*Nettavisen* Nyheter.

Toppturen du også klarer

Toppeggen på Mjølkedalstinden (2137 moh) Foto: (Foto: Ronald Toppe)

Bli med opp på den luftige toppeggen på den vakre Mjølkedalstinden. En tur de aller fleste klarer. Se bildekarusell.

15.08.06 13:22

JOTUNHEIMEN (TV 2 Nettavisen): For å si det sånn: Har du klart å ta deg stien inn mellom Fondsbu og Olavsbu, så klarer du også å ta deg opp på den 2137 meter høye Mjølkedalstinden. Forutsatt at du ikke blir svimmel av å gå på fortauet.

Mjølkedalstind er veldig karakteristisk og vakker, og pyramiden tar seg spesielt godt ut fra syd og øst.

Fjellet er mye enklere å komme seg opp på enn det kan se ut til ved første øyekast. Men du bør være vant til å gå i steinur – som de fleste steder i Jotunheimen.

Ganske kort
Olavsbu er det klart beste utgangspunktet for toppturen. Faktisk er det en så pass kort strekning opp til toppen at det kan være en passe formiddagstur.

Klikk på bildet for å forstørre.

Foto: Ronald Toppe

Fra Olavsbu er det ikke mer enn rundt 700 høydemeter opp til toppen. Vi la i vei bortover stien til Skogadalsbøen relativt tidlig. Etter bare noen hundre meter tok vi av og opp i fjellsiden, med sikte på å krysse elven som renner ned fra platået mellom Olavsbunuten og Mjølkedalstinden.

Her er det lett å gå, til tross for at det er mye stein. Men steinura er relativt fast og stabil. Vi tar sikte på å gå mellom to snøfonner oppe på rundt 1750 meters høyde, litt til venstre for den runde kolla på 1808 moh.

Men først må elva krysses. Ronald mener det er best å krysse slik at vi kommer oss mellom to sva på den siden. Det er jeg enig i. GPS`en viser 1590 meter på høydemåleren.

Lett å gå
Resten av veien opp og mellom snøfonnene er enkel, med slak helling og en blanding av sva og stein å gå på. Den sydligste fonna går det an å gå over helt øverst, der snøen er fast og fin. Lenger nede er det ren is.

Hele tiden ruver Mjølkedalstinden flere hundre meter over hodene på oss. Det virker mye lengre opp, enn det er i virkeligheten.

Ruta går først litt slakt – og så bratt opp mot det vestligste punktet på toppeggen. I om lag 1900 meters høyde er det et lite, flatt platå. Her vil jeg ha meg en liten pause og en matbit. Det er greit å ha litt karbohydrater i kroppen før den bratteste oppstigningen starter.

I tillegg er det mobildekning her, så vi tar oss tid til å svare på SMS`ene som plutselig begynner å tyte inn.

I klarvær er det panoramautsikt sydvestover mot Uranostind, og mot Hurrungane enda lengre vest. Skylaget har imidlertid gjemt de fleste toppene for oss nå.

Godt merket
Ti-minutteren gjør godt for beina – som har arbeidet i oppoverbakke i godt over en time. Ruta opp på kammen er veldig godt merket med varder. Selv om det går bratt oppover, så er det verken skummelt eller vanskelig. Det er bare noen få steder som man virkelig trenger å ta hendene i bruk for å klyve.

Men takene er usedvanlig gode, og det skal godt gjøres å ikke komme seg opp. Det er heller ikke stupbratt, og dermed ikke spesielt luftig. Vi kommer oss i alle fall veldig enkelt opp til vesttoppen – som ligger på 1975 meters høyde.

Herfra strekker toppkammen seg helt opp til 2137 meter. Ved første øyekast kan den se skummel ut, med et stup på nærmere 700 meter ned på sydvestsiden, og et stup på 300-400 meter på nordøstsiden. Men det er veldig lettgått – og kammen er fra 4 til 10 meter bred, og det er trygt å gå.

Klikk på bildet for å forstørre.

Foto: Jon Hagebø

Et par klyvepunkter er det på eggen, uten at det er vanskelig eller skummelt. Men det gjelder å være litt oppmerksom på vinden på de mest utsatte stedene.

Ikke skummelt
Folk som ikke er ekstremt høyderedde har ingen problemer med å ta seg bort til toppen. Selv moderat høyderedde bør greie det enkelt. Rett og slett fordi det aldri på noe tidspunkt går rett ned under beina på deg. Men luftig er det.

Vi kom oss opp på toppen på drøye to timer fra Olavsbu, inkludert pauser. I klarvær er utsikten formidabel. Vi må nøye oss med å ane konturene av de mektige tindene. Skylaget er fortsatt så pass tykt at fjellene har valgt å gjemme seg.

Senere på dagen klarnet det imidlertid helt opp, så vi var kanskje litt tidlig ute.

Det frister ikke å forsøke å klatre ned stupet på østsiden. Vi vurderer å gå ned et skar på nordsiden - men slår det fra oss, siden det synes å være litt for løst. I stedet går vi kammen tilbake til vesttoppen.

Derfra tar vi oss ned samme vei som vi kom et stykke, men tar så av mot øst bortover fjellsiden. Ronald vil gjerne en tur opp på Olavsbunuten – som er nærmeste nabo. Derfor vil han gjerne holde høyden.

Veldig løst
Det viser seg å være en liten tabbe. For det er svært løst og bratt oppe i ura i nordflanken på Mjølkedalstind. Det er ikke spesielt luftig, men det er vanskelig å ta seg fram. Det hadde vært enklere å gått helt ned – og så bortover i skaret mellom de to fjellene.

Ronald kommer seg imidlertid greit bortover fejllsiden, mens undertegnede tar seg enkelt ned til det litt flatere partiet. Etter en solid rast, er det enkelt å gå ned til Olavsbu igjen omtrent samme vei som vi kom.

Totalt brukte jeg altså drøyt to timer opp og rundt halvannen ned. Strekningen er omlag sju kilometer totalt. Det er en tur som anbefales for de aller fleste.

Se bildene!

Nettavisen ønsker en åpen og levende debatt.

Her kan du enkelt bidra med din mening.