Terroristene gjorde stripstabbe - det ble redningen for Bjarne

Foto: Marit Hommedal / NTB scanpix

Nå snakker Statoil-gislene ut for første gang.

14.03.13 18:57

– Jeg tenkte: Jeg skal ikke være gissel. Jeg skal rømme, forteller Bjarne Våge, en av de Statoil-ansatte som ble tatt til fange av terroristene på anlegget In Aménas i januar.

Våge (58), bosatt i Sandnes, var vedlikeholdsleder på anlegget og hadde nettopp begynt arbeidsdagen onsdag 16. januar da terroristene slo til.

Sammen med de tre kollegene Hans M. Bjone, Tore Bech og Thomas Snekkevik tok han seg en kaffe ved 5 – 6-tiden på morgenen på kontoret.

Terroristene stormet inn
Mennene snakket sammen, og det var høy stemning på kontoret før arbeidsdagen skulle begynne. Så gikk lyset. Våge gikk bort til en dør og konstaterte at anlegget var mørkt. Han hørte smell og så lysglimt et stykke unna.

– Jeg gikk inn igjen og tenkte at det var noen som hadde funnet på å leke med fyrverkeri. Så stormet plutselig fire terrorister inn i kontoret, forteller Våge.

– De hadde dekket til ansiktet og hadde på seg fillete klær. De holdt kalasjnikovgeværer i hendene som de pekte på oss med, og sa at vi skulle være gisler. Lederen spurte «Who is the Boss» på utmerket engelsk, jeg kaller det Oxford-engelsk.

– Vi ble kommandert ned på gulvet og fikk beskjed om ikke å snakke eller røre oss. Gjorde vi det, fikk vi kraftige spark.

(Artikkelen fortsetter under bildet)

Klikk på bildet for å forstørre.

Foto: Hommedal, Marit

Lenket fast
– Tore sa at han var sjefen, og de ville vite hvordan de kunne starte anlegget igjen. Vi fikk plaststrips på begge hender, og hendene ble lenket sammen med en tredje strip. Så ble vi kommandert ut og opp på en lastebil. Jeg ble lagt oppe på lasteplanet på en sandhaug. Da jeg lå der og så opp på stjernene, tenkte jeg at jeg skal ikke være gissel, jeg skal rømme, sier Våge.

Det var kommet til flere terrorister, og alle sammen kjørte til kontrollrommet der to av nordmennene ble tatt med inn. De kunne ikke starte anlegget, og snart kjørte bilen videre. Da kjente Våge at den ene armen var fri. Terroristene hadde satt stripsen feil vei slik at den ikke festet seg.

Løp vekk
Sjansen til å rømme kom da han ble tatt ned av bilen og lagt på bakken. Lederen kom bort til ham og ville ha ham til å reise seg. Da lederen dro ham opp, sprang Våge til og løp inn i et gasstog. En av terroristene, trolig lederen, kom etter og ropte at han skulle stoppe ellers ville han bli skutt. Men det var mange rør og tanker i toget, og vanskelig å skyte.

– Jeg kom ut og fortsatte å løpe. Jeg løp i sikksakk, og tenkte hele tiden at nå blir jeg skutt. Jeg kjente formelig en kule i ryggen da jeg sprang. Men det kom ikke noe skudd, og så falt jeg ned en skråning uten at noen kom etter meg. Deretter kom jeg meg over en port, men falt ned fra porten og pusten ble slått helt ut av meg. Jeg knakk også et ribbein. Deretter løp jeg ut i sanddynene der jeg la meg ned med øyekontakt med anlegget.

Klikk på bildet for å forstørre.

Foto: Kjetil Alsvik

Tre ble drept
Klokken 9 kom det tre helikoptre, og Våge begynte å gå tilbake til anlegget. Det var ikke folk å se, før han oppdaget en soldat som vinket ham tilbake.

– Jeg gikk ut igjen i sanddynene og satte meg på en stein. Etter en stund kom en soldat og hentet meg, og jeg ble kjørt til en militærleir.

De tre nordmennene som Våge drakk kaffe med på morgenen, ble drept.

– Hadde jeg blitt igjen og ikke rømt hadde jeg også blitt drept. Det har jeg tenkt mye på. Det var tilfeldigheter som gjorde det, og jeg var heldig. Av og til ser jeg for meg situasjonen der jeg springer vekk, men jeg våkner ikke av det. I mitt indre tenker jeg at jeg slo terroristene, jeg ble ikke gissel, men klart å rømme, forteller han.

– Men jeg kjenner ikke den store gleden ved det. Det er tungt å tenke på dem som ikke kom seg unna. (©NTB)

Nettavisen ønsker en åpen og levende debatt.

Her kan du enkelt bidra med din mening.