RING: 02060 E-POST: 02060@nettavisen.no
Ønsker du å sende video eller andre dokumenter? Benytt 02060@nettavisen.no
Kontakt oss

Slik var Gunnars siste timer på Grini

Brevet fra sykepleieren: Dette brevet fikk Gunnar Hanssens far etter krigen.
Brevet fra sykepleieren: Dette brevet fikk Gunnar Hanssens far etter krigen. Foto: Elisabeth Johansen (Romerikes Blad)
Sist oppdatert:
En sykepleier på Grini skrev brev til Einar Hanssen om sønnens siste timer før han ble skutt.

(RB.NO): Den mannlig overpleieren Ola Hegerberg snakket med Gunnar Hanssen timene før han ble kjørt til Trandum og skutt, skriver Romerikes Blad.

I 1947 skrev lørenskogingen brev til Einar Hanssen om hva som skjedde før sønnen hans ble kjørt fra Grini til Trandum:

SE RB-DOKUMENTAREN: Her ble 194 menn henrettet

Kjære dem!

Takk for brevet, som jeg fikk i går. Ja, jeg snakket med Gunnar like før han ble ført ut i dødsbilen, og jeg så da de ble ført inn i bilene og kjørt bort. Om kvelden ved 23 tida blev Gunnar og kameratene hans som skulle skytes, ført inn på en celle rett under legekontoret. Jeg pleide sitte der og arbeide om kveldene. Jeg var overpleier, og tyskerne var vant til å se mig i arbeid på alle døgnets tider, og her på legekontoret satt jeg og førte journalene. De ante ikke at jeg var i forbindelse med de dødsdømte.

Denne kvelden hadde de lukket alle vinduene på cellen da de dødsdømte ble ført inn. Jeg forsøkte først å få forbindelse med dem fra badet; men det vinduet som lå under der, var for godt igjennspikret. Jeg gikk så tilbake til legekontoret og begynte å banke på vinduet deres med en rød tøypose jeg hadde. De gikk da løs på dette vinduet og fikk åpnet det. Vi snakket sammen en stund. Jeg fortalte dem siste nyheter fra London. Hadde tatt mot melding kl. 7, og de var meget interesserte. Jeg sendte dem sigaretter – de fikk en eske hver – og fyrstikker. Så fikk de morfintabletter. De mente de ikke hadde bruk for det; men jeg bad dem ta hver sin tablett, og de gjorde det. Så holdt de en kort andakt, og de bad – ikke for seg sjøl; men for landet og folket og heimene sine – for dem som satt igjen.

Jeg spurte om de hadde noe de ville skrive heim; men de svarte at brevene heim hadde de skrevet før om kvelden, og de ville ikke skrive mere. De fant det for risikabelt for meg. Jeg spurte da om en eller flere av dem ville jeg skulle skrive noen ord til en aller annen heime. Det ønsket de ikke.

Jeg skulde sende bare denne helsing; «Si til alle heime: Vi angrer ikke noe av det vi har gjort. Vi er ikke redde for at dø. Men vi er stolte over å få dø for fedrelandet». Så sa de sammen i kor: «Gud bevare kongen og fedrelandet». Med faste stemmer sang de sammen «Norge mitt Norge og «Så da mine hender og led meg frem».

Vi hørte de tyske vaktene nærmet seg – de dødsdømte hvisket ut gjennom vinduet «Si til alle at de må holde ut hvad som enn hender». På gjensyn. «Vi går i forvegen». Det raslet i håndjern, døren blev revet opp og de vanlige rop til tyskerne hørtes.

Våre gutter talte like rolig da som om de gikk mellom sine heime. Ingen av dem skalv i målet – ingen ynket sig eller viste redsel for det ukjente - men åpne for det nye liv - sikre i trua på at den Gud som styrte folkenes skjebne, han ville møte dem og føre dem til den heim han åpnet for alle – bak lidelse og død.

En halv time etter de ble ført ut av cellen gikk de inn i bilen. Det var høyreiste modige gutter, og det så ut som tyskerne også hadde respekt for dem. De blev ikke slått eller hånet det jeg så. Av de vel 150 jeg så ble kjørt bort, er det ikke mange som står så levende for meg som disse guttene. Sønnen deres kjente jeg ikke annet and av navn – ingen av de andre som var sammen med ham heller. De kjente meg under navnet Surogat eller Surr, og det var min oppgave de første 25 mndr. Av krigen å komme i forbindelse med alle haft- og dødsdømte fanger og om mulig hjelpe dem. Jeg sendte melding ut fra Grini gjennom 25X, og skrev dagen efter om disse guttene og bad om at helsinga blev sendt til heimene deres. Dette (...) sendte grosserer Oscar Midtskau, Oslo, et brev til en av heimene som han kjente.

Jeg skal forsøke om jeg kan finne en anden som snakket med dem siste dagen. Det jeg har å fortelle er jo så lite – jeg var bare en fremmed som kom og gikk. Mitt mål og håp var å hjelpe, men foran dødsporten står en ofte så hjelpesløs, og gang på gang måtte ta mot trøst av de dødsdømte. De var ofte sterkere enn meg. La meg til slutt få nevne noe som hendte samme natt som gutten deres ble kjørt bort. Jeg pleide ofte å finne et sted der jeg kunne være alene når de dødsdømte var kjørt bort fra Grini, og denne kvelden gikk jeg inn på «kammerset» (der jeg hadde alt tøyet til sykehuset) og satt der. Om tyskerne kom var jeg jo bare etter skifte til en syk. Så hører jeg plutselig fra en av cellene på kvinnesiden stille og uendelig høytidsfult en av kvinnene synge «Kjære far i høye himmel, hør mitt hjertes stille bøn! Hvor jeg er i verden vrimmel, la meg ferdes som din sønn o.s.v». For mig blev dette en bøn for dem som var paa vei til Trandum og et løfte for det som måtte komme. Jeg håper de fikk brevet fra gutten deres! Så mange brev er kommet bort etter de var kommet til Oslo. Hvis denne meldingen om hans siste time på Grini kan bringe litt trøst vil det være en stor tilfredsstillelse for meg.

Den beste helsing

Deres

Ola Hegerberg

Les flere saker fra Romerikes Blad her.

Mest sett siste uken

Lik Nettavisen her og få flere ferske nyheter og friske meninger!

sterke meninger

Nettavisen vil gjerne vite hva du mener om denne saken, og ønsker en frisk debatt i våre kommentarfelt. Vær saklig og respektfull. Les mer om Nettavisens debattregler her.

Gunnar Stavrum
sjefredaktør

comments powered by Disqus

Våre bloggere