RING: 02060 E-POST: 02060@nettavisen.no
Ønsker du å sende video eller andre dokumenter? Benytt 02060@nettavisen.no
Kontakt oss

Solveig ble lam i ansiktet etter operasjon

Foto: Yngve Olsen Sæbbe (Nordlys)
Sist oppdatert:
Gikk ikke slik som legene hadde lovet.

Hun visste at hun kom til å miste hørselen på det ene øret og at balansenerven kunne bli skadet under operasjonen. Men ansiktet skulle hun ikke bekymre seg for. - Det kom til å gå bra, lovet legene. Det gjorde ikke det. Det gikk en uke etter den ti timers lange operasjonen før Solveig Strand (47) så sitt eget speilbilde.

Lam
Hun ville ikke. Kirurgene var lei seg for at hun var blitt lam i høyre side av ansiktet. Solveig var enda mer lei seg. Så kom dagen da hun skulle se seg selv. Hun beveget seg langsomt mot speilet over vasken på rommet på sykehuset, hengende over prekestolen. Hun så. Halve ansiktet hang. Ugjenkjennelig. Solveig gråt. Det gikk en ny uke før hun klarte å se seg selv i speilet igjen.

Det var seinsommer i 2007.

Solveig står foran speilet hjemme i Movika i Tromsø.

Hun legger på rød leppestift med konsentrert blikk. Leppestiften har innlagt lys i etuiet.

Denne saken er levert av Nordlys.

Får folk til å le
– Jeg kunne trenge litt hjelp av han der Jan-Thomas for å lære noen sminketeknikker, sier hun leende. Revy-Solveig. Hun som har fått publikum til å boble over av latter i revysalen. Solveig sang i kor. Aktiv og engasjert og sosial. Sprudlende og lettflirt.

Hun som krøllet seg sammen i magelatter når hun var publikum på revy. Hun som alltid har smilt til livet.

– Mamma brukte å si det til meg da jeg var tenåring, og en liten skavank som en kvise kunne bli krise: Husk Solveig, smil til verden, og den smiler igjen. Det ble Solveigs livsmotto. Det var hjemme, noen år før operasjonen hun merket at noe var galt. Når hun satt i lenestolen i stua, føltes det som om alt gikk rundt. Så var det den hylinga i øret.

Det kjentes ikke normalt. Solveig tok kontakt med fastlegen. Han sendte henne videre til Universitetssykehuset Nord-Norge for videre undersøkelser. Etter en lang stund og flere feilspor fikk hun beskjeden: Hun hadde en svulst på hjernen.

– Jeg husker at de ikke brukte ordet svulst. De brukte ordet utvekst på balansenerven. Jeg ble redd. Samtidig var jeg lettet over at de fant ut hva som var galt med meg, og at det ikke var jeg som var rar. I mellomtiden var jeg blitt oppfordret til å gå til psykolog og til psykomotorisk trening. Jeg prøvde begge deler, men visste at det var feil. Nå visste hun hva det var.

Mest lest i Nettavisen nå:

Må se godt etter
– En lite duppeditt som tullet med hodet mitt. Man kan se det. At Solveigs ene øye stirrer på deg uten å blunke, men man kan ikke se gullbarren som er operert inn i øyet for at Solveig skal klare å lukke det. De som ikke kjenner henne, må se godt etter for å se at det er noe med den ene siden av ansiktet hennes. De som kjenner henne godt, derimot, vet at livet hennes ble snudd på hodet for noen år siden. Og at hun har jobbet steinhardt for å komme seg på beina igjen. Veien tilbake har vært humpete.

Mye av veien måtte hun gå alene. Det var ikke noe organisert etterbehandlingstilbud som ventet etter operasjonen. Det er derfor Solveig Strand har sagt ja til å fortelle om det hun har opplevd. Hun vil hjelpe andre som har fått hjernesvulst, eller som har en i nær relasjon som har hjernesvulst. Hun er en av initiativtakerne til en lokal hjernesvulstforening i Tromsø. Planen er å være i gang tidlig i 2013. 17. januar er første møte på Rica-hotellet i Tromsø. Solveig ble sendt til Bergen for operasjon. I månedene før hun skulle opereres, brukte hun tida på å trene seg opp. Både fysisk og psykisk. Og på å være mest mulig mamma for datteren Anne og sønnen Espen, i dag 14 og 22 år gamle.

– Jeg ville være så sterk jeg kunne før operasjonen både i kroppen og i hodet. Hun gikk mye på tur i fjellet. Det ga henne mye tid til å tenke.

Ungene
– Jeg tenkte på ungene mine. Og på hvordan livet ville bli etter operasjonen. Hva ville bli annerledes? Hvordan ville jeg bli? Når hun gjorde ting i hverdagen, stilte hun seg ofte spørsmålet: Kan jeg gjøre dette etter operasjonen også? Kunne hun kjøre slalåm etter operasjonen? Eller gå lange turer i skog og mark?

– Selv om jeg hadde mange gode venner og familie rundt meg, følte jeg meg veldig alene. Tanken på at noen skulle inn å rote i hodet mitt, var vanskelig å forstå. Klokka fem om morgenen operasjonsdagen tappet hun i badekaret på hotellet. Hun klarte ikke sove. Hun var så urolig. Hun la seg ned i det varme vannet. Følte seg ikke klar for det som skulle skje. Så senket hun hodet under vann. Mens hun lå der omgitt av det varme vannet, bestemte hun seg: Når jeg kommer opp igjen, da skal jeg være klar. I ti timer lå hun på operasjonsbordet. Svulsten var godartet. Da hun våknet, kunne hun ikke lukke høyre øye. Hun var lam i halve ansiktet. Hørselen på høyre øre var borte. Hun hadde masse øresus. Og balansen var elendig. Og hun kunne ikke smile.

Operasjon på åtte timer
Seinere, åtte måneder seinere, fulgte en ny operasjon for å prøve å få tilbake noe av førligheten i ansiktet. Legene tok en nervebane fra foten og sydde på den friske facialisen. Operasjonen varte i over åtte timer. To store hunder springer ivrig i fjæra. Det er en kald vinterdag i Tromsø. Laffen og Lady løper mot matmor. Frosten lager krystallkunst på steiner og tang.

– Jeg har vært ute i over en time nå. Da stivner jeg helt i ansiktet, sier Solveig i det hun kommer oss i møte. Den kalde vinden er plagsom for øyet som ikke lukker seg av seg selv. Det er på tide å komme seg inn i varmen. – Det var nok et sjokk for ungene mine å få mamma hjem, sier hun. Solveig reiste fra dem, tilsynelatende frisk, som den mammaen de kjente. Hun kom hjem gul og blå i ansiktet. Og lam. Hun måtte ha rullator for å klare å gå litt rundt. Mamma slet med hukommelsen. Mamma kunne ikke skjære brød. Mamma måtte ha hjelp til absolutt alt.

Noen å snakke med
– Det burde vært noen der som kunne tatt tak i ungene. De trengte noen å snakke med. Jeg så at de prøvde å være sterke ovenfor meg. Anne sa til meg at jeg var fin, men hun hadde nok mange tanker og følelser som skulle vært håndtert av andre enn meg og mannen min. Solveig trente litt hver dag. En liten tur ut på trappa for å få litt luft.

Ti ganger opp og ned på treplanken mannen Hans hadde laget til henne. Han smurte også mat som sto klar til henne før han dro på jobb. Hun hadde litt hjelp av hjemmehjelp. Og venner som stilte opp. Ellers var det stille og ikke noe organisert tilbud for opptrening. Solveig har skrevet tanker og frustrasjoner ned i ei bok. En høstdag i oktober skriver hun om regnet som høljer ned utenfor. Om at hun så gjerne skulle hatt dagens avis som lå i postkassen. Men hun vet ikke om hun tør gå til postkassen alene.

– Tenk alle de tingene man til vanlig gjør, uten å reflektere over det. Som å hente avisa. Nå var det plutselig ingen selvfølge at jeg kunne gå til postkassen. Det hadde gått seks uker siden hun kom hjem fra sykehuset. – Jeg satt her i stua og tenkte at nå hadde jeg to valg. Jeg kan drite i alt og bli sittende, eller jeg kan slåss meg tilbake. Solveig bestemte seg for det siste. Det første hun gjorde var å ringe. Mange telefoner. Til helsesøsteren på skolen til Anne. Til Kurbadet for å få et opptreningsopphold på kurssenteret. Til sykehuset for å få hyppigere kontroll av øyet.

Tung telefonrunde
– Normalt er jeg glad i å snakke i telefonen. Men den telefonrunden var tung. Hun skulle gjerne sett at det var andre rundt henne som kunne tatt de telefonene, og som kunne fortelle Solveig hvilke rettigheter hun hadde etter operasjonen. – Det er det jeg håper hjernesvulstforeningen skal hjelpe til med; å informere og opplyse folk om de rettigheter og muligheter de har etter en hjernesvulst. Som for eksempel tilbud om psykolog eller andre å snakke med. Eller hjelp til trening. Det er ikke tilstrekkelig for alle med et klapp på skulderen og en beskjed om å trene. Hva betyr det? Det tok flere år etter operasjonen før jeg fikk tilbud om å være med på hørselskurs. Jeg visste ikke at det fantes. Det er viktig at slik informasjon når fram til dem som trenger det, sier Solveig.

– Det skal ikke være en forutsetning at man er ressurssterk med et godt nettverk for å få hjelp til etterbehandling, sier Solveig. Hun beskriver seg selv som heldig. – Man må aldri gi opp treningen etter en hjernesvulst. Det er mange som er langt mer preget av svulsten enn meg. Det tar enormt mye tid å trene seg tilbake. Men treningen hjelper. I boka for tanker og frustrasjoner, noterte Solveig også ned framskrittene. Jeg kan lage brødskiver selv. Jeg klarer å gå inn på badet. Jeg klarer å kle på meg uten å kjenne trykk i hodet. Jeg kan gå i postkassen.

Glad for boka
– Jeg er veldig glad for at jeg skrev i den boka. Uten den hadde jeg ikke klart å se at det gikk framover for det var så små skritt, men når jeg bladde i boka, så jeg at jeg klarte mer, Sakte. Men sikkert.Solveig fikk et opphold på Kurbadet innvilget. Hun fikk et tilpasset treningsopplegg av fysioterapeuten. Det var fysioterapeuten som mente Solveig burde få hjelp av logoped.

– Helt fantastisk! Logopeden har gjort underverker. Jeg kan ikke få roset henne nok, sier Solveig ivrig. Allerede etter de første treningene med logopeden, kjente hun at det prikket i ansiktet.

– Jeg har hatt enormt utbytte av det, sier hun. Solveig har holdt foredrag om sine erfaringer til kirurger og sykepleiere og folk med samme type hjernesvulst. Da fortalte hun om hvordan hun målrettet jobbet for trene opp balansen. Om turene i skogen med hunden Lady som var følgesvenn på turene i ulendt terreng for å trene opp balansen. Om venninnene som hentet henne og gikk sammen med henne. Og om logopeden. – Alt det var det lett for meg å snakke om. Men hun måtte hente fram mye mot for å våge fortelle om smilet som forsvant.

Halvt smil
– Jeg kunne smile inne i meg, men det var jo bare et halvt smil. Det var vanskelig å være fratatt evnen til å vise uttrykk og glede. Det var det verste. Arrene på beina var piece of cake å godta, de kunne jeg skjule med bukser, men ansiktet, det var tungt. Før operasjonen møtte Solveig kjente i Storgata med et smil. Etter operasjonen så hun ofte en annen vei. For å slippe å forklare og snakke sykdom. – Det har gått flere år nå. Jeg har bare vært ute på byen noen få ganger siden operasjonen. Vennene mine ser meg og heier på meg. Familien og vennene har vært til stor hjelp. – De har betydd enormt mye for meg. Barna som ville ha meg med på ting selv da jeg så ut på mitt verste. Venninner som ringte på døra for å få henne med på tur for å trene – eller bare for å prate litt. Venninner som har roset henne når de så en liten bedring. – Ros gir meg en god følelse og gir meg motivasjon til å jobbe videre. Som da Solveig bestemte seg for at hun skulle komme seg opp på skyhøye hæler igjen.

Stolt
– Det var ikke noe stas med helt lave sko når jeg pyntet meg, sier Solveig og smiler. Solveig øvde. Og øvde.

– Jeg fikk applaus fra venninnene mine da jeg plutselig stilte opp i høyhælte sko. Gjett om jeg var stolt. Vennene mine ser meg og heier på meg, sier Solveig. Hun var også stolt da hun klarte å kjøre slalåm første gang etter operasjonen.

– Vi er en familie som har brukt mye tid på alpint. Den første vinteren måtte hun sitte hjemme mens de andre dro. Solveig satte seg et mål: Vinteren etter skulle hun være med. – Jeg begynte med å stå på et bein i stua. Vinteren etter dro hele familien til Myrefjell i Målselv. Solveig tok heisen opp til toppen. Og kjørte saaakte ned.

– Men jeg kjørte ned! Jeg var kjempestolt etterpå, ler Solveig. Hun var syk i flere dager etterpå. ??? Men det var verdt det. I høst flyttet hun nok en grense.

– Vi har en liten revy her ute. Mannen min, Hans, spurte om jeg kunne bidra som instruktør. Hun sa ja. Til å bidra litt. Det gikk bra. Så syntes de at revyen manglet et nummer. Solveigs venninne Hanne spurte Solveig om de skulle blåse liv i de to gale damene de hadde spilt i revyen noen år tidligere. Solveig sa ja. Uten å tenke saken gjennom.

Angret
– Herre min, som jeg angret. Tanken på å stå foran publikum uten å være i stand til å spille ut ansiktsuttrykk med hele ansiktet, var skremmende. Men hun trakk seg ikke. De gjennomførte. – Den følelsen! sier Solveig og holder to tomler opp mot taket. Hun mener positiv energi og positive tanker har hjulpet henne langt på vei. Hun har kommet langt siden operasjonen, mener hun selv. Hun er stolt over egen treningsinnsats. Men hun har et stykke igjen. – Jeg jobber med å akseptere at jeg aldri kommer til å bli som før. Men jeg synes jeg har kommet langt, selv om det har ratt veldig lang tid.

– Har du vært forbannet?

– Ja.

– Bitter?


– Nei, ikke bitter, sier Solveig og blar i ei kursbok foran seg. Det sein formiddag i lokalene til Kreftforeningen i Tromsø. Solveig sjekker klokka. Om få minutter skal hun delta på andre dag på Livslystkurset i regi av Kreftforeningen. Et kurs som skal lære deltakerne stressmestring. Samt å finne livslysten.

Leve i nuet
– I går lærte vi teknikker for å klare å leve i nuet, forteller Solveig. Deltakerne fikk hjemmelekse også. – Min første oppgave var å vaske hendene, og samtidig være til stede i den aktiviteten, ikke tenke på annet. Solveig studerte gifteringen sin. – Det har jeg ikke gjort på mange, mange år, sier hun og smiler. Hun har slitt med å være i øyeblikket.

– For eksempel de gangene jeg måtte takke nei til å være med datteren min på arrangementer eller foreldremøter. Flere ganger måtte hun bli hjemme. – Da har jeg brukt all energi på å ha dårlig samvittighet, i stedet for å ha fokuset der jeg var. Den jævla samvittigheten, sier Solveig. Hun meldte seg på kurset for hun føler seg klar. – Jeg trenger litt påfyll nå. Og så vil jeg øve meg på å leve i mer i nuet. Hun er mest i nuet når hun er på hytta i Balsfjord.

– Hytta er mitt fristed. Der finner jeg ro. Da har jeg og Hans tid til å snakke når vi sitter ved bålet. Hytta er veldig viktig for meg. Der tar hun inn ny positiv energi.

– Livet er pinadø tøft. Men jeg er heldig som kan sitte her og fortelle om hva jeg har opplevd. Det er ikke alle som kan det.

Denne saken er levert av Nordlys.

Mest sett siste uken

Lik Nettavisen her og få flere ferske nyheter og friske meninger!

sterke meninger

Nettavisen vil gjerne vite hva du mener om denne saken, og ønsker en frisk debatt i våre kommentarfelt. Vær saklig og respektfull. Les mer om Nettavisens debattregler her.

Gunnar Stavrum
sjefredaktør

comments powered by Disqus

Våre bloggere