kjøle ned bruken av anonyme kilder vesentlig.

Det vil også styrke tilliten til norsk journalistikk, fordi vi alle vil ha et bedre grunnlag for å avgjøre om vi kan stole på det vi nettopp har lest i en spennende eller interessant artikkel.

Jeg foreslår derfor at et punkt om dette blir tatt inn i en revisjon av Vær Varsom-plakaten.

Kommentarer til denne saken