Friske meninger

Takk til den ekte bonden

Sauer på beite i norsk natur.

Sauer på beite i norsk natur. Foto: Paul Kleiven /Scanpix

Jeg klarer ikke å bruke ordet «pelsbonde» uten at det skaper en vemmelse i meg.

Av Berit Helberg

Dette innlegget kommer som en reaksjon på Susanne Horpestads innlegg 5. juni 2019, hvor hun takker bonden.

Jeg klarer ikke å bruke ordet «pelsbonde» uten at det skaper en vemmelse i meg. Definisjonen på en bonde er i følge Store Norske Leksikon følgende:

«Bonde, person som driver jordbruk som levevei. I norsk landbrukshistorie har en skilt mellom storbønder og småbønder eller småbrukere. I dag brukes bonde om begge kjønn, gjerne synonymt med gårdbruker».

Lama fremfor kuler og krutt

Jeg er rovdyrverner, og får ofte høre av uvitende at jeg hater både sau og bønder, noe som selvfølgelig bare er useriøse sleivspark fra de som ikke har mer å komme med. Jeg bor selv på landet, jeg elsker alle dyr. Små og store. Jeg er glad i mine naboer, som de fleste er bønder. Særlig er jeg glad jeg havnet her, hvor de eldgamle minkburene som sto her da jeg flyttet hit, ble revet etter et halvt år og hvor bøndene med sau valgte lama heller enn kuler og krutt for å beskytte mot gaupe da de slo seg ned i nabolaget.

Edelt å odle jorden

En bonde odler jorden og har et edelt yrke. Det er grønnsaksbønder og gartnere som er mine hverdagshelter, de som skaper nytt liv av intet, og jeg takker dem. Da jeg for min del har avstått fra kjøtt i flere år og ikke kommer til å endre på det, er jeg i det minste glad i den melkebonden eller kjøttproduserende bonden som tar godt vare på sine dyr, med alt dette måtte innebære.

Det er ikke - og vil aldri være - å ta godt vare på sine dyr å kun sørge for de fysiske behovene som mat, vann og et kummerlig tak over hodet.

Labber skal løpe på gress

Labber skal løpe på gress, ikke hard netting, og på store områder, revirer, så alle sanser får det de trenger. At så mange vil ha vekk pelsnæringa har ikke noe med selve «bøndene» å gjøre, men det faktum at dette aldri kan bli bra dyrehold. Og den retningen folkets mening har tatt innen pelsnæring kan umulig ha gått «pelsbonden» så grundig hus forbi.

Resten av Europa avvikler og forbyr import av pels, mens noen forlanger at Norge skal tviholde på holdningene fra 1800-tallet, det være seg rovdyr, utmarksbeite eller pelsnæring.

Skremmende holdninger

Jeg blir skremt av holdninger som viser at pelsdyrene ikke er verd det livet de har behov for.

Men mest skremt blir jeg av den siste setningen til Susanne Horpestad. Hvis hun mener at «pelsbonden» har lært henne å behandle dyr med samme respekt som folk, vil jeg helst ikke bli behandlet som folk av henne.

I hvert fall ikke om hun behandler folk slik de behandler små rovdyr i trange bur.

Nettavisen ønsker en åpen og levende debatt.

Her kan du enkelt bidra med din mening.