*Nettavisen* Nyheter.

Tommy Sørbø

Tjukkaser er alltid blide

Barndommens myter #1:

TYKK OG TYNN: Stan Laurel, den lille og spinkle Halvan, og Oliver Hardy, den store og smilende Helan, gjorde stor suksess som komikere. Her er de fotografert i Billancourt i Frankrike på Helans 58-årsdag.

TYKK OG TYNN: Stan Laurel, den lille og spinkle Halvan, og Oliver Hardy, den store og smilende Helan, gjorde stor suksess som komikere. Her er de fotografert i Billancourt i Frankrike på Helans 58-årsdag. Foto: (AP Photo/NTB scanpix)

For femti, seksti år siden var de fleste tjukkaser både blide og morsomme.

Det var derfor vi kalte dem for tjukkaser, tykksaker, fettfjell, fleskeberg, sperreballonger, sugger, megger, bomsedeiser, dundrer og andre lite respektfulle ord og uttrykk, som vi i dag antagelig ville ha blitt politianmeldt for om vi hadde brukt.

Vi lo av dem på revyer, vi flirte av dem i gymtimene og vi syntes det var koselig når konen klapset på gubbens ølvom, og sa noe om at han var dyr i drift.

Tykk og tynn

I film, fortellinger, tegneserier og på revyer opptrådte tjukkasen gjerne sammen med sin kroppslige antitese, den magre. Og ekstra morsomt ble det når den tykke var kort og den magre lang, sånn som det amerikanske komikerparet Abbot og Castello eller Leif Juster og Einar Rose i norsk revy.

I den klassiske sketsjen «Prammen og madammen» på Chat Noir-revyen fra 1947 brøler salen av latter over en punchline, som ganske enkelt handlet om at den lange og tynne ikke greier å komme opp i ansiktet på den lille og tykke på grunn av ulik høyde, og fordi den tykkes mage hele tiden kommer i veien.

Altså, ren lytehumor.

Mutt og blid

Slike komikerpar var ofte også utstyrt med ulikt gemytt. Den magre var gjerne innadvendt, taus og mutt, som for eksempel Stan Laurel i rollen som Halvan, mens hans tykke motstykke, Oliver Hardy i rollen som Helan, var blid, utadvendt, pratsom, og glad i mat naturligvis.

Den komiske effekten oppsto både i samspillet dem imellom, men også i motsetningen mellom den tykkes karakter og kropp. I motsetning til den tynne, som vendte seg bort fra verdens fristelser og gikk i seg selv, hadde tjukkasene alltid prosjekter. De ville en hel del, som ikke alltid lot seg realisere på grunn av de begrensinger kroppen satte.

Her i landet ble tykke kvinner og menn vist frem på tivoli mot betaling helt opp til 1950-tallet, og når vi lo av dem, var det med en blanding av skrekkfryd, nysgjerrighet, og kanskje også et ubevisst ønske om å få bekreftet vår egen normalitet. Kort sagt, de samme grunner som i dag får oss til å titte på realityshow på tv.

Enklere og mer direkte

Men dette dreide seg ikke bare om lytehumor. For den tykke var jo også selv blid og morsom, slik vi så det. Før overvekt ble knyttet til usunn livsstil, folkehelse, sykdom og sosiale og psykologiske problemer, leste vi nemlig kroppen på en enklere og mer direkte måte enn i dag.

En tynn kropp var et tegn på fattigdom eller sterk viljestyrke, mens en tykk kropp sladret om rikdom eller svak viljestyrke, men også om alt som var livsbejaende, ekspansivt og utadvendt.

Var du glad i mat, var du også glad i andre mennesker og i alt omkring deg. Du bokstavelig talt este ut over dine egne grenser, ble aldri mett av alt det verden hadde å by på, og var i bunn og grunn et fornøyd menneske.

I et dikt om helse og medisin fra 1100-tallets Italia kan vi lese dette: «Et lystig og lett humør er den som er rund og før. Alltid på jakt etter nytt og aldri i motgang forknytt...»

Maleren Rubens halvnakne og smilende fleskeberg har vært tolket som uttrykk for et annet skjønnhetsideal enn vårt. Så enkelt er det ikke. Disse figurene er ikke nødvendigvis realistiske fremstillinger av kvinner i Rubens samtid, men mytiske skikkelser. Frodige halvgudinner i en frodig og paradisisk natur, som ved å få sine kroppslige behov tilfredsstilt, demonstrerer at de er lykkelige og lever i overflodens verden. Altså i en verden som de fleste for firehundre år siden bare kunne drømme om.

Stor og munter

Også vitenskapen kunne understøtte forestillingene om at tykke var muntrere og mer utadvendt enn tynne.

Så sent som på 1920-tallet utviklet den tyske psykiateren Ernst Kretschmer en teori om sammenhengen mellom kroppstype og personlighet. Her fastslo han at den såkalte pyknikeren, et kortvokst menneske med stor mage som regel var både mer sosial, optimistisk og muntrer enn sitt motstykke, den leptosome, som var lang, tynn, innadvendt og bekymret. Helt opp til 1950-tallet var disse forestillingene gangbar mynt i skolemedisinene.

Plageånder og selvironi

Jeg husker at kameraten min og jeg stilte oss utenfor huset til den tykke naboen hans, som jobbet i jernbanen for å få et glimt av ham når han kom fra jobb.

Å se en så feit fyr i en så stram uniform åle seg ut av en så liten bil, var simpelthen så komisk at vi bare måtte gi oss ende over. At mannen også lo sammen med oss, gjorde det ekstra morsomt. Men ikke i dag, over femti år senere.

Den tykke mannen var sikkert verken blidere eller morsommere enn andre, men han gjorde sitt beste for å leve opp til myten. Han prøvde å komme plageåndene sine i møte gjennom selvironi, og på den måten ufarliggjøre krenkelsen som lå i våre blikk.

Barndommens myter var naturligvis aldri myter for oss som trodde på dem. De var selve sannheten, i form av fortellinger som bandt verden sammen og gjorde den forståelig og oversiktlig for oss.

Det var først når de nye sannhetene overtok, at vi klassifiserte de gamle som myter.

Hvilke sannheter om kroppen i dag som er myter i morgen, aner jeg ikke, men jeg er temmelig sikker på at folk også i fremtiden kommer til å få hakeslepp av alt det merkelige vi trodde på før.

Nettavisen ønsker en åpen og levende debatt.

Her kan du enkelt bidra med din mening.