Gå til sidens hovedinnhold

Stengning av barnehager og skoler er et risikabelt samfunnseksperiment

Regjeringen har latt seg presse til dramatiske tiltak som det ikke finnes vitenskapelig forankring for, og som i verste fall kan gjøre vondt verre.

Norske myndigheters råd og vurderinger om hvorvidt stengning av barnehager og skoler ville være et nyttig og effektivt tiltak for å begrense smitte av koronaviruset, har hatt en brå utvikling i løpet av mars 2020.

3. mars publiserte Folkehelseinstituttet (FHI) en informasjonsside om skoler og barnehager i sammenheng med koronaviruset. Der sto det følgende:

Vi har med bakgrunn i dagens kunnskap og erfaringer fra andre land ikke grunnlag for å si at barnehager og skoler har betydning for smittespredningen i samfunnet. Som hovedregel anbefaler vi derfor nå ikke stenging av barnehager eller skoler.

10. mars forklarte Bent Høie til Stortinget hvorfor man måtte være forsiktig med å ty til så inngripende tiltak:

Terskelen vil være høy for inngripende tiltak som innebærer stenging og lukking av f.eks. skoler eller barnehager, og det skal alltid gjøres en forholdsmessighetsvurdering. Det kan f.eks. innebære store samfunnsmessige konsekvenser dersom folk må være hjemme fra jobb på grunn av stengte barnehager og skoler. Det vil også svekke helsetjenestens mulighet til å håndtere situasjonen, siden flere da må være hjemme med små barn.

11. mars reviderte FHI hele nettsiden sin om dette temaet og fjernet ordlyden om deres hovedregel om å ikke stenge barnehager og skoler, men la likevel til en seksjon om hvordan de vurderer slike tiltak:

Det er usikkerhet rundt nytteverdien av slik stenging for utviklingen av Covid-19 spredningen. […] Ved influensa har barn vist seg å være viktige i smittespredningen, men ved covid-19 er barns betydning i smittespredning mer usikker. […] Dersom det er smittespredning i lokalsamfunnet, og ekstra smitteverntiltak som beskrevet over på denne siden ikke er tilstrekkelige, kan midlertidig stenging av skoler og barnehager vurderes. […] Besteforeldre, som ofte tilhører risikogruppene for alvorlig sykdom, vil kunne utsettes for unødig risiko dersom ansvaret overlates til dem, og foreldre ansatt i helse- og omsorgstjenesten og virksomheter med kritiske samfunnsoppgaver vil kunne forhindres i å gå på arbeid.

La meg utheve spesielt: «Det er usikkerhet rundt nytteverdien av slik stenging for utviklingen av Covid-19 spredningen.»

FHIs informasjon om dette kan stort sett spores tilbake til Det europeiske senter for forebygging av og kontroll med sykdommer (ECDC).

10. februar publiserte ECDC et skriv om koronaviruset der de skriver:

There are also no data to support informed decisions on proactive school closures in terms of their anticipated effectiveness in mitigating the 2019-nCoV epidemic, due to the unknown level of transmission of this virus among children.

Om vurderinger rundt bruk av dette tiltaket, skriver de at dette bør vurderes sak for sak og opp mot konsekvensene det gir for samfunnet:

The decision concerning school closures and their optimal timing and duration would need to be carefully considered on a case-by-case basis. Bearing in mind the impact of school closure, the decision should weigh the expected impact of the epidemic against the adverse effects of such closures on the community.

ECDC fulgte opp med et nytt skriv i begynnelsen av mars som gjentok dette:

COVID-19 does not appear to cause important illness or severity in children; however, it is not known if children play an important role in transmission of the virus. Therefore, proactive school closures to reduce the transmission of COVID-19 should be carefully considered on a case-by-case assessment, weigh the expected impact of the epidemic against the adverse effects of such closures on the community.

Å stenge ned alle skoler og barnehager i et helt land er langt fra en sak-for-sak vurdering slik ECDC snakker om, og da for å motvirke smitte i lokalsamfunn.

Det bør heller ikke være noen tvil om at ECDC mener at det ikke finnes noe vitenskapelig grunnlag for at barn spiller noen vesentlig rolle i spredning av koronaviruset.

Les siste nytt om koronaviruset i nyhetsstudio.

12. mars gikk regjeringen og Helsedirektoratet helt og fullt inn for å stenge alle skoler og barnehager – ikke bare i utsatte lokalmiljøer, men i hele landet – i 2 uker. Det blir fremstilt som et helt åpenbart og nødvendig tiltak for å sikre seg mot videre smittespredning av koronaviruset.

Hva skjedde med bekymringen for «store samfunnsmessige konsekvenser» og at det kunne «svekke helsetjenestens mulighet til å håndtere situasjonen»? Hva skjedde med «i lokalsamfunnet»? Hva skjedde med «usikkerhet rundt nytteverdien»?

LES OGSÅ: Nye oppløftende tall fra Kina og Sør-Korea

Hadde «dagens kunnskap og erfaringer» endret seg på en snau uke? Hvordan gikk helsemyndighetene våre fra å fraråde og advare imot å stenge skolene og barnehagene, til å understøtte regjeringens innsalg av nettopp dette på bare noen få dager?

Et vedtak uten forklaring

I vedtaksbrevet til Helsedirektoratet står det:

«Helsedirektoratet vurderer at smitterverntiltaket har en medisinskfaglig begrunnelse, er nødvendig av hensyn til smittevernet og for å opprettholde tilstrekkelig smittvernskapasitet i kommuner og i helse- og omsorgstjenesten. Tiltaket vurderes derfor som forholdsmessig og tjenlig utfra en helhetsvurdering. Etter Helsedirektoratets vurdering vil den samfunnsmessige nytten ved smitteverntiltaket overstige den belastning og ulempe for de tiltaket gjelder.»

Hvordan kan de mene at de har en medisinskfaglig begrunnelse for tiltaket, når FHI bare noen dager før fortsatt mente at det «ikke er grunnlag for å si at barnehager og skoler har betydning for smittespredningen i samfunnet» og at det «er usikkerhet rundt nytteverdien av slik stenging for utviklingen av Covid-19 spredningen»?

Hva er den medisinskfaglige begrunnelsen? Hva består helhetsvurderingen av? Hvordan har Helsedirektoratet kommet fram til at fordelene ved tiltaket overstiger ulempene? Det står det ingenting om.

Hvordan har de kommet frem til at de selv tok helt feil for bare noen dager siden?

Kan det tenkes at denne helomvendingen på bare noen døgn om hvorvidt det var samfunnsnyttig å stenge barnehager og skoler for å motkjempe smittespredning av koronaviruset var basert på noe annet enn medisinskfaglige vurderinger?

Hva kom først, politikerne eller fagfolkene?

11. mars gikk Danmark inn for å stenge skoler og barnehager. Samme kveld konstaterte Helsedirektoratet at de ikke hadde gjort noen ny vurdering, men skulle diskutere det igjen neste dag.

Før de rakk det, begynte SV og MDG å presse på i media for at Norge skulle følge etter Danmark.

– Det er beklagelig at vår egen statsminister ikke tar situasjonen nok på alvor til å innføre tøffe tiltak for å unngå stadig eskalerende smitte, siteres en MDG-politiker på hos VG.

SV kunne ikke se seg slått av det:

Skolene er en smeltedigel for smitte. Flere hundre barn samles daglig i aktivitet. Det er umulig å drive skole uten å forhindre at elevene er i fysisk kontakt. All antibac i verden kan ikke forhindre at barn smitter hverandre. Hvis vi innfører strengere tiltak i skoler og barnehager nå, kan vi redde mange liv, sa SVs utdanningspolitiske talsperson.

Statsminister Solberg får nå et lite problem.

LES OGSÅ: Her er alle korona-tiltakene

Hennes helsemyndigheter mener, basert på dagens kunnskap og erfaringer, at det ikke er noe lurt å stenge skolene og barnehagene, fordi det fører med seg så mange drastiske konsekvenser uten at man har noe belegg for å si at det vil fungere overhodet.

Samtidig rasler opposisjonspolitikere med at hun ikke tar situasjonen nok på alvor, og at mange liv vil gå tapt dersom hun ikke gjør som de sier.

Dagen etterpå kaster Helsedirektoratet alle kortene sine og gjør akkurat som Solbergs kritikere ber om.

Er ikke det litt merkelig?

Alle konsekvensene som forsvant

Grunnen til at norske og utenlandske fagmiljøer er skeptiske til å stenge skoler og barnehager på nasjonalt nivå som dette er at det medfører mange konsekvenser for samfunnet, og at det kan lede til utilsiktede konsekvenser som motarbeider hensikten.

Den mest alvorlige grunnen til å la være å gjennomføre tiltaket er at helsearbeidere har, som alle andre, barn i skole og barnehage, og at dersom de plutselig trenger barnepass, så kan mange av disse kritiske ressursene måtte bli hjemme, som da går kraftig utover beredskapen i en tid der man trenger så mange som mulig.

Sverige har nylig avvist anmodninger om å gjøre det samme som Norge og Danmark nettopp på grunn av denne ene konsekvensen. Utregninger gjort i andre land tyder på at så mye som 30–40 prosent av helsefagarbeiderne vil komme til å måtte bli hjemme og passe barn dersom man gjennomfører et sånt tiltak.

Hvem får ha barnet sitt i halvstengte barnehager og skoler?

Til dette svarer Solberg-regjeringen med en plan: Alle barn av de som har jobb innenfor 15 (vagt definerte) samfunnskritiske sektorer skal få lov til å ha barnet sitt på skolen eller i barnehagen, likevel. Dette førte til manisk ringing og teksting fra barnehagene rundt om i landet, som måtte kartlegge hvor mange det gjaldt i sin flokk, siden det ikke var noe system på plass for dette.

Hvem avgjør om man kvalifiserer innenfor de oppførte sektorene? Skal man bare få gjøre det dersom det andre forelderet ikke kan være hjemme med barnet? Er det hele basert på at folk skal være ærlige og at man har tillit til at folk ikke plasserer barnet sitt i skolen eller barnehagen med mindre det er helt kritisk?

De som så hvordan det gikk for seg på dagligvarebutikkene rett etter regjeringens pressekonferanse om smittetiltaket vil kanskje være en smule skeptisk til at dette kommer til å fungere etter en bok som ikke engang er skrevet.

Hvor mange barn kommer til å ende opp med å fortsette å gå i barnehagen når disse 15 sektorene omfatter ganske mange arbeidstakere? Vil ikke det begrense effekten av tiltaket ganske kraftig, nesten til en så stor grad at hele poenget blir borte?

Hva er forskjellen på smittepotensialet i en halvstengt barnehage med 8 av 30 barn tilstede kontra 30 av 30 barn tilstede? Er den forskjellen vesentlig nok til å forsvare at de resterende 22 barna ikke får være der? Hvem har gjort regnestykket, og hvordan ser det ut?

Svaret er at ingen vet, som FHI allerede har konstatert. En løsning som dette, å la noen barn komme til skoler og barnehager men ikke andre, er heller ikke det ECDC har anbefalt eller drøftet som et mulig tiltak i gitte situasjoner.

Denne halvveisløsningen ser ut til å ha blitt produsert etter innfallsmetoden, uten noen som helst vitenskapelig eller faglig forankring.

«Smeltedigel for smitte» rett i armene på besteforeldrene

Når barna må bli hjemme, så er nødløsningen for mange familier at besteforeldrene trår til. FHI listet dette som et faremoment for at stengning vil virke mot sin hensikt, ved at man utsetter en kritisk risikogruppe for nettopp dem man tenker er en uavdekket smittekilde.

Det blir ikke verre enn det, å innføre et tiltak for å begrense skade, men sende smittekilden rett mot de mest sårbare. Hva gjør vi med det, da?

Ikke gjør det, sier statsministeren. Sånn, da har vi løst det problemet!

LES OGSÅ: Ferske tall - 6 av 10 er bekymret

Tror man virkelig at det er så enkelt? Igjen, husk hva som skjedde i matbutikkene – til og med etter statsministeren eksplisitt anmodet nordmenn om å la være å hamstre. Husk hva som skjedde ved Holmenkollen. Husk at folk som skulle være i hjemme i karantene dro ut på byen og på treningssenter fordi de hadde jo fri.

Mange familier der ute har det ikke så enkelt som at de kan bare være hjemme fra jobb og passe barna, uansett hvor mange NAV-skjemaer man frister med at man kan fylle ut for å få ekstra omsorgsdager. Ressurssvake i samfunnet vet man jo at sliter med å fylle ut NAV-skjemaer, eller å i det hele tatt vite at muligheten finnes.

Selv om statsministeren sier ikke gjør det, så vil realiteten tvinge mange til å velge det som en nødløsning, likevel. Bestemor eller bestefar kommer til unnsetning og risikerer liv og helse for å passe den angivelige smittekilden som er «for farlig» til å ha gående rundt i barnehagen med gruppen som er aller minst utsatt, barna til de som er nest minst utsatt.

Bare dette helt åpenbare scenarioet gjør dette til et potensielt livsfarlig eksperiment. Da sparer vi ikke liv, vi tar flere.

Hva er forresten effekten av at barna og foreldrene plutselig er sammen mange fler timer per dag enn tidligere, etter barna har gått på skolen i flere uker mens koronaviruset har spredt seg rundt? Øker ikke det mulighetene for at foreldrene og barna skal smitte hverandre mer enn før?

Så var det alt det andre som indirekte skjer når alle familier må belage seg på å bli hjemme med barna sine og hverdagen snus opp ned.

Økonomisk panikk

Etter pressekonferansen der stengning av barnehager og skoler ble presentert forvandlet Oslo seg til en spøkelsesby, matbutikkene ble raidet for mat; panikken brer seg rundt om i landet.

Når man innfører slike drastiske tiltak kommuniserer man til folk at de bør få panikk, at de skal overreagere, at nå er det virkelig alvor, nå går samfunnet i oppløsning.

Mange blir usikre på hvordan jobbhverdagen deres kommer til å bli fremover, hvordan arbeidssituasjonen deres blir, ja, om de i det hele tatt kommer til å ha noe jobb hvis dette vedvarer. Skal halvparten av oss gå rundt hjemme med barna i flere måneder, hvor ender dette hen?

Folk blir hysteriske om smittefaren og begynner å avlyse ting som myndighetene ikke har bedt dem om å avlyse. Svært mange som er avhengige av kunder merker at det kommer færre og færre, til butikkene, til timer, til alt mulig. Ikke bare rammes de som må bli hjemme fra jobben, men også de som ikke lenger får nok arbeidsmengde til å holde bedriften gående fordi alle vegrer seg for å dukke opp utenfor hjemmet.

Dette er den tredje store konsekvensen av å innføre slike tiltak, at det begynner å gå utover livsgrunnlaget til folk, uten at det kanskje har noen ønsket effekt på smittefaren overhodet.

De ressurssvake blir nok en gang de store taperne her.

Hva gjør det med barna?

Dette tiltaket handler egentlig ikke om å beskytte barna, men det rammer dem veldig hardt, noe UNESCO er svært bekymret over. Effektene av dette er begrenset i Norge, men det er fortsatt mange norske barn som kommer til å merke denne stengningen i 2020 for resten av livet.

Barn som kommer til å bli forsinket i sin læring, som ikke får den samme næringen som de kanskje får gjennom forskjellige tiltak på skolen, at forholdene hjemme ikke tillater dem å fortsette sin utdanning på samme måte som andre barn. Forskjellene mellom de rike og de fattige merkes på barna som blir avhengige av sine foreldre for egen læring.

På Dagsrevyen kunne man se søte barn fortelle om hvordan de kom til å savne alle vennene sine og miljøet på skolen, som tross alt er deres hverdag. Vanligvis er det bare sommerferien som varer mer enn én uke, nå skal de plutselig få en dobbel vinterferie før påske – og kanskje enda mer om ikke tiltaket fungerer, ironisk nok.

Ikke alle barn har det så bra hjemme, spesielt med foreldre som plutselig har fått det vanskelig økonomisk, eller blitt permittert fra jobben, eller som ikke er vant med å gå hjemme med barna hele dagen. Her snakker vi et potensial for en stor økning i fysiske og psykiske belastninger for mange barn, spesielt de ressurssvake.

Det løser seg for barna til politikerne, men hva med de som SV vanligvis hevder de kjemper for? Klarer man å tenke to tanker i hodet samtidig og vurdere de opp mot hverandre?

Jeg er redd for at dette tiltaket har blitt gjennomført av politiske årsaker fremfor medisinskfaglige, og at det kommer til å medføre langt større konsekvenser enn det hadde gitt å bare la barna fortsette på skole og i barnehagen.

I det minste burde man kunnet nyansere mellom små og store barnehager, hvor smittefaren ved de små er så uvesentlig at det umulig kan forsvare konsekvensene det får for alle involvert.

Når alle nyanser forsvinner og det eneste man er opptatt av er å fremstå handlekraftig, og de helsefaglige vurderingene endrer seg på et blunk til å passe med det politikerne ønsker seg, så er det fare på ferde.

Reklame

NÅ: Gjør julegavekupp hos to friluftsgiganter