*Nettavisen* Nyheter.

Jan Bøhler

Tårer i øynene i rettssalen

Jan Bøhler følger rettssaken i Oslo tingrett

Stortingspolitiker Jan Bøhler (Ap) følger rettssaken i Oslo tingrett. Foto: Berit Roald (NTB scanpix) / Kjetil Bortelid Mæland (Nettavisen)

Vi fikk høre svært gripende vitnemål på dag to i rettssaken etter overfallet på 16-årige Mohammed Altai som endte med at han døde på sykehus.

En god venninne av Mohammed og jenta han hadde et «ulovlig» forhold til fortalte rørende om hvor mye de to brydde seg om hverandre. De gikk lange turer og pratet alltid mye sammen, men måtte holde det skjult og gjemme seg, fordi storebroren hennes og familien ikke godtok det. Rett før overfallet hadde jenta sagt til venninnen som vitnet at hun visste ikke hva som ville skje med Mohammed.

I det følelsesladede vitnemålet beskrev venninnen også veldig sterkt hvordan han var en livlig, godhjerta gutt som hilste på alle og bare var snill og hjelpsom. Han var den siste personen i verden som fortjente dette, og det er trist at fokuset er kommet vekk fra den fantastiske gutten han var, sa hun med gråtkvalt stemme. Jeg tror ikke jeg var den eneste som ble sittende med tårer i øynene.

Etter venninnen holdt en eldre bror av Mohammed også et gripende vitnemål. Han fortalte om hvor tunge dager det hadde vært da hans lillebror lå i koma på sykehuset etter overfallet 12/6 til han ble erklært død 25/7 2017 - og hvor fortvilende det var å ikke kunne hjelpe ham. Han la ansvaret for at han døde på tiltalte, altså storebroren til jenta Mohammed hadde et forhold til, som ikke ville at det skulle ringes etter ambulanse etter at Mohammed ble liggende bevisstløs på bakken. De cirka ti minuttene det tok før dette ble gjort ble skjebnesvangre, fordi ambulansen kom etter cirka 17 minutter, og en hjerne kan greie seg i 7 - 8 minutter, kanskje 10, uten oksygentilførsel.

Til slutt var det moren til Mohammed sin tur til å vitne. Hun snakket så inntrengende at jeg aldri kommer til å glemme det. Moren understrekte hvor avgjørende det hadde vært at tiltalte ikke hadde villet tilkalle ambulanse, og at dette var forskjellen på liv og død for den høyt elskede sønnen hennes. Hun fortalte også om hvor enorm belastning det hadde vært for henne og hele familien at politiet hadde brukt 2,5 år på å få saken opp for retten. Selv om de prøvde å leve videre, ble alt det vonde stadig rippet opp i - og hele livet deres ble preget av at de måtte vente og vente på at rettferdigheten skulle skje fyldest.

Her kan du lese flere innlegg av Jan Bøhler.

Det er blitt mer og mer klart at tiltalepunktet om at den tiltalte storebroren ikke ville at det skulle tilkalles ambulanse da Mohammed lå bevisstløs, vil få stor betydning for straffeutmålingen. Den paragrafen i Straffeloven, paragraf 288, som gjelder dette har en strafferamme på tre år. Visstnok er rettspraksis til nå at straffen har ligget mellom seks måneder og to år. Så spørs det om retten finner særlig skjerpende omstendigheter her. Blant annet ble det også gitt feil informasjon til leger og ambulanse-personell om at Mohammed hadde kollapset etter å ha jogget.

Det blir interessant å følge med på prosedyren til aktor og hva slags påstand om straff som nedlegges. Uansett bør denne saken gjøre at det blir tema for oss lovgivere på Stortinget hva strafferammen skal være for å unnlate å gi eller tilkalle hjelp til noen i en hjelpeløs tilstand, når dette er avgjørende for liv eller død.

For meg er det viktig å være i retten for å se og lære hvordan lovverket vårt fungerer i praksis.

Nettavisen ønsker en åpen og levende debatt.

Her kan du enkelt bidra med din mening.

Annonsebilag