Scenenekt har vært et mye omdiskutert tema i USA, der særlig ulike studentgrupper har vært raske til å hindre eller stenge ute foredragsholdere eller debattanter som kan støte noen.
Taraku skriver på Facebook:
"Da har jeg opplevd å bli «deplatformed». Skulle snakke om min nye bok, «Frihetskampen i islam» et sted (skal ikke fortelle hvor), men initiativtakeren ble presset til å trekke invitasjonen tilbake. Av folk som ikke har lest boken, men som mente tittelen virket litt suspekt. De var usikre på hva jeg kommer til å si. En litt rar følelse, men det er ikke synd på meg her, men på de som er redde for dissens og usikre på egne argumenter."
Taraku er kjent for Nettavisens lesere blant annet gjennom kommentaren Muslimhatere gjør frihetskampen i islam vanskeligere, der han selv skriver om innholdet i sin siste bok.
Vi trenger en motvekt mot de ortodokse muslimene
Han er selv flyktning fra Kosovo, har blant vært leder for LIM (Likestilling, integrering og mangfold) og rådgiver for Den norske Helsingforskomiteen, og er nå i Tankesmien Agenda.
En reflektert og moderat debattant, som det går an å være både enig og uenig med.
Om den forrige boken hans, Balkanisering av Europa, skrev jeg at han hadde skrevet en "viktig bok om hvordan vi skal klare å snakke sammen om ett av de mest brennbare spørsmålene i vår tid."
Hvilken ironi da, at nettopp han skal bli nektet en scene av folk som tydeligvis mener det er suspekt å høre på sekulære muslimer som kritiserer autoritære og intolerante trekk i sin egen religion. Og som samtidig forteller at muslimhat gjør frihetskampen vanskeligere.
Taraku vil ikke si hvor det skjedde, og det går an å forstå. Samtidig er det problematisk, fordi slike totalitære krefter - både de som presser, og de som gir etter for press - bør konfronteres for sine handlinger.
Klokt om sinnahøyre og sinnavenstre
Scenenekt, å nekte noen å snakke, er som gift i et demokrati. Folkestyret er avhengig av at ulike stemmer slipper til, at ulike meninger blir brynet mot hverandre. De som vil kneble debatten, enten de tilhører venstresiden eller høyresiden eller religiøse grupper, må møtes med argumenter.
Her har også kringkastingssjef Thor Gjermund Eriksen en jobb å gjøre. For denne uka drev også Radioresepsjonen med sitt sedvanlige tøys.
Bortsett fra at denne gangen gjorde NRK en heldvigvis nokså sjelden tabbe, å trekke tilbake et humorinnslag.
Tore Sagen hadde drevet satire rundt rasister og klimafornektere, noe som ble misforstått - og straks var krenkefesten i gang. Sagen hadde brukt ordet "neger", noe som ifølge NRK skapte klagestorm.
"Tore Sagen har klart å få liv i Norges posører", skrev Nettavisens kommentator Mahmoud Farahmand - om alle dem som igjen ble "fornærmet på vegne av dem som ikke er fornærmet".
Tore Sagen har klart å få liv i Norges posører
Ikke misforstå: Reaksjonene er forståelige. Det er alltid noen som misforstår satire. Det er også av og til at satiren er direkte dårlig. At den ikke fungerer. At de som reagerer faktisk har rett.
Da kan man gå ut og forklare. Eller beklage. Men derfra til å trekke tilbake et innslag er det et drygt stykke.
Det gjør heldigvis NRK svært sjelden. Selv ikke i Otto Jespersens glansdager, da han drakk av døpefonten, rev i stykker salmebøker eller grillet kyllinger på primus på alteret, trakk NRK tilbake innslag.
Fordi kristenfolket og seerne måtte tåle såpass.
Det måtte vi også da han truet med å skjende moskeer, eller ble anmeldt for jødehets etter en satirisk monolog om Auschwitz.
Så hvorfor er vi blitt så mye mer lettkrenkede nå? Og hvorfor gir NRK etter for usaklig press?
Som en skribent på NRKs egne sider skriver: Hvor ble det av å dø for ytringsfriheten, liksom?
Det hjelper ikke at det skal ha vært Tore Sagen og de andre programlederne selv som ville fjerne innslaget. Da er det ledelsens jobb å backe opp. Hvis det ikke er ramme alvor.
For ledelsen skjønner vel at de nå bare gir de krenkede vann på mølla? At de til og med gir de som misforsto hele greia, rett?
I 2017 skrev forfatteren Lars Saabye Christensen et varsko om ytringsfrihet på nettstedet Boktips. som gjerne kan leses om igjen.
Her skriver han blant annet om den brennaktuelle selvsensuren og frykten som rammer hele den skapende kulturen:
"Det dreier seg om en ideologisk tyngdekraft som knapt ligner noe man har sett tidligere, som vil trekke alt ned til et minste felles multiplum. Det er en slags hvitvasking av kunsten som skal forsikre om at ingen blir krenket, støtt, ukomfortabel, skjælven, mo i knærne, ekskludert, i det hele tatt ille berørt."
Allerede da skrev han om scenenekten, som altså Sylo Taraku ble rammet av denne uka, og videre - som et apropos til Tore Sagen og Radioresepsjonen:
"Karikaturer skal ikke lenger karikere. Provokasjoner skal ikke lenger provosere. Ordene må veies på såkalt gullvekt. Vi er nervevrak før vi får åpnet munnen. Lite ord kan velte stort lass. Alt er retorikk. Alt er kontekst. Tonen må være god. Ellers kommer vi og tar deg."
Les også: #JeSuisTore
Igjen: Det er lov å ta til motmæle, og en av dem som har skrevet et skarpt innlegg i VG mot Flauhetskonkurransen i Radioresepsjonen, er komiker Jonna Støme. Han mener at Sagen og gjengen "bomma ganske greit humormessig".
Det går det til og med an å være enig i. Verre er det at heller ikke han klarer å holde seg unna identitetspolitikken. Men han argumenterer på sak, han krever ikke at innslag skal fjernes, at noen må få sparken eller sendes på omskoleringsleir.
Han diskuterer. Argumenterer. Slik vi skal gjøre.
Det er ikke mer enn noen måneder siden den såkalte "jødesvin-videoen" i Satirix. Den gangen fikk NRK-ledelsen kritikk for å reagere for sent. Denne gangen ble de skuggeredde, og reagerte for raskt.
I løpet av en og samme uke har Norge opplevd at en moderat samfunnsdebattant blir presset av scenen, og en hyggelig komiker blir presset av lufta. Av folk som kanskje tror de er snille, men som i realiteten støtter totalitære krefter.
Om vi ikke klarer å snu utviklingen, sitter vi snart i skyttergravene og kaster stein mot hverandre alle sammen, og ingenting er morsomt lenger.