*Nettavisen* Nyheter.

Stein Sneve

Stormen før stilla

Donald og melania Trump.

Donald Trump er ifølge en amerikansk analyse bare i starten på en periode med unik politisk uro og splittelse i USA. Her med kona Melania ved sin side. Foto: Olivier Douliery (AFP)

Tilhører du dem som tror at situasjonen i USA ikke kan bli mye verre enn den er i dag? Da gleder du deg for tidlig.

Tilhører du dem som gleder deg til USAs president ikke lenger heter Donald Trump? Tror du situasjonen ikke kan bli mye verre enn den er i dag? Da gleder du deg for tidlig.

I hvert fall ifølge en av USAs fremste geopolitiske analytikere, George Friedman. I boka «The Storm Before the Calm» (Stormen før stillheten) kaller han Trump kun begynnelsen på en periode som vil bli mer og mer kaotisk og trøblete for USA - og resten av verden.

Les også: Klar tale fra norsk lege i USA: - Dette gjør meg forbanna, søvnløs og trist

Et syklisk samfunn

Før USA «gjenfinner» seg selv etter 2030, og starter en ny syklus av vekst og framgang.

Friedman baserer seg på en teori om at utviklingen av det amerikanske samfunn går i to sykluser; en institusjonell (som skifter hvert 80. år) og en sosioøkonomisk (som skifter hvert 50. år).

Den institusjonelle handler om måten staten er organisert på, og begynte med frigjøringen i 1787. Den skiftet først etter borgerkrigen, så igjen etter andre verdenskrig, altså i 1945.

Den sosioøkonomiske handler om måten økonomien er organisert på, og de to seneste skiftene kom med Roosevelt i 1932 og Reagan 1980.

Turbulente tider

Åtti år etter 1945 er 2025. Femti år etter 1980 er 2030. Det vil si at et nytt skifte i begge syklusene er på gang, og de vil komme omtrent samtidig. For første gang i historien.

Det vil ifølge Friedman gjøre 2020-tallet til det mest turbulente i amerikansk historie, og det sier ikke lite.

Jeg er ingen stor tilhenger av teorier basert på at historien er dømt til å følge en gitt bane. Historien har vist seg å være langt mer uforutsigbar enn som så.

Les også: Eksteme arbeidsledighetstall for Donald Trump

Friedman argumenterer likevel godt for de sykluser han postulerer. Og ikke minst viser han at den politiske uro og dype splittelse som har preget Trumps presidentperiode slett ikke er unik.

Det finnes flere perioder der konfliktene har vært minst like dype, og hatet like sterkt, som nå. Denne type splittelse har heller vært et karakteristisk trekk ved amerikansk politikk, like før landet har gått gjennom store endringer.

Teknokratenes inntog

Friedmans analyse av konfliktlinjene i dagens amerikanske samfunn er også spennende, om ikke unik. Det andre har kalt «eliten» eller «anywheres» kaller han «teknokrater», og han mener de har erobret statsapparatet, og gjort det så ugjennomtrengelig at vanlige innbyggere føler seg maktesløse.

Her kan det lett dras en norsk parallell til Nav-systemet.

Friedmans fremste eksempel er Obama-care, som har et regelverk på 20.000 sider, mens reglementet for den opprinnelige sosialtjenesten i USA var 29 sider langt.

Teknokratene kommer fra svært lik bakgrunn, ikke minst er de utdannet ved de samme prestisjeuniversitetene. Friedman tror derfor kampen om universitetene blir avgjørende for utviklingen.

Les også: Trump truer med å stenge sosiale medier

Større studiegjeld enn boliggjeld

Amerikansk studiegjeld er nå større enn boliggjelden var før finanskrisen, og like lite bærekraftig. Ikke minst ettersom forskjellen på amerikanske universiteter er så store at bare et fåtall studenter (teknokratene) vil få en jobb som er godt nok betalt til å betjene studiegjelda.

Det vil skape en ny - og for oss svært overraskende - allianse mellom barn av deklasserte industriarbeider og framtidas etniske minoriteter. De som i dag rives fra hverandre av identitetspolitikk vil finne hverandre i et mer klassebasert opprør for et mer rettferdig utdannelsessystem.

Flere av årets demokratiske presidentkandidater lovet da også å sanere all studiegjeld, et løfte som vil bli stadig mer populært framover.

Fortidens løsninger

Friedmans hovedpoeng er likevel at de politiske løsninger som lanseres nå og de neste årene, vil være basert på fortidens løsninger, ikke framtidens. Alle presidenter ved slutten av en epoke har tydd til det de vet virket før. Som Trumps skattelettelser, eller demokratenes lengsel etter en ny Roosevelt.

Les også: Opptøyer og plyndring etter dødelig pågripelse i Minneapolis

Da Reagan senket skattene rundt 1980 var det mangel på kapital i USA, og en ekspansiv databransje på desperat jakt etter investeringer. Situasjonen nå er omvendt; det er et overskudd av kapital - rekordlave renter - og ingen nyskapende industri å investere i.

Økende forskjeller

Derfor bruker bedriftseierne Trumps skattelettelser til å kjøpe tilbake aksjer i egne selskap, og investere i boligmarkedet. Som igjen bidrar til å øke kløfta mellom de som har og de som ikke har.

Tross sine dystre spådommer for den umiddelbare framtid, er Friedman optimist på lang sikt. Ikke minst for USA, som har en egen evne til å vokse på kriser.

Det nye nå er at utviklingen i USA påvirker resten av verden på en dramatisk ny måte. Da Sovjetunionen kollapset ble USA verdens eneste supermakt. Det var også første gang på 500 år at ingen europeisk stormakt var en global ledernasjon.

Ubevem som enslig supermakt

Det gjorde også USA til et imperium, en rolle landet ifølge Friedman er svært ubekvem med, og nesten umiddelbart begynte å trekke seg tilbake fra. 11. september endret dette, men bare på kort sikt.

Her kan du lese flere innlegg fra Stein Sneve.

For selv om Trump er den som klarest artikulerer USAs uvilje mot å lede verden, var også Obamas utenrikspolitikk mye mer passiv enn noen annen presidents, siden før andre verdenskrig.

I så vel storm som stille

Dette vil ikke endres med en ny president, så Norge, Europa og resten av verden må bare forberede seg på en ny amerikansk syklus også på dette området.

En syklus der vi i mye større grad enn vi har vært vant til må klare oss selv.

I så vel storm som stille.

Nettavisen ønsker en åpen og levende debatt.

Her kan du enkelt bidra med din mening.