Takk for sist, Pellizotti

Foto: (Privat)

BLOGG: Ole Kristian Stoltenberg serverer en bredside mot Franco Pellizotti.

24.03.11 10:57

Et av sesongens virkelig store sykkelhøydepunkt er like om hjørnet. Årets Giro d'Italia byr på det meste av spektakulære etapper og spennende ryttere. Det blir sykkelfest over 21 etapper fra 8. til 30.-mai.

Allikevel kommer vi ikke utenom de mye omtalte «partykrasjere».

Franco Pellizotti er så langt den største av disse. Fjorårets andremann var å anse som en av de virkelig store favorittene til årets utgave. Kanskje den største i mine øyne. Han er fortsatt en av de store, ikke favorittene - men idiotene! Med forbehold om at de som tester og holder lov og orden har rett i sin sak, så må jeg si at det begynner å irritere meg grenseløst at de ikke lærer.

Og nå er det allerede som i Grevinnen og hovmesteren; «same procedure as every time...». Blånekt! Det som nemlig gjør at jeg faktisk går fra irritert til forbannet, er denne fornektelsen av fakta. Jeg velger å stole på UCI (det internasjonale sykkelforbundet) og testene, og får heller beklage hvis UCI gjør noe feil. Og doperne? De er som Manuel i Fawlty Towers, og sier så uskyldig: «I know nothing...».

Joda, det er sikkert sånn at noen har rett. Også dopingjegere kan ta feil, og har nok blitt urettferdig behandlet en eller annen gang. Men EPO eller andre forbudte preparater kommer sjelden inn i kroppen via pollen eller fordervet kylling. Jeg er ikke ekspert på dette. Jeg vil bare vite sannheten.

Jeg vil avslutte sorgens innledning av dagens blogg med det vanlige: Jeg tror sykkelsporten er på veldig god vei! Den er renere og renere, og INGEN ussel juksemaker skal føle seg for trygg! MEN om jeg blir overrasket om det smeller igjen? NEI!

Jeg gidder ikke være naiv lenger. Jeg orker ikke anta at alle idiotene har sett lyst på samme dag

Over til noe hyggelig: Giro d'Italia-ruta i 2010!

Vi begynner for en gangs skyld i midten. Den 8. etappen til Monte Terminillo blir den første virkelig fjelltesten. Toppfinish, hvor de siste 16.1 kilometerne stiger med 7,3 prosent i snitt. Selv om rittet begynner snillere på de første syv dagene, er årets Giro nok en gang for klatrerne.

For den siste uka blir et helvete. Verken mer eller mindre. Litt oppvarming i fjellene på 14. etappe, med kjøring over Monte Grappa (18,9 km/ 7,9 prosent i snitt) 40 kilometer før målgangen i Asolo.

Så en av to monsteretapper: Etappe 15 på 222 kilometer, med målgang på Monte Zoncolan. En av sykkelverdens desidert hardeste og verste stigninger, med sine drøye ti kilometer i lengde og nesten 12 i gjennomsnittlig stigningsprosent! Heldigvis er det hviledag etter Zoncolan, men på 16. etappe venter en knallhard bakketempo i de utenlandske hjemtraktene til Ole Einar Bjørndalen. Det skal sykles 12,9 kilometer opp til toppen av Plan de Corones. Fantastisk utsikt fra «Krohnplatz», men det neppe så mange som orker nyte den når maksimal stigningsprosent er 24 i de verste partiene...

Både 17. og 19. etappe er også knallharde på papiret, med fjell underveis og noen slags slake toppfinisher. Ikke glem at klassestigningen Mortirolo skal forseres på den 19. etappen. Men det er mulig rytterne sparer på kruttet her, og setter de siste angrepene inn på rittets nest siste etappe: 178 kilometer fra Bormio til toppfinish på Passo del Tornale. En etappe med 80 (!!!) kilometer i motbakke og fire tøffe fjellpass på veien til «målhenget». Her skal også årets høyeste punkt krysses, Passo di Gavia (2618 meter over havet).

Det hele avsluttes med en 15,3 kilometer lang tempo inne i Verona. Det blir rytternes siste mulighet til å kapre den gjeve rosa trøya.

Litt om innledningen også da. Det starter med en 8,4 kilometer flat tempo i Amsterdam. De to påfølgende etappene går også i Nederland, paddeflatt og opplagte dager for spurterne. Deretter flyr man til Giroens hjemland, og vi får på 4. etappe en 32,5 kilometer lang lagtempo. Denne, sammen med et par litt utfordrende etapper de neste dagene, er uansett ingen mulighet til å feste noe avgjørende grep på den rosa trøya. Det skjer den siste uka, men det varierer hele veien frem dit mellom opplagte spurt- og opplagte bruddmuligheter. Samt noen småtester for sammenlagtfavorittene.

Hvem vinner sammenlagt?

Selv om Pellizotti fortjent ryker ut av årets Giro, så er det ikke mangel på gode sammenlagtryttere. Cadel Evans, Carlos Sastre, Ivan Basso, Domenico Pozzovivo og Vincenzo Nibali bør nevnes blant favorittene. Men glem ikke (gamle) ringrever som Damiano Cunego, Gilberto Simoni, Alexandre Vinokourov, Marzio Bruseghin, Michele Scarponi og Stefano Garzelli. Og hvor står ryttere som Linus Gerdemann, Bradley Wiggins og Chris Anker Sørensen?

Dette ble mange, men hvem jeg tror vinner?

Jeg sier Cadel Evans. Hvorfor skal jeg forklare på lufta!

Følg Giro d'Italia hver dag på Eurosport fra 8. mai.

Ole Kristian.

Les flere saker på procycling.no!

Følg oss på Facebookog Twitter!

Nettavisen ønsker en åpen og levende debatt.

Her kan du enkelt bidra med din mening.