Gå til sidens hovedinnhold

- Ta imot marerittene

Anne Grethe ble skutt av sin eksmann, og måtte amputere armen. Hun råder Utøya-ungdommene til å ta vare på følelsene sine.

- Etter hvert som historiene har kommet frem, og de første bildene kom, var det lett for meg å identifisere meg med det å flykte fra en drapsmann, sier Anne Grethe Solberg.

Gårsdagens markeringer viser at Norge er i sorg. I tillegg til de 76 som døde ble 97 personer skadet i fredagens terrorhandlinger. 67 av dem var på Utøya. Flere hundre fysisk uskadde mennesker har opplevd en ufattelig tragedie. Og livet skal gå videre.

I virvaret av eksperter og rådgivere er det én twittermelding som skiller seg ut. «Ønsk mareritt velkommen, ikke bekjemp vonde tanker», skriver brukeren @onelessismore. Bak den står Anne Grethe, og hun vet hva hun snakker om.

Eksmannen ville drepe
Forsker, sosiolog og konsulent. Anne Grethe er en av landets mest kjente lederutviklere, med spesielt fokus på å bedre kjønnsbalansen i ledergrupper. Hun er 53 år, har to barn og har opplevd det ekstreme. For fem år siden forsøkte eksmannen å drepe henne med hagle.

- Jeg måtte flykte og ble skutt to ganger. En gang i hoften og en gang i skulderen. Jeg latet som om jeg var død og det reddet nok livet mitt. De kjempet en vanvittig kamp på sykehuset. Personalet var fantastiske, de stod på dag og natt. De første dagene ble jeg operert hver natt, ti-tolv ganger til sammen. Men jeg levde. Jeg levde. Jeg levde.

I dag er Anne Grethes hofte deformert og hun har lært seg å gå på nytt. Hun måtte amputere armen rett over skulderleddet.

Har krevd mye
Den lange veien fra sykehussenga til den nye hverdagen har krevd mye. Gjennom sin historie ønsker Anne Grethe å hjelpe de som nå er i tilsvarende situasjon hun var i.

- Jeg fikk livet i gave, og det har alle som overlevde Utøya også fått. Enten de er skadet eller ei. I den takknemmeligheten ser man at man har et valg: hva velger jeg å gjøre med mitt liv?

Anne Grethe var 48 år da hun ble skutt. Hun understreker at det er stor forskjell på henne og barn eller ungdom som nå må håndtere disse traumene. Hun råder dem til å oppsøke all hjelp som finnes.

- Det kan være hos psykolog, psykiater, coacher, venner, foreldre eller søsken. Det viktigste er å snakke og snakke. Repeter deg selv, fortell den samme historien gang på gang. Det du vil oppdage er at du kommer på nye ting, detaljer du ikke husker med en gang. Du blir sakte mer bevisst på alle inntrykkene; alt du så, alt du tenkte. Snakk om alle følelsene som gikk gjennom hodet ditt. Skriv det ned. Jo flere ganger du snakker om det, desto flere ting husker du, råder hun.

Det handler om å fordøye alle aspektene.

- Det er veldig mange sanser som var aktive under selve hendelsen som syn, lukt, kulde, varme, hørsel. Ikke fortreng noe, få det opp i hodet fra hjerte og mage og ut gjennom munnen, sier hun.

Tre måneder på sykehus
Selv lå Anne Grethe på sykehus i tre måneder etter hendelsen.

- Den første tiden lå jeg i respirator og var jeg neddopet på morfin, jeg hallusinerte mye og lå i en døsig tilstand. Når morfinen avtar blir det et nytt oppgjør. Den normale søvnrytmen kommer tilbake og det er en periode der man etter å ha sovnet inn våkner etter en halvtimes tid med mareritt. Jeg gjennopplevde alt på nytt – hørte skuddene, kjente fortvilelsen, gråt, var kvalm og kjente lukten av mitt eget blod og singelen jeg falt ned på ute i hagen.

Men i stedet for å stenge de vonde tankene og følelsene ute tok hun dem i mot – med glede.

- Du skal være glad når marerittene kommer, for det betyr at underbevisstheten tømmer seg. Man må ta hensyn til den, ikke bare tankene en har i våken tilstand. Jo raskere marerittene starter desto bedre er det. Jeg sa «Velkommen mareritt. Jeg er glad for at jeg fikk et mareritt». Jeg klappet meg selv på skulderen og tenkte at jeg må sove mer for å få et mareritt til.

Hun råder de skadede til å forsøke å gjøre det samme.

- Ikke jag følelsene bort
- Dette er bare tanker og følelser og de er ikke farlige. Prøv å observere deg selv og dine egne reaksjoner. Faren er over nå. Følelsene er ikke farlige, bare slipp dem til. Ikke bruk energi på å jage følelsene bort. Ha dem der, legg merke til dem, la følelsene forsvinne fra deg når de er klare for det og ikke jag dem bort, sier hun.

I dag kommer marerittene sjeldnere, og de sannsynligvis aldri vil forsvinne helt. For Anne Grethe handler det om å akseptere at det er slik.

- Under skyteepisoden var det en sitasjon der eksmannen min sa at jeg måtte gå inn på et rom og hente noen klær. Jeg sa at jeg ikke hadde noen klær der og gikk ikke inn. Jeg vet at hadde jeg gått inn dit hadde jeg vært død nå. Jeg løp ut døren i stedet, men ble skutt i fluktforsøket. Akkurat disse valgsekundene har jeg fremdeles mareritt om. Men når de kommer har jeg metoden min. Jeg er takknemmelig for de vonde tankene og lar tankene være der til de slipper meg. Jeg er ikke tankene mine.

Foreløpig er omfanget av skuddskadene for ofrene på Utøya ukjent. Anne Grethe opplevde det å våkne uten venstre arm.

Mistet en arm, løp marathon
- Jeg var så ubeskrivelig glad for at jeg overlevde at det ikke gjorde noe å ha mistet arm. Det å akspeptere opplevelsen og håndtere livet mitt ble det viktigste. Hvordan kan jeg komme meg over dette? For alle de som ligger på sykehus og er hardt skadet gjelder det å ta innover seg sin nye livssituasjon. De er skadet, noen har kanskje amputert eller blitt hardt kvestet på annet vis. Ikke prøv å kjempe imot verken skaden eller opplevelsen. Livet ditt er forandret, aksepter det. Du har mye hard fysisk og mental trening foran deg. Åpne opp nye dører og gå gjenom. Lukk døren til denne hendelsen. Ikke stirr på den lukkete døren resten av livet, er hennes råd.

Anne Grethe løp for øvrig New York Marathon i fjor høst.

Da skytingen på Utøya ble kjent eksponerte hun seg for informasjonen, fordi situasjonen var ytterst reell. Men hun er opptatt av å ikke oppmuntre underbevisstheten ellers i livet.

- Jeg lar være å se på skyteepisoder, for eksempel på film. Ofte reiser jeg meg og går ut av kinosaler. Jeg leser ikke kriminalromaner og krimserier med skytevåpen er helt forbudt i min nærhet. Men selv om jeg syns det er vanskelig og unngår det mest mulig, er jeg mer avslappet nå. Jeg farer ikke sammen lenger når jeg hører smell.

Ikke sint
I dag er hun verken fortvilet, sint eller bitter. Hun er faktisk takknemmelig for å har blitt bedre kjent med seg selv.

- Jeg har fått et fantastisk nytt følelsesliv. Jeg har utviklet meg enormt som menneske og har klart å akseptere meg selv i større grad. Jeg har et svært rikt liv. Det tror jeg alle som overlevde Utøya også kan få, men det er hardt arbeid.

I første omgang er det viktig å kanalisere energien riktig.

- Mange tenker sikkert «tenk om jeg heller hadde dratt på ferie» eller eller gjort andre ting i stedet. Dette er helt meningsløst å tenke. Du var der, du var en del av dette. Bruk energien på det som kan gjøre livet lettere. Du kan velge.

Kommentarer til denne saken