*Nettavisen* Nyheter.

Fred Heggen

Spion og forræder

Oleg Gordijevskij og boken Spion og forræder.

Historien som fortelles er nesten for fantastisk til å være sann. Men nok en gang kan det se ut som om virkeligheten overgår fiksjonen. Ja, hvordan kunne det egentlig være mulig?

Dette er en kommentar. Det er skribentens holdning som kommer til uttrykk.

Jeg har nylig lest en spenningsfylt bok om den tidligere KGB-agenten, Oleg Gordijevskij, som i en årrekke arbeidet som spion for britiske MI6.

Historien som fortelles er nesten for fantastisk til å være sann. Men nok en gang kan det se ut som om virkeligheten overgår fiksjonen. Ja, hvordan kunne det egentlig være mulig?

I boken «Spion og forræder» (2018) av Ben Macintyre fortelles historien om Oleg Gordijevskij. I hvert fall fortelles historien slik Oleg Gordijevskij ønsker den skal fortelles.

Les også: Deutschland 86: Oppskriften på et totalitært meningstyranni

I denne fremstillingen, hvor det ytre spionlivet vies stor plass, blir det dessverre kun en beskjeden anledning til å dypdykke ned i Gordijevskijs sjelsliv.

Jeg synes eksempelvis det kun gis en overflatisk forklaring på hvorfor han valgte å spionere på sitt eget fedreland.

En viktig spion

Oleg Gordijevski var i i tidsrommet 1974-1985 utvilsomt en meget viktig spion for MI6 og Storbritannia, og han bidro helt sikkert med opplysninger som i en periode vanskeliggjorde sovjetisk spionasje mot vestlige mål.

Selv om spionasje må betegnes som typisk ferskvare, kan man ikke se bort fra at hans bidrag i så måte kan ha avsatt fotavtrykk som den dag i dag virker i favør av britisk etterretning.

Man kan heller ikke se bort fra at informasjonen han overleverte til sine britiske oppdragsgivere under Den kalde krigen hadde en spenningsreduserende effekt, som igjen gjorde verden til et tryggere sted.

Det finnes ingen hvite riddere

Problemet med «Spion og forræder» er at disse påstandene i liten grad lar seg dokumentere. I stedet fremstilles Oleg Gordijevskij som en person som fort kan forveksles med en hvit ridder; idealisten som var villig til å ofre alt i kampen mot den kommunistiske dragen.

Hvite riddere finnes dessverre kun i eventyrene; i virkelighetens verden bærer vi alle en rustning som i beste fall er gråspettet. Ikke minst gjelder dette de personene som velger å bli spioner for fremmede makter.

Les også: Peder Furubotn: Motstandshelten som skulle fratas all ære

En av dem som burde vite litt om dette, var Pavel Sudoplatov, en av Stalins spionsjefer. Han gav følgende råd til sine offiserer som prøvde å verve spioner i vestlige land: «Let etter folk som er skadet av skjebnen eller naturen - de stygge, mennesker med mindreverdighetskomplekser, de som vil ha makt og innflytelse, men holdes nede av uheldige omstendigheter…».

Hva var motivet hans?

At Oleg Gordijevskij skulle falle inn under disse kategorier mennesker behøver selvfølgelig ikke være tilfelle. Men siden det er en udiskutabel kjensgjerning at han var en av de ytterst få som valgte å spionere mot sitt eget fedreland, må det i det minste være legitimt å etterspørre hans egentlige motiver for å gå til et så drastisk skritt.

Familiebakgrunnen

Oleg Gordijevskij vokste bokstavelig talt opp i KGB; Gordijevskijs far var en hardcore KGB-agent, som var stolt av sin profesjon, men som aldri snakket om de overgrepene han opp gjennom årene var blitt tvunget til å delta i.

Gordijevskijs storebror, Vasilij, valgte å følge i farens fotspor, og mye tyder på at han arvet farens fanatiske lojalitet til det kommunistiske systemet. Moren ble aldri med i Partiet, som hun sannsynligvis hatet i all hemmelighet. Olegs bestemor gav på sin side aldri slipp på sin religiøse overbevisning.

Tilsynelatende var dette en perfekt sovjetfamilie, men like oppunder den glansede overflaten var motsetningen store. Hvert av familiemedlemmene voktet på sine hemmeligheter, og den mangelfulle kommunikasjonen mellom dem førte nok til en dysfunksjonell familiedynamikk.

KGB som arbeidsgiver

Også Oleg lot seg verve av KGB. Tidlig tok han sikte på en karriere i utlandet. Mens storebror Vasilij ble en såkalt illegal spion for KGB, tok Olegs karriere en annen retning. Han var fra første stund medlem av den sovjetiske diplomat- eller konsulatstaben, hvor han fikk offisiell status som diplomat. At han i virkeligheten var KBG-offiser, var imidlertid en dårlig bevart hemmelighet.

Her kan du lese flere innlegg av Fred Heggen.

Invasjon og Berlin-mur

Den sovjetiske invasjonen i Ungarn i 1956 skapte angivelig en motvilje i ham mot kommunismen. Skjebnen førte ham til Berlin i 1961, nettopp på det tidspunktet da det østtyske regimet begynte å bygge muren som skulle forhindre at masseflukten vestover fortsatte.

Oleg har i ettertid trukket frem disse hendelsene som noe som virkelig fikk ham til å betrakte øst-vest-relasjonen med nye øyne.

Likevel meldte han seg til tjeneste i KGB i 1962. Han ble sendt til KGBs eliteundervisnings-institusjon for opplæring i etterretning og kontraetterretning, og han sverget evig troskap til KGB. I tillegg meldte han seg inn i Kommunistpartiet.

København neste stopp

I 1965 fikk Oleg tilbud om å administrere et nettverk av hemmelige spioner i Danmark. Han aksepterte jobbtilbudet med iver og glede. Hans reaksjon var med andre ord ikke helt ulik reaksjonen til erkebritiske Kim Philby, som etter at han ble vervet til KGB i 1933, uttalte: ½Jeg nølte ikke. Man takker ikke nei til å bli innrullert i en elitestyrke».

Var det slik Oleg Gordijevskij også følte det, eller hadde han allerede på dét tidspunktet begynt å planlegge en alternativ karriére?

Les også: André Bjerke var aldri brunstripet

Oleg og hans første kone, Jelena, flyttet til København i 1966, og Oleg forelsket seg umiddelbart i den danske hovedstaden. Kontrasten til den grå betongtilværelsen i Sovjetunionen var enorm. «Jeg blomstret som menneske», skrev han. «Det var så mye vakkert, så vital musikk, så glimrende skoler, slik åpenhet og livsglede hos folk, at den digre, sterile konsentrasjonsleiren, Sovjetunionen, etterhvert fortonte seg som et slags helvete».(Spion og forræder, side 36).

En arbeidsom bie

Oleg jobbet målbevisst for å bli en førsteklasses KGB-agent, og han mener selv han var preget av kunnskapstørst, kjærlighet til bøker og bibliotekbesøk. I egne øyne var han heller ikke arbeidssky, en egenskap han forøvrig tilla sine KGB-kolleger.

Enda en invasjon

I 1968 skjedde invasjonen i Tsjekkoslovakia, og Alexander Dubceks «Sosialisme med et menneskelig ansikt» ble knust av sovjetiske tropper. Oleg skal ha tatt dette svært tungt, da han hadde betraktet det tsjekkoslovakiske eksperimentet som «....vårt eneste håp om en liberal fremtid». (Spion og forræder, side 39).

Den tsjekkoslovakiske bestevennen

Det skal forøvrig nevnes at Oleg, før han ble vervet til KGB, knyttet et nært vennskap til en student fra Tsjekkoslovakia, Standa Kaplan, som allerede på den tiden var svært kritisk til det kommunistiske systemet.

Kaplan sluttet seg likevel til Tsjekkoslovakias etterretningstjeneste, men hoppet senere av, og begynte å jobbe for vestlig etterretning.

Les også: Hvem skulle ønske å ta livet av superstjernen Gianni Versace - mannen som alle likte?

Etter oppholdet i København ble Oleg kalt tilbake til tjeneste i Moskva i 1970. Tilbakekomsten til den sovjetiske hovedstaden var en gedigen nedtur, da han hadde begynt å venne seg til en vestlig levestandard. Heldigvis for Oleg fikk han tilbud om et nytt opphold i København to år senere.

MI6 rører på seg

Tilsynelatende ut av det blå ble han i den danske hovedstaden «spontant» oppsøkt av sin tsjekkoslovakiske venn, Standa Kaplan, i 1973. Dette var en «prøveballong», iscenesatt av britisk etterretning, for å teste Olegs reaksjon på dette uventede besøket av en venn som nylig hadde hoppet av til Vesten.

Britene tok deretter direkte kontakt med Oleg, og i 1974 ble han vervet til MI6. Operasjon SUNBEAM var blitt en realitet.

Nordiske spioner

Mens Oleg var utstasjonert i København, skal han nærmest ved en tilfeldighet ha kommet over navnene på to nordmenn som jobbet for KGB; Gunvor Galtung Haavik og Arne Treholt. Han viderebrakte denne informasjonen til MI6, som sørget for at norsk etterretningstjeneste ble varslet.

I tillegg skal Oleg ha vært ansvarlig for at den svenske spionen, Stig Berglind, ble arrestert i 1979.

Målet var London

Selv om Oleg trivdes i København, var målet hans en stilling i residenturen i London. Problemet hans var at han valgte å skille seg fra sin første kone. KGB var ikke glad i skilsmisser, og Olegs karriére fikk et midlertidig avbrekk.

Les også: Evige øyeblikk: Slaget ved Waterloo

Også MI6 ønsket seg Oleg til London, men støtte på et litt kinkig problem; man innvilget vanligvis ikke visum til personer som høyst sannsynlig var fordekte KGB-offiserer. (To opphold i København hadde gitt Oleg en udiskutabel status som KGB-offiser.)

Ved hjelp av den danske etterretningstjenesten fant man likevel en utvei, og mot alle odds fikk Oleg sitt visum. Han kom til London i 1981, med ny kone og to døtre, og MI6 feiret begivenheten i stillhet.

På randen av atomkrig

I begynnelsen av 1980-årene rådet en spent atmosfære i verden. Mens Ronald Reagan omtalte Sovjetunionen som «Ondskapens imperium», samtidig som han ville utplassere amerikanske, kjernefysiske mellomdistanseraketter i Europa, var det sovjetiske lederskapet overbevist om at Vesten planla et overraskelsesangrep med atomvåpen. Den sovjetiske lederen, Andropov, skal ha vært besatt av denne forestillingen som ble gitt navnet «Operasjon Ryan».

I boken til Macintyre gis Oleg mye av æren for at det aldri kom til en kjernefysisk konfrontasjon, dette fordi Oleg lyktes med å formidle den sovjetiske frykten til vestlige politikere, som på sin side valgte en mindre konfronterende tilnærming til den kommunistiske blokken.

MI6 trår virkelig til

For å få fortgang i Olegs karriere fòret MI6 ham med politiske «uvesentligheter», som han presenterte for sine sjefer som såkalt klassifisert materiale. Innad i KGB fikk han derfor ry på seg for å være en særdeles effektiv og arbeidsom agent.

Nettavisen Pluss: Elbilene slår knockout på alt: Nå advarer NAF

I tillegg sørget britene for å utvise KGB-offiserer som stod i veien for at Oleg kunne avansere ytterligere på residenturens karriérestige.

Suksessen er et faktum

Taktikken gav resultater, og i 1985 ble han utnevnt til resident i Sovjets London-ambassade. Suksessen var et faktum; på dette tidspunktet lå det an til at MI6 i realiteten kunne styre alle KGBs illegale aktiviteter i Storbritannia.

Men intet tre vokser inn i himmelen. Heller ikke Olegs hell kunne vare til evig tid.

Tilbake i Moskva

I 1985 ble han plutselig kalt tilbake til Moskva for «samtaler», og mye tydet på at han var avslørt. Ikke lenge etter ble hans kone og to døtre også beordret ut av Storbritannia.

Selv om alt tydet på at Oleg var avslørt, lyktes det britene, under dramatiske omstendigheter, å smugle ham ut av Sovjetunionen. Hans kone og to døtre måtte imidlertid bli igjen i Sovjetunionen, og det skulle ta seks år før en gjenforening kunne finne sted.

Oleg Gordijevskij: Hvorfor ble han spion for MI6?

I følge Oleg var det tre hendelser som fikk ham til å miste troen på det sovjetiske systemet; invasjonen av Ungarn i 1956, byggingen av Berlin-muren i 1961, og invasjonen i Tsjekkoslovakia i 1968.

Han hevder i dag at det var den samlede vekten av disse tre hendelsene som gjorde ham til spion for MI6.

Andre motiver?

Dette er en påstand som flere ganger gjentas i boken. Selv om jeg ikke besitter ytterligere opplysninger som skulle tilsi at årsakssammenhengen kanskje var noe mer kompleks enn som så, klarer jeg ikke la være å leke meg litt ved tanken.

Jeg drister meg derfor til å hevde at det godt kan ha vært andre, mer trivielle faktorer, som spilte inn da han valgte å slutte seg til britisk etterretning.

Men dette vil jeg se nærmere på i mitt neste innlegg.

Nettavisen ønsker en åpen og levende debatt.

Her kan du enkelt bidra med din mening.